Hva er «uekte» på deg?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns det er rart å ikke anerkjenne "sinnarynke" som litt mer plagsomt enn andre rynker. Ikke at det betyr at det er noe som "bør" tas, men jeg syns det er forskjell på en rynke som endrer hvordan du oppfattes i møte med andre, og rynker som bare viser at du eldes, og syns det må være lov å irritere seg litt ekstra over den.

Jeg plages ikke av rynkene i panna (tenkerynker!) og rundt øynene (smilerynker!), men ergrer meg i blant over at "henget" og de dype furene jeg har ved munnen gjør at jeg når jeg ikke prater eller "bruker" fjeset, så ser jeg sur/trist ut. Men: Jeg innbiller meg at så snart jeg bruker mimikken min, ler smiler, er sarkastisk, himler med øynene, snurper munnen når jeg tenker og alle de andre bevegelsene, så blir det preget "borte". Desto viktigere å bevare mimikk, for mitt vedkommende! Særlig siden jeg oftere skravler enn er stille.

Ja, jeg er helt enig med deg. Det er stor forskjell på å bli tatt for å være eldre er eldre enn man er, og å bli tatt for å være i et helt annet humør enn man er, gang på gang. For den ene av de jeg kjenner, som har snakket om dette, er det spesielt sårt at små barn sier at hun ser sint og streng ut. Det er heller ikke en person som er usikker i forhold til eget utseende på andre områder, verken grå hår, kroppsfasong eller andre rynker, men akkurat dette er noe hun sliter med (har hatt denne siden relativt ung alder, på grunn av år med smerter og psykiske problemer, ikke noe som har kommet ved å ha blitt middelaldrende). Jeg synes jo ikke at hun trenger å ta noe botox, jeg synes hun er fin som hun er, det er jo slik hun ser ut. Jeg kjenner henne, og vet når hun er glad og sur. Men det betyr ikke at jeg ikke klarer å sette meg inn i problemstillingen, og jeg får i alle fall ikke noe behov for å himle eller hånle av det. Det har bare gitt meg et litt mer nyansert syn på hvorfor enkelte vurderer botox. Det er alt. I løpet av livet opplever man stadig ting som gjør at man justerer sitt syn på hva som er "fasiten" i verden.

Jeg har heller ikke problemer med noen av mine rynker i ansiktet, og heller ikke med at jeg har grå hår. Det sier jo ikke noe om meg som person, ut over at jeg har nådd en viss alder, noe jeg jo også har. Men det er heller ingen som misforstår min personlighet eller mitt humør ut fra disse tingene. Og jeg har nok også relativt god selvtillit når det gjelder slike ting, og orker ikke å gå rundt og være redd for hva folk synes om utseendet mitt. Så mitt bidrag er å normalisere grått hår for 45 år gamle kvinner. Har inntrykk av at de aller fleste på min alder farger det. Inkludert de som fnyser av andres behov for å glatte over alderen.