"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Tjorven]

Dere diskuterer et tema som gjør meg helt vettskremt.

Vi har fått svært liten hjelp av våre foreldre i småbarnstiden. Barnebarn er noe man har passet når det har vært gøy og tid til det. Så jeg har tenkt at min innsats for aldrende foreldre kommer til å begrense seg tilsvarende. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det ikke kommer til å bli sånn. Jeg har ikke samvittighet til å ikke hjelpe når det trengs.

Og jeg ser jo allerede nå at det ikke er så lenge til det kommer til å trengs selv om foreldrene mine fremdeles er i 60-årene.

Og de har ikke gjort det noe lettere for oss ved å skille seg og skaffe seg nye ektefeller uten annen familie enn oss. Så det er ikke 4 av dem, men 7 stykker som kommer til å trenge hjelp. Jeg kjenner jeg blir stressa bare av tanken.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dere diskuterer et tema som gjør meg helt vettskremt.

Vi har fått svært liten hjelp av våre foreldre i småbarnstiden. Barnebarn er noe man har passet når det har vært gøy og tid til det. Så jeg har tenkt at min innsats for aldrende foreldre kommer til å begrense seg tilsvarende. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det ikke kommer til å bli sånn. Jeg har ikke samvittighet til å ikke hjelpe når det trengs.

Og jeg ser jo allerede nå at det ikke er så lenge til det kommer til å trengs selv om foreldrene mine fremdeles er i 60-årene.

Og de har ikke gjort det noe lettere for oss ved å skille seg og skaffe seg nye ektefeller uten annen familie enn oss. Så det er ikke 4 av dem, men 7 stykker som kommer til å trenge hjelp. Jeg kjenner jeg blir stressa bare av tanken.

Vi har overhodet ikke hatt hjelp av foreldrene våre i småbarnstiden. Skulle tro at samvittigheten da skulle si at man ikke trenger å hjelpe i perioden med sykdom og alderdom, men sånn er det ikke. Alternativet til å hjelpe er rett og slett altfor grusomt.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av trøtt, her.

Mener du at alle barn er forpliktet til å gjøre slike ting for sine foreldre?

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nei. Men de fleste gjør det. Fordi man vil at foreldrene skal ha best mulig livskvalitet.
Dessuten er det sabla vanskelig å si «Gjør det selv» når hjemmesykepleien ringer og sier at din far trenger nytt undertøy. Eller si nei når mor spør om du kan handle og ta ut penger for henne. Eller overse regningsbunken på bordet som ikke betaler seg selv, eller innkallingen til kontroll på nevrologisk avdeling. Og så videre i det uendelige.

Ein svulstig facebookstatus med solnedgang i bakgrunnen gjorde overraskande nok inntrykk på meg her ein dag. Det var med at foreldra dine lærte deg knyte sko, lærte deg å spise, kjørte deg til vennar og på trening. No er det din tur til å gi tilbake. Så ja, eg meiner dette er noko vi som barn skal strekke oss å gjere for foreldra våre. Forutsatt ein ordinær relasjon i botnen.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Ein svulstig facebookstatus med solnedgang i bakgrunnen gjorde overraskande nok inntrykk på meg her ein dag. Det var med at foreldra dine lærte deg knyte sko, lærte deg å spise, kjørte deg til vennar og på trening. No er det din tur til å gi tilbake. Så ja, eg meiner dette er noko vi som barn skal strekke oss å gjere for foreldra våre. Forutsatt ein ordinær relasjon i botnen.

Nåja, fullt så rosenrødt ser ikke jeg på det. Foreldrene mine valgte å få barn. Det skulle bare mangle at de ikke lærte meg å spise. Det var bestefaren min som lærte meg å knyte skolisser og kjøring kun fordi jeg hadde lyst til noe eller trengte det, det drev de ikke med.

Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å hjelpe dem når de trenger det, men årsaken til det er jo at de kommer til å trenge hjelp, og barna er de nærmeste til å hjelpe, ikke fordi de valgte å få barn de faktisk måtte bruke tid på.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dere diskuterer et tema som gjør meg helt vettskremt.

Vi har fått svært liten hjelp av våre foreldre i småbarnstiden. Barnebarn er noe man har passet når det har vært gøy og tid til det. Så jeg har tenkt at min innsats for aldrende foreldre kommer til å begrense seg tilsvarende. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det ikke kommer til å bli sånn. Jeg har ikke samvittighet til å ikke hjelpe når det trengs.

Og jeg ser jo allerede nå at det ikke er så lenge til det kommer til å trengs selv om foreldrene mine fremdeles er i 60-årene.

Og de har ikke gjort det noe lettere for oss ved å skille seg og skaffe seg nye ektefeller uten annen familie enn oss. Så det er ikke 4 av dem, men 7 stykker som kommer til å trenge hjelp. Jeg kjenner jeg blir stressa bare av tanken.

Satt på spissen treng ein 85 år gammal mann med begynnande demens meir hjelp enn ein småbarnsfamilie. Eg trur du kjem til å kjenne på at det reknestykket ikkje kjem til å gå opp.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Satt på spissen treng ein 85 år gammal mann med begynnande demens meir hjelp enn ein småbarnsfamilie. Eg trur du kjem til å kjenne på at det reknestykket ikkje kjem til å gå opp.

Jo takk, jeg kjenner på det. Faren min er fysisk ekstremt sprek. Men hodet hans henger ikke med lenger på samme måten som før, og ettersom både moren hans og begge foreldrene hennes fikk demens/alsheimers på sine eldre dager, så frykter jeg jo at det er det vi ser starten på nå.

Mine forslag om at de bør skaffe seg en bolig i grei avstand til meg eller broren min er visst helt teit å foreslå, for han er jo så sprek. Og når jeg forsøker å fortelle ta han faktisk er sprek nå og vil kunne klare å flytte på seg, men at det sannsynligvis ikke er tilfelle om 5 år, er visstnok ikke et gyldig argument. At han ikke klarer å huske hvor mye han strevde med sin egen mor for 20 år siden sier jo sitt.

Men det skal være sagt. Det ser ut til at broren min tar en vel så stor del av ansvaret som jeg gjør. Han hjelper moren min mye allerede. I langt større grad enn meg. Men så bor de også i 10 minutters gangavstand fra hverandre. Så noen av disse 68'erne klarte faktisk å oppdra sønner som tar sin del av jobben.