Kj-lyden

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har en sønn som virkelig ikke hører forskjell. Ellers en svært oppegående fyr (13 år) som klarer det meste, men han hører rett og slett ikke forskjell og dermed bruker han i stor grad skj- når han snakker. Han kan lage kj-lyden når vi spesifikt ber ham om det (altså ber ham om å hviske hihihihihi), men siden han ikke hører forskjellen så skjønner han ikke helt når han skal bruke hvilken lyd.

Dessverre for ham, så har han fått meg som mor og jeg kommenterer det både støtt og stadig. Jeg begrunner det med at han i visse miljøer vil oppfattes som litt "kort" når han ikke klarer forskjellen.

Det er godt mulig at det er en språklig utvikling, men jeg er kjerring nok til å "tenke mitt" når voksne folk ikke klarer å skille disse lydene.

(For all del; ungene mine har hatt lærere som ikke kan forskjellen heller. Så det er en utvikling. Jeg bare vil ikke ta det helt innover meg.)

Her i huset har det blitt forbudt å kommentere dette, etter at yngste datter, som ikke får det til, på et tidspunkt gikk fra å være den gladeste, mest kvitrete og skravlete ved matbordet til å gradvis stilne og bli mer og mer taus. I følge henne selv, etter en del runder med bekymring og spørsmål, fordi vi foreldrene stadig "hakket" på henne ved å fortelle at hun snakket "feil", forsterket av at søsknene (som skiller mellom disse lydene helt fint) hadde begynt å herme etter henne hver gang hun gjorde det. Og nå torde hun ikke snakke så mye lenger, og begynte å bli usikker på å snakke også i andre sammenhenger, særlig rundt voksne, noe hun aldri har vært før (tvert om, alltid fått skryt for å være så flink til å uttrykke seg og snakke for seg for alderen). Det var et slag i trynet gitt, som svei skikkelig, og som jeg fortsatt sliter skikkelig med å svelge. Jeg skal i alle fall love at denne talefeilen aldri har vært et tema siden, og heldigvis har hun begynt å komme tilbake til sitt gamle, skravlete selv, noe begrenset av alderen hun er i selvsagt, men det er mer naturlig. Og vi voksne har lært en viktig lekse.

Ordene som kommer ut avslører ganske kjapt at hun er alt annet en kort, noe de fleste heldigvis forstår etter å ha snakket litt med henne. Så jeg lar det fare, og satser på at hun kommer seg opp og fram i livet uansett. Alt er bedre enn at hun ikke tør å snakke av redsel for å bli rettet på i alle fall.

[celebelen]

Uansett hva man mener om utviklingen, er det en uting å rette på andre (med unntak av egne barn, til en viss grad).

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

Uansett hva man mener om utviklingen, er det en uting å rette på andre (med unntak av egne barn, til en viss grad).

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Her i huset har det blitt forbudt å kommentere dette, etter at yngste datter, som ikke får det til, på et tidspunkt gikk fra å være den gladeste, mest kvitrete og skravlete ved matbordet til å gradvis stilne og bli mer og mer taus. I følge henne selv, etter en del runder med bekymring og spørsmål, fordi vi foreldrene stadig "hakket" på henne ved å fortelle at hun snakket "feil", forsterket av at søsknene (som skiller mellom disse lydene helt fint) hadde begynt å herme etter henne hver gang hun gjorde det. Og nå torde hun ikke snakke så mye lenger, og begynte å bli usikker på å snakke også i andre sammenhenger, særlig rundt voksne, noe hun aldri har vært før (tvert om, alltid fått skryt for å være så flink til å uttrykke seg og snakke for seg for alderen). Det var et slag i trynet gitt, som svei skikkelig, og som jeg fortsatt sliter skikkelig med å svelge. Jeg skal i alle fall love at denne talefeilen aldri har vært et tema siden, og heldigvis har hun begynt å komme tilbake til sitt gamle, skravlete selv, noe begrenset av alderen hun er i selvsagt, men det er mer naturlig. Og vi voksne har lært en viktig lekse.

Ordene som kommer ut avslører ganske kjapt at hun er alt annet en kort, noe de fleste heldigvis forstår etter å ha snakket litt med henne. Så jeg lar det fare, og satser på at hun kommer seg opp og fram i livet uansett. Alt er bedre enn at hun ikke tør å snakke av redsel for å bli rettet på i alle fall.

Dette var tankevekkende, og jeg forstår datteren din godt, og syns du har taklet det helt ypperlig. Takk for at du deler.

Jeg syns det er en uting å stadig korrigere folks talemål. Hvis man har sagt i fra en gang at sånn uttales det (etter egen talenorm), så har man sagt i fra. Det føles nedverdigende å bli tatt på hvordan du uttaler noe fremfor hva du sier. Det avbryter taleflyten, og det gjør ikke den som snakker noen som helst tjeneste. Den eneste som blir noenlunde (selv)tilfreds er den som korrigerer.