Menn ingen adgang på talerstolen - greit eller ugreit?

[Polyanna]

Dette ble interessant, jeg hadde ikke reflektert mye over om/hvordan spørsmålet endrer seg i overgangen ved uke 12. Før det er det både et spørsmål om man vil haet barn overhodet, og om man vil bære frem dette barnet i dette svangerskapet i denne livmoren. Når man har passert uke 12 er beslutningen om at man vil at man vil bære frem et barn i denne livmoren, og spørsmålet er om man vil bære frem dette barnet, med de sykdommene det kan ha, i denne livmoren. En alvorlig diagnose vil selvsagt også påvirke svangerskapet derfra og ut, blant annet det å gå og kjenne etter liv hver dag om man har fått beskjed om at barnet kanskje/kanskje ikke vil leve til termin. Og hvorvidt du vil "bruke livmoren din" til å bære frem et sykt barn.

Men det som har vært vektlagt i debatten har vært beslutningen om å leve med et alvorlig sykt barn, og hvem som skal ta den. Og det er åpenbart en familiebeslutning, selv om det er like åpenbart at den som skal være frem barnet har siste ord. Men at menn føler at det er "sin sak" at det skal gå an å slippe å bære frem og ta i mot et sykt barn, det forstår jeg godt. Det er ikke bare å "støtte at dette er kvinners valg", en gang, det er å si at "denne må vi som familie få bestemme selv".


Men jeg tror demoene har mobilisert ganske bredt, og at de har handlet både om at saken føles som en trussel mot selvbestemt abort generelt (mer en "ren" kvinnesak) og denne konkrete 2c-saken, som i større grad angår hele familier.