Hva er din mentale alder?

[rine]

Jeg er en dame rundt 50, og føler meg sånn aldersmessig også. Jeg merker det mest på at jeg blir litt "lei" av en del nye greier yngre folk driver med, f.eks at "alle" under 40 nå plutselig er bifile? Det plager meg ikke, jeg bare noterer det, og himler mer inni meg enn noen gang over både det og andre trender jeg ser på min vei. Det positive er at jeg har lært meg å holde kjeft, og at jeg forstår at mye av himlingen min kommer av at jeg mest sannsynlig er på vei til å bli utdatert.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg er en dame rundt 50, og føler meg sånn aldersmessig også. Jeg merker det mest på at jeg blir litt "lei" av en del nye greier yngre folk driver med, f.eks at "alle" under 40 nå plutselig er bifile? Det plager meg ikke, jeg bare noterer det, og himler mer inni meg enn noen gang over både det og andre trender jeg ser på min vei. Det positive er at jeg har lært meg å holde kjeft, og at jeg forstår at mye av himlingen min kommer av at jeg mest sannsynlig er på vei til å bli utdatert.

Jeg var samboer med en kvinne for 20 år siden og alt da var «alle» kvinner bi. Ikke bifile, men biseksuelle, og vi fikk veldig ofte høre det. Vårt forhold ble seksuelisert av fremmede på en måte man aldri opplever som heterofil. Det var jo en trend i populærmusikken også, på slutten av 90-tallet. Så det er på ingen måte en trend nå, det er mindre av det enn for 20 år siden.

Det er veldig rart å himle av folks legning og identitet, men deg om det.

[Lavender]

Føler meg akkurat som jeg er, i midten av 50 årene. Vet jeg er heldig med helsen og sterk. Blir gjort oppmerksom på min høye alder hver tirsdag når jeg trener deadlift med 100 kg stang, det er jeg og to menn over 50 år som er over 100 kg. Har døtre 16 og 17 år, tror jeg raskt blir eldre når de flytter ut og arbeidslivet nærmer seg slutten på samme tid.

[Timar]

Jeg svarte 32. Det handler ikke om at jeg har en veldig ung livsstil, men mer om at voksenårene har gått for fort for meg. 20-årene gikk med til en lang utdannelse, mye reising, gode venner og samboerforhold.

Jeg fikk mitt første barn rett etter at jeg fylte 30. Hun er 15 nå, så jeg blir jo minnet om at årene har gått. Men hvor ble de av? 30-årene gikk med til alt for mye jobb og alt for mye barn (ikke så mange, men for mye aleneansvar for dem, og for høye kriterier til hvordan småbarnslivet burde leves.)

40-årene har hittil bestått av 2 år med pandemi og hjemmekontor og deretter skilsmisse og forsøk på å stable et helt nytt liv på beina. Rykk tilbake til start. Mangler bestikk, henger på IKEA, makslån i banken, hvordan feirer vi bursdager i vårt nye liv når "min måte" har blitt igjen i det gamle huset? Hvilke venner har så store barn at de igjen er ledige for å henge i barnefrie uker? Hvem er jeg egentlig? Hva liker jeg å gjøre?

Jeg begynner å komme ut av den sørpa der nå, men det har tatt tid. Og energien og pågangsmotet er ikke der det var. Samtidig, jeg har fortsatt lyst til å lære nye ting, reise, oppdage.

Så jeg svarte 32, før jeg leste de litt mer reflekterte svarene her. Men jeg tror det stemmer. Jeg føler jeg har mesteparten av livet foran meg, ikke bak meg. I dag føler jeg meg som en trett dame på 73. Sånn er det innimellom å være 32.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg var samboer med en kvinne for 20 år siden og alt da var «alle» kvinner bi. Ikke bifile, men biseksuelle, og vi fikk veldig ofte høre det. Vårt forhold ble seksuelisert av fremmede på en måte man aldri opplever som heterofil. Det var jo en trend i populærmusikken også, på slutten av 90-tallet. Så det er på ingen måte en trend nå, det er mindre av det enn for 20 år siden.

Det er veldig rart å himle av folks legning og identitet, men deg om det.

Vel, mitt bestemte inntrykk er at det er vanligere å snakke om legning/kjønnsidentitet etc. nå enn for 20 år siden, det er vel knapt en eneste influenser eller popstjerne, spesielt kvinnelige, som ikke "kommer ut" som bifil. Jeg himler ikke av noens legning, egentlig, bare av det tilsynelatende stadig økende behovet for å "komme ut" og "snakke om det". Det samme gjelder for så vidt psykiske vansker. Det er åpenbart mye viktigere å være "zpeziell" enn normal, og jeg er litt lei av navlebeskuelsen i det hele.
Minner om at jeg skriver dette i tråden om mental alder, så jeg tar selvsagt hele himlingen på min egen rynkete kappe.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, mitt bestemte inntrykk er at det er vanligere å snakke om legning/kjønnsidentitet etc. nå enn for 20 år siden, det er vel knapt en eneste influenser eller popstjerne, spesielt kvinnelige, som ikke "kommer ut" som bifil. Jeg himler ikke av noens legning, egentlig, bare av det tilsynelatende stadig økende behovet for å "komme ut" og "snakke om det". Det samme gjelder for så vidt psykiske vansker. Det er åpenbart mye viktigere å være "zpeziell" enn normal, og jeg er litt lei av navlebeskuelsen i det hele.
Minner om at jeg skriver dette i tråden om mental alder, så jeg tar selvsagt hele himlingen på min egen rynkete kappe.

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

Verken jeg eller du er tankelesere, og kan vite hva som egentlig ligger bak det store behovet for å "snakke om det" som har vært en trend iallfall de 10-15 siste årene. Åpenhet er viktig, det vet vi, men samtidig vet vi også at tallet på unge uføre i Norge er skyhøyt, det samme er sykemeldingstallene () så normaliseringen av vondter og lettere psykiske plager har også en bakside. Selvmordstallene er høyere nå enn på 50- og 60-tallet, vi vet også at det finnes unge som tar livet sitt fordi de blir inspirert til å gjøre det på TikTok, så at åpenhet alltid redder liv, er en sannhet med modifikasjoner.

Temaet ("Snakker vi for mye om psykisk helse?") dukket opp i Debatten i vinter, mener jeg å huske, og jeg ser også at det er en forsker som har løftet fram problemstillingen for en tid tilbake. Hun ser yngre ut enn 50, så du har sikkert rett i at det handler mer om kjiphet enn alder når man ikke blir euforisk hver gang (flere ganger daglig i ulike media, tror jeg vi kan si) noen ønsker å snakke om den vanskelige tiden.

https://www.nrk.no/sorlandet/mener-v...lse-1.14867613