Flerspråklighet

[Darth]

Jeg har jobbet mye med voksnes læring, og en annen side av dette med å kun bruke morsmål hjemme, er at foreldrene kanskje ikke lærer seg (godt nok) norsk, særlig den av foreldrene som ikke har jobb. Jo mer du praktiserer gebrokkent norsk, som det sies i tråden over her, jo mer språk lærer du. (Innlegget er ellers ikke å anse som en form for protest til det som skrives om barns lærling, kun et perspektiv om voksnes læring.)

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg har jobbet mye med voksnes læring, og en annen side av dette med å kun bruke morsmål hjemme, er at foreldrene kanskje ikke lærer seg (godt nok) norsk, særlig den av foreldrene som ikke har jobb. Jo mer du praktiserer gebrokkent norsk, som det sies i tråden over her, jo mer språk lærer du. (Innlegget er ellers ikke å anse som en form for protest til det som skrives om barns lærling, kun et perspektiv om voksnes læring.)

Forskjellen er vel ikke så mye barn og voksen, men hvorvidt man har et språk og begrepsforståelse på plass.

[Blå]

Vi har oppdratt tospråklige barn. Og det er deres far som har hatt belastningen med å snakke "andrespråket" med dem. Heldigvis kan jeg hans språk, ellers hadde dette selvsagt vært mer krevende.

Det som forundrer meg er hvor mange som er opptatt av at de er "så heldige, som har fått et språk gratis". Det har på ingen måter vært gratis, hverken for dem eller faren. Det tok lengre tid å lære å snakke og det har vært krevende for ham som konsekvent har snakket et annet språk enn alle andre rundt dem. Vi har sørget for å ha god tilgang på bøker og tvserier på andrespråket og har reist og besøkt farens hjemland regelmessig. Jeg opplever faktisk at det har vært ganske mye jobb.

De snakker nå andrespråket sitt godt, men ikke helt som om de hadde bodd i landet.

For mine har det ikke vært noen utfordring mot skolen ettersom jeg er norsk og norsk har vært hovedspråket deres alltid.

[IOA]

Mine barn har en pappa med et annet morsmål enn norsk, men de snakker ikke dette språket ut over det de har lært på skolen. Det er nok to hovedforklaringer på det: Faren deres har snakket norsk med dem, og de har ikke bodd sammen med ham siden de var veldig små.

Jeg snakker det andre språket godt, men det har ikke vært naturlig for meg å snakke noe annet enn norsk med barna. Jeg har hjulpet dem med skolearbeid og sånt på det andre språket, men ut over det har jeg ikke snakket med dem på det språket. Håpet mitt er at de har lyst til å besøke svigerfamilien og være der en stund, så de lærer seg språket på den måten.

[Ellisiv]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Vi har oppdratt tospråklige barn. Og det er deres far som har hatt belastningen med å snakke "andrespråket" med dem. Heldigvis kan jeg hans språk, ellers hadde dette selvsagt vært mer krevende.

Det som forundrer meg er hvor mange som er opptatt av at de er "så heldige, som har fått et språk gratis". Det har på ingen måter vært gratis, hverken for dem eller faren. Det tok lengre tid å lære å snakke og det har vært krevende for ham som konsekvent har snakket et annet språk enn alle andre rundt dem. Vi har sørget for å ha god tilgang på bøker og tvserier på andrespråket og har reist og besøkt farens hjemland regelmessig. Jeg opplever faktisk at det har vært ganske mye jobb.

De snakker nå andrespråket sitt godt, men ikke helt som om de hadde bodd i landet.

For mine har det ikke vært noen utfordring mot skolen ettersom jeg er norsk og norsk har vært hovedspråket deres alltid.

Denne kan jeg bare signere på. Mine barn er også oppdratt tospråklige, med faren som snakker det andre språket konsekvent. Det har på ingen måte vært gratis, verken for dem eller for ham. De kommuniserer godt på andrespråket sitt, og har heldigvis aldri vært flaue eller redde for å bruke det, (God hjulpet av at det er et mye brukt språk selvsagt) men ordforrådet er ikke i nærheten av hva det norske ordforrådet er.