Mat og helse for muslimer?

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jupp. og så kan noen oppfatte en oppfordring til å smake på mat som "tvang". Men en voksen/lærer bør jo være bevisst sin maktposisjon overfor et barn/elev. (her skrev jeg matposisjon, og det var jo passende. ).

Klart. Men det er jo noe en voksen/lærer bør være bevisst på i alle fag og uansett. Og om man har fått beskjed om at noen har særskilte vansker med mat, er man selvsagt ekstra obs. Dette er jo akkurat det samme som tilrettelegging i andre fag, tenker jeg. Om man har fått beskjed om at noen har hatt enorme utfordringer med selvtilliten i matematikk, passer man selvsagt på å tilnærme seg på en lur måte. Eller BØR passe på det i det minste.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Klart. Men det er jo noe en voksen/lærer bør være bevisst på i alle fag og uansett. Og om man har fått beskjed om at noen har særskilte vansker med mat, er man selvsagt ekstra obs. Dette er jo akkurat det samme som tilrettelegging i andre fag, tenker jeg. Om man har fått beskjed om at noen har hatt enorme utfordringer med selvtilliten i matematikk, passer man selvsagt på å tilnærme seg på en lur måte. Eller BØR passe på det i det minste.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Jeg ville tenkt at store vansker med å spise en matvare er det, men det er jo ikke så lett med barn å vite hva som er en reell stor vanske da. Så man bør vel gjerne være informert fra foreldre ved vansker av så omfattende grad at det bør tilrettelegges for.
Et par av mine barn kan fint hevde at de har store vansker med å spise bønner for eksempel, men de har ingen diagnose likevel .

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Nei, det tror jeg ikke. Altså; ja - folk med diagnoser kan ha spiserelatert problematikk som en tilleggsdimensjon, men jeg tror folk helt uten diagnoser kan f.eks ha et traume knyttet til mat som gjør at noe blir vanskelig, uten at det er noe som trengs å utredes og settes merkelapp på. Jeg liker ikke helt tendensen med at om det ikke kan diagnostiseres så finnes det ikke (satt på spissen, vet det ikke var det du sa altså, mer generell rambling). Normalitetsbegrepet blir så smalt, og handlingsrommet for hva man hensyntas lite.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, det tror jeg ikke. Altså; ja - folk med diagnoser kan ha spiserelatert problematikk som en tilleggsdimensjon, men jeg tror folk helt uten diagnoser kan f.eks ha et traume knyttet til mat som gjør at noe blir vanskelig, uten at det er noe som trengs å utredes og settes merkelapp på. Jeg liker ikke helt tendensen med at om det ikke kan diagnostiseres så finnes det ikke (satt på spissen, vet det ikke var det du sa altså, mer generell rambling). Normalitetsbegrepet blir så smalt, og handlingsrommet for hva man hensyntas lite.

Godt skrevet ,jeg er helt enig.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, det tror jeg ikke. Altså; ja - folk med diagnoser kan ha spiserelatert problematikk som en tilleggsdimensjon, men jeg tror folk helt uten diagnoser kan f.eks ha et traume knyttet til mat som gjør at noe blir vanskelig, uten at det er noe som trengs å utredes og settes merkelapp på. Jeg liker ikke helt tendensen med at om det ikke kan diagnostiseres så finnes det ikke (satt på spissen, vet det ikke var det du sa altså, mer generell rambling). Normalitetsbegrepet blir så smalt, og handlingsrommet for hva man hensyntas lite.

Ja, guttungen min sliter med å spise gratenger med ost, på grunn av at han satte slik ost i halsen og følte at han ble kvalt en gang da han var veldig liten. I mange år sa han bare at han ikke likte lasagne, og vi skjønte ikke hvorfor, siden han elsket all anna pasta med kjøttsaus. Det var egentlig ganske upratkisk, fordi lasagne er noe man ofte får servert på besøk, fordi det er noe som er lett å lage til mange, og det er noe "alle" liker. Først da han ble ganske stor greide han selv å identifisere og sette ord på hva han ikke likte, og hvorfor. Nå er han veldig glad i lasagne, men tar av osten, han greier fortsatt ikke å spise den. Han brekker seg lett, og får angst for å sette den fast i halsen, så det går rett og slett ikke ned. Heldigvis ikke noe stort problem, det er lett å skrape av osten på slik mat (og søstrene krangler om å få osten hans ). Men noe som oppfattes som kresenhet kan lett skyldes traumatiske opplevelser som det.

Jeg kjenner også flere som har noe de bare ikke greier å få ned, siden de en gang spiste det rett før de fikk omgangssyke og kastet opp. Andre har noe de ikke greier fordi de en gang kom i skade for å smake det bedervet/muggent/surt.

Det er ikke så veldig mystisk å ha aversjon mot en matvare på grunn av slike ting, og det kan være veldig absolutt.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg kjenner også flere som har noe de bare ikke greier å få ned, siden de en gang spiste det rett før de fikk omgangssyke og kastet opp. Andre har noe de ikke greier fordi de en gang kom i skade for å smake det bedervet/muggent/surt.

Det er ikke så veldig mystisk å ha aversjon mot en matvare på grunn av slike ting, og det kan være veldig absolutt.

Mi mellomste har et sånt forhold til Kakao som hun knytter til omgangssyke, det går rett og slett ikke over. Vel, det er vel håp, det er tross alt bare 4 år siden, mamma slet med pølser av samme grunn i mange år, men klarer et nå, sånn litt.

Jeg har det sånn med røkt torsk, det var vel ikke omgangssyke, men jeg MÅTTE spise, jeg LIKER det ikke, og jeg brakk meg og kastet opp sist jeg spiste det og klarer det den dag i dag ikke. Jeg har problemer med laks også og unngår det, men det løser vi finfint ved at vi steiker både torsk (ikke røkt, vanlig tosk, det kalrer jeg fint. STEKT er best. ) og laks, så kan alle velge ene eller andre eller begge sortene. Vel, aller helt på sommeren når vi kan grille så det skjer ute, for jeg sliter med lukta av laks også. (så et aller meste av laks spiser resten av familien mens jeg jobber overtid og spiser på jobb. Røkt tosk kommer ikke i hus)

[kamp]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, det tror jeg ikke. Altså; ja - folk med diagnoser kan ha spiserelatert problematikk som en tilleggsdimensjon, men jeg tror folk helt uten diagnoser kan f.eks ha et traume knyttet til mat som gjør at noe blir vanskelig, uten at det er noe som trengs å utredes og settes merkelapp på. Jeg liker ikke helt tendensen med at om det ikke kan diagnostiseres så finnes det ikke (satt på spissen, vet det ikke var det du sa altså, mer generell rambling). Normalitetsbegrepet blir så smalt, og handlingsrommet for hva man hensyntas lite.

Jeg hadde en uviss (da) traume problematikk selv om det egentlig ikke er SÅ mange så mange år siden jeg hadde mat og helse på skole da jeg er jo litt yngre enn gjennomsnittet her.

Resulterte i en del reaksjoner fra fordi jeg måtte smake.. jeg viste jeg reagerte og ikke ville ha. Men måtte smake, selv om jeg viste dette kom til å føre til oppkast.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Nei, det er virkelig ikke alltid slik. For min del er det tvang i barndommen som gjør at jeg sliter med en god matvarer. Mitt barn har heller ingen diagnose.