Film og TV i 2026

[Toffskij]

1. Stranger Things s. 5
Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.

2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.

3. Slow Horses s. 5
Måtte se den en gang til med eldstearvingen. Den tålte det utmerket.

4. The Choral
Film hvor Ralph Fiennes er krevende kordirigent som overtar et landsbykor i 1916 og de må synge Elgars Dream of Gerontius i stedet for Matteuspasjonen fordi tyske komponister ikke lenger er akseptable. Og siden det av opplagte grunner er enda vanskeligere enn vanlig å rekruttere mannsstemmer, må de finne sangere fra mange flere sosiale lag enn før (gisp!). Dette høres jo ut som oppskriften på sentimental inspirational smørje, men det er faktisk ikke egentlig det, den er på den ene siden ganske morsom helt med overlegg, og på den andre siden er den mest av alt sorgfull over alle de unge livene som kommer til å fortsette å gå tapt, og lykkes ganske godt med å la musikken transcendere hvor fæl verden egentlig er. Samtidig er den absolutt ikke så bra som den kunne ha vært, alle personene er flate, underutviklede og tidvis karikerte, og de som virker som om de ikke er det, er spilt av Ralph Fiennes og et par andre av lignende kaliber. (Og en kort, men festlig opptreden av Simon Russell Beale som Elgar selv!) Men om du noen gang har sunget i kor og elsket det, anbefaler jeg den egentlig, korscenene (som er veldig mange) er veldig fine og koret blir bedre på en overbevisende måte, og aldri for bra.

5. U Are the Universe / Ty kosmos
Jorda eksploderer, og en nokså stakkarslig og ensom ukrainer som lever av å transportere atomavfall til en av Jupiters måner, er plutselig, tror han i hvert fall, det siste gjenlevende mennesket i universet, med roboten Maksim som eneste selskap. Selv om den siterer 2001 åpenlyst, er den mer som en slags krysning av Gravity og Moon, krydret med mye ukrainsk galgenhumor, samtidig som den gradvis får mye mer emosjonell dybde enn man skulle trodd og til slutt blir overraskende rørende. Vel verdt å se.

6. Heated Rivalry
Den har veldig mange fanfic-troper, men den er godt lagd og veldig fint spilt av de to hovedrolleinnehaverne, som har en veldig sjarmerende dynamikk. Særlig de to siste episodene er veldig fine. Bonuspoeng for god russisk dialog, og selv om man hører godt at Connor Storrie ikke er russer, har han imponerende god intonasjon og uttale, og aller best er han til å banne.

7. Pride and Prejudice (2005)
Trengte den virkelig!

8. Small Prophets
Svært snodig, men også veldig sjarmerende serie som jeg vil anbefale å vite minst mulig om før man ser. Nydelig persongalleri! Veldig morsom, og rørende også!