Er det mye selskapelighet i julen?

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg kan til en viss grad kjenne det igjen, altså. Jeg jobber kun en ørliten stilling, og der har de jo et slags julebord (skjønt jeg er usikker på om pizza hjemme hos en kollega ligner mye på andre julebord), men jeg merker jo at det å jobbe lite ekskluderer meg fra en del sosiale greier, og blant vennene mine er det også lite aktivitet, egentlig. Jeg har mange venner som bare såvidt greier å holde hodet over vann og knapt nok det i hverdagen. Det er svært få sosiale sammenkomster blant mine venner, og jeg er nok den som har størst behov. Jeg snakker riktignok ofte med dem, men det er nesten aldri fest og selskaper.

I julen har vi familieselskaper, da. Men det er like mye plikt som hygge. Det er kompliserte relasjoner. Det fungerer, men bare hvis man holder samtalene overfladiske.

Jeg er nok som en av dine venner, i ferd med å drukne i hverdagen uten utsikt til bedring i uoverskuelig framtid. Så overskudd til å følge opp vennskap er ikke-eksisterende og da blir det som det blir da.
Ren fakta, ikke sutring fra min side, bare enkelte dager det treffer litt ømmere punkter enn vanlig.

Siden jeg måtte luke ut halve familien min av helsemessige årsaker er nettverket vårt ørlite, mannens familie bor nordpå og dermed er det bare min mor og stefar igjen her. Så de kommer på julaften, det samme gjør utflyttet datter med samboer. Og det er alt guttungen makter av «fremmede» folk på besøk uansett, hvis det skal bli en hyggelig kveld for alle.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Jeg er nok som en av dine venner, i ferd med å drukne i hverdagen uten utsikt til bedring i uoverskuelig framtid. Så overskudd til å følge opp vennskap er ikke-eksisterende og da blir det som det blir da.
Ren fakta, ikke sutring fra min side, bare enkelte dager det treffer litt ømmere punkter enn vanlig.

.

Jeg tolket det på ingen måte som sutring!
Jeg er også som deg, og som mine venner. Men forskjellen på meg og mine venner er at når de ikke greier å ha overskudd til venner, så har jeg mer behov for dem jo dårligere jeg er. For det er vennene mine som gjør at jeg greier å stå i tøffe ting. Jeg glemmer litt av mine utfordringer når jeg er med venner. Så for meg er det et grunnleggende behov, og det er det ikke på samme måte for de fleste av mine venner, selv om vi alle sliter med helse og andre ting.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg tolket det på ingen måte som sutring!
Jeg er også som deg, og som mine venner. Men forskjellen på meg og mine venner er at når de ikke greier å ha overskudd til venner, så har jeg mer behov for dem jo dårligere jeg er. For det er vennene mine som gjør at jeg greier å stå i tøffe ting. Jeg glemmer litt av mine utfordringer når jeg er med venner. Så for meg er det et grunnleggende behov, og det er det ikke på samme måte for de fleste av mine venner, selv om vi alle sliter med helse og andre ting.

Bra, jeg er egentlig ikke sutrete, bare knusktørt ironisk på egne vegne og lite selvhøytidelig. Noe som sjeldent funker i skriftlig form for meg.

Men jeg skjønner hva du mener, og dilemmaet man finner seg selv i. Selv er jeg sjeleglad for et knippe nydelige damer som gir meg den lille pausen fra mitt univers når livet er trått, men også like takknemlig for at det ikke innebærer noe sosialt i høytider som krever mer enn nok av meg.
Leit å lese at du har behov for mer sosialt enn dine venner, det er krevende å be om mer tid til å treffes når man kjenner omstendighetene til de rundt seg. Håper allikevel at du lykkes med å øke mengden sosialt påfyll i livet generelt.

[Hyacinth]

Ja, men jeg har investert så mye i vennskap at jeg har mange gode, så det er alltid noen der. Og jeg har også noen venner som har større behov for sosialt påfyll enn andre, så det er alltid noen der. Men det er lite av fest og selskaper. Men jevnt over vil jeg si at jeg treffer venner veldig ofte.