Hen og de/dem?

[Gaia]

Jeg syns det er en interessant diskusjon, og tenker som flere at det handler om anglifisering av språket. Jeg foretrekker å bruke hen, når jeg skal omtale noen kjønnsnøytralt, men vil selvfølgelig tilstrebe meg på å bruke de/dem, dersom det er det foretrukne pronomenet. På samme måte som jeg alltid bruker en persons foretrukne navn. Noe annet er jo direkte uhøflig. (Det er jo bare å sammenligne med følgende samtale: "Hei, jeg heter Lise! Ok, men jeg foretrekker å kalle deg Ane, så da kommer jeg til å gjøre det." Det ville jo aldri skjedd.)

I mitt hode tilsier bruken av de/dem at personen har flere personligheter (om enn ikke nødvendigvis spaltet personlighet), og ønsker at det skal anerkjennes språklig. Og det var vel litt det jeg tenkte da jeg leste om Ravn.

Ellers syns jeg hen er et strålende pronomen som passer ypperlig i alle situasjoner der det er behov kjønnsnøytral omtale, også der man ikke kjenner til det foretrukne pronomenet til den man omtaler.

Også lurer jeg litt på om årsaken til at det finnes såpass mange som opplever seg selv som ikke-binære er at samfunnet i alt for stor grad er blitt kjønnet. Det er jo bare å ta en titt i en middels barneklær avdeling hvor alle klærne enten er "nusselige" eller "tøffe". Da kan man lengte tilbake til 70-talles ganske så kjønnsnøytrale cordfløyel.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

(Det er jo bare å sammenligne med følgende samtale: "Hei, jeg heter Lise! Ok, men jeg foretrekker å kalle deg Ane, så da kommer jeg til å gjøre det." Det ville jo aldri skjedd.)

Et mer relevant eksempel er kanskje som dette:
- Hei, jeg heter Tina.
- Å, på listen står det Christina?
- Ja, haha, det står i folkeregisteret ja, men jeg bruker bare Tina
- Ja, men er du døpt Christina, så sier jeg Christina, altså! Det er et prinsipp for meg!

Det ville vært veldig uhøflig, ja. (Men jeg tviler ikke et øyeblikk på at det skjer, rundtomkring)

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Et mer relevant eksempel er kanskje som dette:
- Hei, jeg heter Tina.
- Å, på listen står det Christina?
- Ja, haha, det står i folkeregisteret ja, men jeg bruker bare Tina
- Ja, men er du døpt Christina, så sier jeg Christina, altså! Det er et prinsipp for meg!

Det ville vært veldig uhøflig, ja. (Men jeg tviler ikke et øyeblikk på at det skjer, rundtomkring)

Det er ikke et dumt eksempel.
Jeg har et mellomnavn (fornavn) jeg aldri bruker. Noen få insisterer på å gi dette navnet mye oppmerksomhet. Jeg har lært meg noen teknikker for å avbryte snakk om det og har iskaldt avvist å bli kalt ved begge navn ved noen anledninger. Navnet er fint og en del av meg men jeg identifiserer meg ikke ved det navnet i daglig tale.
Interessant.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Et mer relevant eksempel er kanskje som dette:
- Hei, jeg heter Tina.
- Å, på listen står det Christina?
- Ja, haha, det står i folkeregisteret ja, men jeg bruker bare Tina
- Ja, men er du døpt Christina, så sier jeg Christina, altså! Det er et prinsipp for meg!

Det ville vært veldig uhøflig, ja. (Men jeg tviler ikke et øyeblikk på at det skjer, rundtomkring)

Det er vel ikke så uvanlig. Jeg har et engelsk navn som mange insisterer på å uttale feil/«på norsk». Om jeg påpeker det, så hender det at folk svarer «Ja, men det er jo sånn vi sier det på norsk.»

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det er vel ikke så uvanlig. Jeg har et engelsk navn som mange insisterer på å uttale feil/«på norsk». Om jeg påpeker det, så hender det at folk svarer «Ja, men det er jo sånn vi sier det på norsk.»

