Streiker for større forskjeller

[Gaia]

Først og fremst; jeg er hovedtillitsvalgt for min fagforening og leder for Akademikerne på arbeidsplassen min, så det preger nok det jeg mener. Men det Peggy Hessen Følsvik sier er renspikka tull. Det handler om at LO mister makt, når to av de fire hovedorganisasjonene ønsker å flytte forhandlingsmakten fra de sentrale til de lokale aktørene. Så dette er ren maktkamp fra LOs side.

LO vil ha kloa i Akademikernes og Unios lønnsmasse. Og de vil fordele den sentralt, fremfor å la de enkelte arbeidsplassene selv vurdere hvordan de best fordeler lønnsmidlene. At LO forsøker å tvinge Akademikerne og Unio inn på en avtale de ikke ønsker, er et forsøk på uthuling av den frie forhandlingsretten som er ekstremt ugrei. Skatteetaten er et veldig godt eksempel på et organ som har vært tjent med ordningen der midlene forhandles lokalt. De har slitt med massiv kompetanseflukt, fordi de sentrale tilleggene spiste opp store deler av potten som kunne vært benyttet lokalt.

Gode lokale forhandlinger, og en god lokal lønnspolitikk, er en av de beste virkemidlene for å unngå hjerneflukt og at man mister kritisk kompetanse. Dessuten holder det kostnaden på offentlig sektor nede, ved at det ikke stadig vekk på tilføres enda mere "friske" midler for å holde på folk. For det koster penger å holde på kompetansen.

Dessuten er det fint mulig å fremforhandle en lokal lønnspolitikk som sikrer at man forplikter seg til at alle skal få noe tillegg hvert år. Men at det må vurderes på bakgrunn av hvor mye man bør gi som generelle tillegg. Og om det er enkelte grupper som må løftest særskilt med gruppetillegg (f.eks. lavtlønnede eller nyutdannede). Det å se virksomhetens behov som helhet, og utforme lønnsforhandlingene slik at de er noe hele virksomheten er tjent med, er helt fint mulig. Og MYE enklere når man får hele potten til fordeling, fremfor at noen skal sitte i Akersgata og bestemme, uten å kjenne til hva virkeligheten er på den enkelte arbeidsplassen.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Først og fremst; jeg er hovedtillitsvalgt for min fagforening og leder for Akademikerne på arbeidsplassen min, så det preger nok det jeg mener. Men det Peggy Hessen Følsvik sier er renspikka tull. Det handler om at LO mister makt, når to av de fire hovedorganisasjonene ønsker å flytte forhandlingsmakten fra de sentrale til de lokale aktørene. Så dette er ren maktkamp fra LOs side.

LO vil ha kloa i Akademikernes og Unios lønnsmasse. Og de vil fordele den sentralt, fremfor å la de enkelte arbeidsplassene selv vurdere hvordan de best fordeler lønnsmidlene. At LO forsøker å tvinge Akademikerne og Unio inn på en avtale de ikke ønsker, er et forsøk på uthuling av den frie forhandlingsretten som er ekstremt ugrei. Skatteetaten er et veldig godt eksempel på et organ som har vært tjent med ordningen der midlene forhandles lokalt. De har slitt med massiv kompetanseflukt, fordi de sentrale tilleggene spiste opp store deler av potten som kunne vært benyttet lokalt.

Gode lokale forhandlinger, og en god lokal lønnspolitikk, er en av de beste virkemidlene for å unngå hjerneflukt og at man mister kritisk kompetanse. Dessuten holder det kostnaden på offentlig sektor nede, ved at det ikke stadig vekk på tilføres enda mere "friske" midler for å holde på folk. For det koster penger å holde på kompetansen.

Dessuten er det fint mulig å fremforhandle en lokal lønnspolitikk som sikrer at man forplikter seg til at alle skal få noe tillegg hvert år. Men at det må vurderes på bakgrunn av hvor mye man bør gi som generelle tillegg. Og om det er enkelte grupper som må løftest særskilt med gruppetillegg (f.eks. lavtlønnede eller nyutdannede). Det å se virksomhetens behov som helhet, og utforme lønnsforhandlingene slik at de er noe hele virksomheten er tjent med, er helt fint mulig. Og MYE enklere når man får hele potten til fordeling, fremfor at noen skal sitte i Akersgata og bestemme, uten å kjenne til hva virkeligheten er på den enkelte arbeidsplassen.

Veldig glad for dette innlegget. jeg jobber statlig, og er godt kjent med hvordan forhandlingene foregår hos oss og jeg kjenner meg ikke igjen i det som sies om trynefaktor osv. jeg syns det gis lite tillit til lederes evne til å ha flere tanker i hodet og klare å sjonglere det å sørge for at både lavtlønte og høytlønte får lønnsutvikling. Hos oss jobbes det med utjevning av forskjeller, man ser på hvem som ikke har fått på en stund, man vurderer mot kriterier for å nå målene i virksomheten blant annet.

Som andre her så syns jeg faktisk det skal lønne seg å være en arbeidstager som gjør en innsats for arbeidsplassen sin. Jeg mener at det ikke alltid er lik lønn for likt arbeid. På min arbeidsplass har vi de som tar stort ansvar og er veldig selvgående, også har vi de som ikke gjør mer enn absolutt minimum og som må følges mye opp. Jeg syns ikke det er trynefaktor å gi litt mer til de som bidrar ekstra, jeg mener det er lønn som fortjent.