Kongefamiliens voldelige realityshow

[My]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men er det usant, det jeg skriver, at foreldrene er grunnstenen og dermed er de som i aller størst grad kan tillegges skyld? Sånn faktisk? Jeg kjenner ikke til noen tilfeller der man ikke kan spore det tilbake til foreldre og tidlig oppvekst, når det har gått galt. Og dere som mener at det overhodet ikke var noe galt ved oppveksten til de som ramlet utenfor, handler ikke det om et miljø som ikke var optimalt for dette barnets arv. Hvordan han barnets grunnleggende behov for trygghet, validering og grensesetting blitt ivaretatt i formative år, av de som er ansvarlige for det? Så sier jeg ikke at det ikke kan være faktorer som foreldre har null innvirkning på. Man kan f.eks. ikke noe for alvorlig sykdom, eller at man får et mindre barn som er ekstremt hjelpetrengende. Men man kan påvirke hvordan dette håndteres, selv om det innimellom kan virke umenneskelig krevende for den voksne som skal håndtere det.

Og det er vel også det psykologisk forskning viser, at den tidlige påvirkningen man får fra sitt aller nærmeste miljø (foreldre/foresatte) har ekstremt stor betydning for videre utviklingen, hvilke gener som skrus "av og på", og hvordan man håndterer egen arv (som man jo også har fått fra foreldrene sine). Det betyr ikke at jeg mener det nødvendigvis at foreldrene ikke har ønsket det beste for barna sine. Men av og til er det man tror er best for barnet, det som er grunnlaget for noe som fører til at det går skikkelig galt senere.

Jeg tenker at det kan være sant i veldig mange tilfeller, og usant i andre tilfeller, og at det uansett er veldig sammensatt og komplisert. Og at vi ikke har noen forutsetning for å bedømme hvem som i aller størst grad kan tillegges skyld for moralen til Høiby, og hvordan hans grunnleggende behov for trygghet, validering og grensesetting har blitt ivaretatt i oppveksten.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg tenker at det kan være sant i veldig mange tilfeller, og usant i andre tilfeller, og at det uansett er veldig sammensatt og komplisert. Og at vi ikke har noen forutsetning for å bedømme hvem som i aller størst grad kan tillegges skyld for moralen til Høiby, og hvordan hans grunnleggende behov for trygghet, validering og grensesetting har blitt ivaretatt i oppveksten.

Du trenger ikke svare, men tenk litt på det du skriver her; i hvilke tilfeller stemmer det ikke at man ikke kan spore problemer som voksne tilbake til den opprinnelige familien. Det er en grunn til at psykologien graver i oppvekst. Og selv om enkelte retninger er foroverskuende enn andre, og andre retninger fokuserer mer på å prosessere følelser, og ikke se på årsaker, så forandrer det ikke det faktum at det som starter å forme deg er foreldrene dine, og hvordan de møter deg fra den dagen du er født.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Du trenger ikke svare, men tenk litt på det du skriver her; i hvilke tilfeller stemmer det ikke at man ikke kan spore problemer som voksne tilbake til den opprinnelige familien. Det er en grunn til at psykologien graver i oppvekst. Og selv om enkelte retninger er foroverskuende enn andre, og andre retninger fokuserer mer på å prosessere følelser, og ikke se på årsaker, så forandrer det ikke det faktum at det som starter å forme deg er foreldrene dine, og hvordan de møter deg fra den dagen du er født.

Jeg vet ikke om det nytter å skrive det en gang til, for nå virker det som om du har bestemt deg for hva jeg mener, men jeg prøver: Jeg er enig i at foreldrene er en del av problemet, og at mye kan spores tilbake til oppveksten. Men mener at det også er flere ting som spiller inn, av andre ting man opplever i løpet av oppveksten. Hva som er det aller viktigste, som har hatt størst påvirkning, vil variere fra tilfelle til tilfelle, og fra person til person. Jeg mener altså ikke at foreldrene har null skyld, og ingen påvirkning på barnas framtid.

Det jeg omtalte som "av og til sant og av og til usant", i innlegget du siterer, er at det alltid er foreldrene som i aller størst grad kan tillegges skyld (som var det du spurte om). Ikke at problemer som voksen ikke kan spores tilbake til barndommen, eller at man ikke formes av foreldrene, det har jeg da vel aldri nektet på. Fint om du i tilfelle kan vise meg hvor jeg har skrevet det, gjerne med sitat og utheving, slik at jeg skjønner hvor du har fått den oppfatningen fra.

