Dagens besteforeldre - egotrippere?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Mens jeg forstår godt at mange synes kronikkforfatteren er sutrete. Hun synes det er urimelig at besteforeldrene drar på ferie om sommeren (i all verden, de må da få dra på ferie om sommeren de også, som alle andre!), hun sutrer over at det er slitsomt å ha barn, hun sutrer over at barnehagen holder stengt for lenge, hun sutrer i det hele tatt over det meste, og hevder omtrent å ha fasiten på hva som må kunne kreves av besteforeldre. Det må da gå an å nærme seg et slikt spørsmål på en mer konstruktiv og mindre sutrete måte, synes jeg.

Det hun skriver er jo at besteforeldrene ikke har tilbragt en eneste dag sammen med barnebarna på TRE sommerferier. Man er temmelig blottet for empati om man ikke skjønner at det er vondt. Dersom det stemmer synes jeg hun har all mulig grunn til å være skuffa, såret og forbanna.

Før jeg traff mannen min har jeg alene med sønnen min i seks år. Og som sagt har jeg veldig lite familie, derfor var det veldig ofte bare han og meg. Etter at jeg traff mannen min og blitt inkludert i familien hans, har jeg også oppdaget hvor ekstremt mye avlastning det faktisk er i at det er andre voksne sammen med oss. Selv om det er jeg som har ansvaret, selv om sønnen ikke er alene med dem, så er det utrolig mye hjelp i bare det at han har andre å snakke med, andre som kan underholde og ikke minst andre jeg kan snakke med.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det hun skriver er jo at besteforeldrene ikke har tilbragt en eneste dag sammen med barnebarna på TRE sommerferier. Man er temmelig blottet for empati om man ikke skjønner at det er vondt.

Dersom de sjelden eller aldri treffes, skjønner jeg at det er vondt. Men dersom det er sånn at de treffes ellers i året, men er opptatt på hver sin kant i sommerferien, synes jeg hun sutrer og generaliserer (og dette sier jeg uten skam over å skulle mistenkes for å være blottet for empati). Hun klager over at hun er sliten i ferien, og venter på at barnehagen skal åpne, men det er virkelig ikke besteforeldrenes problem.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Dersom de sjelden eller aldri treffes, skjønner jeg at det er vondt. Men dersom det er sånn at de treffes ellers i året, men er opptatt på hver sin kant i sommerferien, synes jeg hun sutrer og generaliserer (og dette sier jeg uten skam over å skulle mistenkes for å være blottet for empati). Hun klager over at hun er sliten i ferien, og venter på at barnehagen skal åpne, men det er virkelig ikke besteforeldrenes problem.

Helt enig! (Også muligens blottet for empati.)
De fleste har sommerferie 3-4 uker. Om man feks reiser på forskjellige tidspunkt eller er på langreise, så er det lett for at kabalen ikke går opp.
Vi er ofte 3 uker på farten om sommeren. Om jeg får barnebarn og om de har ferie samtidig med oss, så får vi ikke sett dem i ferien. Men sommerferien er jo super med at foreldre og barn endelig har fri og tid sammen.

Og det er jo 11 måneder igjen av året?

Nei, jeg leser det sånn at forfatteren sutrer over manglende avlasting.

[GinaK]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Etter at jeg traff mannen min og blitt inkludert i familien hans, har jeg også oppdaget hvor ekstremt mye avlastning det faktisk er i at det er andre voksne sammen med oss. Selv om det er jeg som har ansvaret, selv om sønnen ikke er alene med dem, så er det utrolig mye hjelp i bare det at han har andre å snakke med, andre som kan underholde og ikke minst andre jeg kan snakke med.

Det er sant.
Vi har ikke hatt så mye pass oppigjennom, vi heller. Mamma har ikke passet gutta med overnatting siden 2008. Utover det så har jeg tidligere avlevert gutta og dratt på en rask shopping og sånt. Aldri over mange timer.
Hun har lovet å bistå en uke til vinteren når jeg og mannen skal på alenetur for 3.gang. Helgen imellom har jeg avtalt med minsten sin kompis at han skal være der. Eldste får være hjemme alene.

Men jeg har dratt med gutta til henne rett etter jobb så de har vært sammen. Hun har også kommet hit på middag når gutta var mindre og var her til etter at de ble lagt. Så vi har hatt samvær.
Svigers har aldri gjort tilsvarende. De har kritisert og synes at gutta har vært altfor bråkete så det har ikke blitt samme kosen. Det er slitsomt å forsvare hele tiden og gutta har ikke synes at det har vært noe ålreit.
Svigers har nesten aldri passet heller og aldri på natten. Jo, en natt, eldste den natten vi var borte ifm at minsten ble født.

Vi kan ikke sammenligne med andre rundt oss. Da blir vi bare enda mer skuffet. Hører om besteforeldre som tar med barnebarn på storbyferie og sydenturer. Det har aldri skjedd her og vi kan ikke bli skuffet over det. Hos oss er de svært sparsommelige og tror ikke de har tenkt tanken på å spandere noe som helst heller.
Vi har det sånn og har tilpasset oss med barnevennlige ferier oppigjennom.

Mannen har en datter og hun har nå to barn. Eldste er 6 år og de har vært her stort sett hver søndag. Vi har trampo, hage og har fortsatt endel leker og utkledning så det er gøy å være her.
Foreldrene, den ene er jo minn mann, er alle skilt og har ny familie så lillesnuppa har 8 besteforeldre. Mormor og farmor passer ofte så vi har ikke prøvd å konkurrere med pass. (mannen er litt sliten av småbarn siden han har vært pappa i 30 år...)