Stressa 2019

[Milfrid]

Jeg er ikke helt enig i at alle bare kan prioritere, og så går hverdagen magisk opp. Det stemmer kanskje om man har en A4-familie med mor, far og 2,1 velfungerende barn. Not so much om man er 100% aleneforeldre med barn med utfordringer. Selv om man kobler ut SoMe og FP så har fremdeles ikke døgnet nok timer.

Da handler det ikke lengre om å prioritere, men å sannere.

Jeg tenker et av de største problemene er fasaden og det å ha alt på G. Der ga jeg opp. Bedre med litt skit her og der, enn et rent helvete. Og jeg får spader av naboen, som jobber deltid «fordi hun vil bruke tid på å ha der fint rundt seg». Jeg tenker at det viktigste jeg lærer ungene er at man må være i stand til å klare deg selv, og at selv om det er fint å ha noen i livet sitt, skal man ikke basere seg på det. Og at det ikke er verdens undergang om huset ikke er striglet og støvfritt til en hver tid.

Jeg har lært meg at det som skal til for å overleve en stresset hverdag, er evnen til å sette seg ned og gjøre ingenting, når man egentlig burde gjort en hel haug med andre ting. Man trenger ikke ha huset på G, all mat laget fra bunnen og klatre fjelltopper og få med seg alt som går på teateret for å leve lykkelig.

Og man burde aldri få barn med noen som ikke har barn fra før, sånn at man kan se hvordan vedkommende tar seg av dem.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg er ikke helt enig i at alle bare kan prioritere, og så går hverdagen magisk opp. Det stemmer kanskje om man har en A4-familie med mor, far og 2,1 velfungerende barn. Not so much om man er 100% aleneforeldre med barn med utfordringer. Selv om man kobler ut SoMe og FP så har fremdeles ikke døgnet nok timer.

Da handler det ikke lengre om å prioritere, men å sannere.

Jeg tenker et av de største problemene er fasaden og det å ha alt på G. Der ga jeg opp. Bedre med litt skit her og der, enn et rent helvete. Og jeg får spader av naboen, som jobber deltid «fordi hun vil bruke tid på å ha der fint rundt seg». Jeg tenker at det viktigste jeg lærer ungene er at man må være i stand til å klare deg selv, og at selv om det er fint å ha noen i livet sitt, skal man ikke basere seg på det. Og at det ikke er verdens undergang om huset ikke er striglet og støvfritt til en hver tid.

Jeg har lært meg at det som skal til for å overleve en stresset hverdag, er evnen til å sette seg ned og gjøre ingenting, når man egentlig burde gjort en hel haug med andre ting. Man trenger ikke ha huset på G, all mat laget fra bunnen og klatre fjelltopper og få med seg alt som går på teateret for å leve lykkelig.

Og man burde aldri få barn med noen som ikke har barn fra før, sånn at man kan se hvordan vedkommende tar seg av dem.

Det er jo det som gjør innlegget i en av linkene over her, om hun som skulket jobb, litt ekstra absurd. En tilsynelatende vanlig familie med mor, far og kun to barn, spesielle utfordringer var ikke nevnt, utfordringen bestod faktisk i at man må handle etter jobb, og huske på å bake til bursdagsfeiring og avslutning.

Enkelte trenger jo faktisk hjelp, helt reelt, enten fordi de selv har problemer som gjør at de ikke greier det de fleste andre greier, eller fordi det er spesielle utfordringer med barn eller andre ting, som gjør at det rett og slett ikke går opp. Og da er det viktig at disse tar imot den hjelpen de kan få. Men det var jo ikke engang tatt med som faktorer her, det var snakk om vanlig hverdagslogistikk for en tobarnsfamilie, der mor ble så sliten av alle pliktene (som handling og bursdagsfeiring) at hun tok en sykedag. Og det er jo slike ting som gjør at de som virkelig trenger hjelp føler seg uglesett og mistenkeliggjort.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det er jo det som gjør innlegget i en av linkene over her, om hun som skulket jobb, litt ekstra absurd. En tilsynelatende vanlig familie med mor, far og kun to barn, spesielle utfordringer var ikke nevnt, utfordringen bestod faktisk i at man må handle etter jobb, og huske på å bake til bursdagsfeiring og avslutning.

Enkelte trenger faktisk hjelp, enten fordi de selv har problemer som gjør at de ikke greier det de fleste andre greier, eller fordi det er spesielle utfordringer med barn eller andre ting, som gjør at det rett og slett ikke går opp. Men det var jo ikke engang tatt med som faktorer her, det var snakk om vanlig hverdagslogistikk for en tobarnsfamilie, der mor ble så sliten av alle pliktene (som handling og bursdagsfeiring) at hun tok en sykedag.

Ja, og da blir det latterlig! Men jeg vet om flere sånne, som rett og slett ikke fikser en vanlig hverdag, og må ha hjelp til alt. Og så kjenner jeg en haug med sånne i motsatt ende også, som fikser alt og litt til. Jeg tenker at noe kan henges på knaggen «folk er ulike», men noe skyldes nok også dårlige holdninger og «moral». Tror jeg.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Og man burde aldri få barn med noen som ikke har barn fra før, sånn at man kan se hvordan vedkommende tar seg av dem.

Enig i dette! Alternativt ha et barn selv fra før og se hvordan den potensielle partneren tar seg av det.

Jeg har bare lest det som er skrevet at hun som skulket jobben, og ble provosert nok til at jeg ikke orket å lese mer.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Enig i dette! Alternativt ha et barn selv fra før og se hvordan den potensielle partneren tar seg av det.

Jeg har bare lest det som er skrevet at hun som skulket jobben, og ble provosert nok til at jeg ikke orket å lese mer.

Jeg tror du skal være glad for at du ikke leste Torhild Skards kommentar.