Jeez, da hadde jeg flippa litt, tror jeg. "Jeg bestemmer selv hvordan navnet mitt skal uttales, thankyouverymuch. "

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Et mer relevant eksempel er kanskje som dette:
- Hei, jeg heter Tina.
- Å, på listen står det Christina?
- Ja, haha, det står i folkeregisteret ja, men jeg bruker bare Tina
- Ja, men er du døpt Christina, så sier jeg Christina, altså! Det er et prinsipp for meg!

Det ville vært veldig uhøflig, ja. (Men jeg tviler ikke et øyeblikk på at det skjer, rundtomkring)

Ja, det var kanskje et bedre eksempel. Eller Floksas, der noen insisterer på å bruke et navn man ikke aktivt bruker selv. Jeg har jo også et fornavn som ikke er i bruk, og jeg stusser alltid litt når folk insisterer på å bruke begge fornavnene mine, eller uttale fornavnet jeg bruker feil, selv etter jeg har korrigert uttalen. Samtidig så tenker jeg på det som mer irriterende eller rart, enn direkte uhøflig.

Det å bruke galt kjønnspronomen eller et navn som ikke stemmer med personens kjønnsidentitet eller valgte navn med vilje, er derimot både slemt og uhøflig.

Jeg har transpersoner i omgangskrets og familie, og har virkelig hatt null problemer med å bruke riktig navn og pronomen på dem fra første øyeblikk. Jeg kjenner ingen som bruker hen eller de/dem som pronomen, men kommer selvfølgelig til å bruke ønsket pronomen den dagen jeg møter noen som ønsker å bruke de/dem, og ikke hun/han/hen.

Samtidig, som en liten digresjon, så kan jeg skjønne at det er en litt mer krevende omstilling for de som står personen aller nærmest, både parnter og foreldre/barn. Jeg tror jeg skulle håndtert det fint med et av barna mine, men jeg innbiller meg at det hadde vært mer krevende hvis det hadde vært partner som kom ut med et annet kjønnsuttrykk, og det tror jeg gjelder for mange, uavhengig av legning. Jeg har blant annet merket meg at skuespilleren Elliot Page ble skilt fra kona si, omtrent samtidig som han kom ut som transmann. Og jeg var ikke egentlig overrasket, gitt den erfaringen jeg har med andre som har opplevd at partner har kommet ut med motsatt kjønn av det de ga uttrykk for å ha da de møtte partneren sin.

[Zulu]

Jeg kjenner en ung voksen som vil betegnes som de/dem og jeg tar meg i å bruke navnet oftere enn med andre, men det er også litt fordi de har et innmari kult navn.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Samtidig, som en liten digresjon, så kan jeg skjønne at det er en litt mer krevende omstilling for de som står personen aller nærmest, både parnter og foreldre/barn.

Jeg syns det er lett som plett å forholde meg til ikke-binær. Det er like lett som andre ting ungdom gjør som er fremmed for meg, men "dei får no berre ta seg ut", som de sa, de gamle.

Men jeg innrømmer at jeg syns det har vært emosjonelt krevende å forholde meg til at en unge jeg har kjent siden jeg stelte et lite pikebarn på stellebordet, skulle være "han" og et annet navn. Særlig siden uttrykket utad ikke endret seg. Et ganske androgynt uttrykk både før og etterpå. Selvsagt tar man seg sammen og sier HAN og øver på HAN og gjør så godt man kan, men for meg tok det tid å få hodet rundt at det var samme ungen. At det ikke var et pikebarn som var blitt borte, liksom. Samme interesser som før, samme nerdete interessen for det samme som meg, like hjelpsom og fin. Jeg hadde strevd enda mer om det var en av mine egne. Sikkert kommet ut på andre siden og så hadde det gått seg til, men lett hadde det ikke vært.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Også lurer jeg litt på om årsaken til at det finnes såpass mange som opplever seg selv som ikke-binære er at samfunnet i alt for stor grad er blitt kjønnet. Det er jo bare å ta en titt i en middels barneklær avdeling hvor alle klærne enten er "nusselige" eller "tøffe". Da kan man lengte tilbake til 70-talles ganske så kjønnsnøytrale cordfløyel.