Jeg kan med andre ord ikke komme med eksempler på slike tilfeller som du spør om, siden det ikke er noe jeg har sagt eller ment. Men kanskje det finnes?

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg tenker at det kan være sant i veldig mange tilfeller, og usant i andre tilfeller, og at det uansett er veldig sammensatt og komplisert. Og at vi ikke har noen forutsetning for å bedømme hvem som i aller størst grad kan tillegges skyld for moralen til Høiby, og hvordan hans grunnleggende behov for trygghet, validering og grensesetting har blitt ivaretatt i oppveksten.

Hvis du mener at det er usant i andre tilfeller at man kan spore det tilbake til foreldrene, så er det jo det du sier; at man ikke alltid kan spore det tilbake til foreldrene (altså implisitt at foreldrene ikke har noe skyld).

Dette blir jo flisespikking (og det er vi gode til på FP). Jeg ser at du har moderert noen av innleggene dine, så de blir litt mer undrende i tonen. Det setter jeg pris på.

Mitt poeng er at man alltid finner spor av oppvekst, og dermed foreldre (og besteforeldre, generasjonelle traumer osv) i alle menneskers adferd. Selv der foreldrene virker som helt glitrende mennesker, og der de fleste søsknene har klart seg helt strålende (som i Nini Stoltenbergs tilfelle), vil graving i oppvekst avdekke hvordan foreldrenes håndtering av dette konkrete barnet har påvirket barnets valg som ungdom og voksen. Det å møte barna sine på barnets premisser er helt avgjørende. Og så er det jo ingen tvil om at foreldre igjen preges av sine foreldre og egen oppvekst. Og at det - heldigvis - i de aller fleste tilfeller går veldig bra.

Jeg er ganske sikker på at MM har tunge dager, fordi hun vet at hun har et ansvar. Det er få ting her i verden som gjør så vondt, som når man skjønner at man har skyld i at mennesker man elsker over noe annet har det fælt. Selv om grunnen til at de har det fælt er forårsaket av noe de har påført seg helt selv.

Når det er sagt, så mener jeg selvfølgelig at noen foreldre har en vanskeligere oppgave enn andre, og at det kan komme av forhold som igjen må legges på deres foreldre. Generasjonelle traumer er jo en greie. Har du stått i motvind og slitt i motbakke i egen oppvekst, er du alvorlig syk, eller har relasjonsskader, så betyr det også at du har et helt annet utgangspunkt for å være forelder, enn mennesker som ikke har slitt med så mye. Men det kan også bety at du er rustet til å takle utfordrende situasjoner på en helt annen måte enn noen som har seilt i smult farvann med svak bris hele livet.

Jeg (og mannen min) har overført noen greier til barna våre som både er veldig bra (hvis man kjenner til triggere) og kan være skikkelig kjipt (hvis man har på skylapper). Og det er faktisk bare de tingene man vet om, som man kan gjøre noe med. Men da må man være villig til å stå og se seg selv i speilet og akseptere de tingene som kanskje ikke ser så bra ut. Og finner man sår, så må de renses, ikke bare plastres (eller dekkes med concealer). Det å ta ansvar for det man har ansvar for, være villig til å ta lærdom og faktisk gjøre endringer, er også noe barn lærer av. Jeg tror noe av det viktigste man kan si til barna sine er "unnskyld", mene det, og ta konsekvensen av det.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Hvis du mener at det er usant i andre tilfeller at man kan spore det tilbake til foreldrene, så er det jo det du sier; at man ikke alltid kan spore det tilbake til foreldrene (altså implisitt at foreldrene ikke har noe skyld).

Det jeg har uthevet var faktisk ikke det jeg svarte på at av og til er usant, for det var ikke det du spurte om. Jeg svarte på dette:

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men er det usant, det jeg skriver, at foreldrene er grunnstenen og dermed er de som i aller størst grad kan tillegges skyld? Sånn faktisk? .

Ser du virkelig ikke forskjellen på å si at foreldrene ikke alltid er den største årsaken til problemet, men bare en mindre del av det, og å si at problemene ikke kan spores til barndommen? I tilfelle får du bare tolke meg som du vil, jeg gir opp.