Hvor galskap er det å få hund?

[Maverick]

Jeg er veldig glad i hunder og dyr generelt og synes det generelt er lite stress med det meste dyrerelatert, og tror folk flest har godt av å ha dyr.


Men jeg mener også at det er å påføre seg en belastning som krever tid og innsats (og i VELDIG mye større grad om man ikke bor slik til at man har hage eller i første etasje i blokk), og om man ikke klarer det hele tiden er det en kilde til dårlig samvittighet og å føle seg utilstrekkelig.

Og på tross av alle beretninger om menn som blir glad i dyr de ikke egentlig vil ha, synes jeg allikevel det er ugreit å gamble på det og ikke respektere om de ikke ønsker den belastningen, om man ikke selv kan ta eneansvar for dyret.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Og på tross av alle beretninger om menn som blir glad i dyr de ikke egentlig vil ha, synes jeg allikevel det er ugreit å gamble på det og ikke respektere om de ikke ønsker den belastningen, om man ikke selv kan ta eneansvar for dyret.

Jeg hadde aldri kommet hjem med en hund hvis jeg visste at mannen overhodet ikke ville ha den. Men det hadde gått helt fint for han om vi ikke hadde endt om med hund også. Strengt talt for meg også. Jeg er ikke et hundemenneske i det hele tatt, og ingen som kjenner meg fra langt tilbake hadde trodd at jeg noen gang skulle fått meg hund. Jeg likte aldri hunder før.

[Retz]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg er i tenkeboksen sjølv, og har eigentleg tenkt på tråden «Kva koster det å ha hund?» Her er økonomi eit vesentleg aspekt, samtidig har ungen veldig lyst på hund og eg kunne godt tenkt meg det selskapet dei vekene eg er aleine.

Hundeøkonomi er problematisk fordi man aldri vet hvordan hunden utvikler seg helsemessig. Man kan sjekke opp rasetypiske skavanker, og sjekke dogweb for noen få ting, men ellers er det umulig å forutse hvilke sykdommer og skader de kommer til å pådra seg. Forsikringen dekker bare en del av veterinærutgiftene.

Hundehold ellers synes jeg ikke er særlig dyrt, til min middels store lapphund går det med fór for ca 200kr per mnd, kanskje 20-30kr til godbiter og ellers rundt 1200kr til vaksine per år. Det har ikke vært nødvendig å bytte ut sele, halsbånd eller bånd etter at valpestadiet var tilbakelagt, skifter bare ut klosaksa av og til, så når utstyret er vel på plass så er det ikke særlig dyrt. Hunden min er nå sju år, og utstyret er på ingen måte utslitt.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

…Og på tross av alle beretninger om menn som blir glad i dyr de ikke egentlig vil ha, synes jeg allikevel det er ugreit å gamble på det og ikke respektere om de ikke ønsker den belastningen, om man ikke selv kan ta eneansvar for dyret.

Veldig enig i dette.

[Milfrid]

Jeg fikk en hund jeg egentlig ikke ville ha, og det preget mitt forhold til hunden lenge. For man får er lite vesen som krever kjærlighet og omsorg og turer og alt som hører til, og jeg er i alle fall bygget sånn at jeg får sykt dårlig samvittighet når jeg ikke klarer å gi det jeg vet burde gis. Og en hund krever mye. Det nytter ikke hva som står i bøkene om at de er lettstelte, lite krevende «leilighetshunder». Sannsynligheten for at hunden har lest boka og er klar over det er forsvinnende liten. Så det er fullt mulig at den i stedet elsker lange turer og kos og oppmerksomhet. Og da skal man ha tid og overskudd til å gi det. Jeg ville, basert på egne erfaringer, vært skeptisk til å skaffe hund i en situasjon med små barn og sykdom og en partner som ikke er med 100%, men kanskje strekker seg for å glede.

Nå har jeg katt, og selv der får jeg litt dårlig samvittighet om jeg er borte mye, selv om jeg har katteluke og katten har mat og husly og ungene ser til den. For jeg merker jo at katten har savnet meg og limer på meg når jeg kommer tilbake. Min katt har absolutt ikke lest de bøkene om at katter er selvstendige dyr uten stort behov for menneskelig kos og oppmerksomhet.

Jeg skal aldri ha hund igjen. Masse kos og glede ja, men konstant dårlig samvittighet når jeg måtte prioritere andre ting, skulle reise bort eller bare ikke hadde ork til å kose og klappe. Å skaffe seg hund er på mange måter å skaffe seg et barn man ikke kan ha med seg over alt, og som man heller ikke kan reise fra eller lett skaffe barnevakt til.

Jeg tenker at det fort er litt «du skal se du blir gravid nå som du adopterer» over «alle blir glade i hunden de egentlig ikke ville ha». Vi har alle hørt en historie om noen som ble gravide etter å ha adoptert, men det store flertallet blir ikke det altså.

Jeg for min del ble bare lykkelig da datteren min tok med seg hunden da hun flytter hjemmenfra. Jeg er glad i hunden, men jeg er ufattelig glad for at den ikke er mitt ansvar lengre og at vi bare besøker hverandre nå.

[Syrinx]

Jeg kommer ikke fra det at dere er i unntakstilstand pga sykdom. Det mener jeg er en sentral faktor som gjør at det kan/bør vurderes noe annerledes. Kanskje er det likevel riktig å skaffe seg hund, men ikke basert på ble glad i hunden likevel og det gikk bra med oss-historier.