Jeg har tenkt det samme, helt til en diskusjon jeg hadde med en venninne med litt annen innfallsvinkel. Hun minnet meg på at ungdommer alltid har søkt bort fra samfunnets "normer", på femtitallet var det rock'n roll, på syttitallet var det hippier osv. Det ungdommen nå "eksperimenterer" med er kjønn og at kjønnsidentitet er flytende. Det er også forsterket at verdenen til disse ungdommene aldri har vært så stor og så tilgjengelig som den er nå. Jeg skriver "eksperimenterer" i hermetegn, for jeg tror i aller høyeste grad at dette er ekstremt viktig for mange ungdommer, det er så essensielt å finne seg selv og hvem man er og hvordan man har lyst til å være.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men i hvilke situasjoner er det viktig for «samfunnet» at vi definerer kjønn?

Dette spørsmålet har jeg og noen andre hatt oppe til overflatisk diskusjon. Vi blir ganske ofte bedt om å foreslå kandidater til (styre)verv (politikk), og da er gjerne "kravet" at vi foreslår en mann og en kvinne som kandidat og vara. Eller at "det er allerede tre kvinner, så vi ønsker at dere foreslår en mann".

Come on, vi er i 2022 (som forresten er skeivt kulturår), kan vi ikke ha andre kriterier enn de to kjønn?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Dette spørsmålet har jeg og noen andre hatt oppe til overflatisk diskusjon. Vi blir ganske ofte bedt om å foreslå kandidater til (styre)verv (politikk), og da er gjerne "kravet" at vi foreslår en mann og en kvinne som kandidat og vara. Eller at "det er allerede tre kvinner, så vi ønsker at dere foreslår en mann".

Come on, vi er i 2022 (som forresten er skeivt kulturår), kan vi ikke ha andre kriterier enn de to kjønn?

Vi har ganske mange kriterier, fordi vi ønsker å være mangfoldige. Kjønn eller kjønnsidentitet kan fint være ett av dem, syns jeg. I tillegg er andre erfaringsbakgrunner velkomne, som minoritetskompetanse, ulik (relevant) fagbakgrunn osv. Vi tenker mangfold og minoritetserfaring bredt; kjønnsidentitet, funksjonsmangfold, bakgrunn, identitet.

Det handler både om synlig og usynlig mangfold.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg har tenkt det samme, helt til en diskusjon jeg hadde med en venninne med litt annen innfallsvinkel. Hun minnet meg på at ungdommer alltid har søkt bort fra samfunnets "normer", på femtitallet var det rock'n roll, på syttitallet var det hippier osv. Det ungdommen nå "eksperimenterer" med er kjønn og at kjønnsidentitet er flytende. Det er også forsterket at verdenen til disse ungdommene aldri har vært så stor og så tilgjengelig som den er nå. Jeg skriver "eksperimenterer" i hermetegn, for jeg tror i aller høyeste grad at dette er ekstremt viktig for mange ungdommer, det er så essensielt å finne seg selv og hvem man er og hvordan man har lyst til å være.

Mm. Og femtitallets identitets"finning" utfordret også kjønnsrollene. Jenter i bukser. Gutter med langt hår. Og folk gikk helt fra konseptene, utviste langhårede gutter fra skoler, folk tvangsklipte sønnene sine og hva har du.

Det verserte langfoldige langt-hår-rettssaker helt opp til Høyesterett i USA. Og argumentene den gangen gir i grunnen gjenklang i dag.

Hvordan skal man skille gutter fra jenter? Hva hvis langhårede gutter sniker seg inn på jentetoalettene?

«Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»