Når noen du kjenner mister en av sine aller nærmeste ...

[Dixie Diner]

Etter at jeg mistet min far brått og uventet for 7 år siden, har jeg innsett hvor mye det betyr at folk viser omtanke og at de bryr seg. Mange trakk seg tilbake og latet som ingenting da pappa døde, og det gjorde vondt. Jeg husker godt de få som kom bort, ga meg en klem eller viste at de brydde seg, så det kommer jeg alltid til å gjøre selv.

[Che]

Jeg opplevde også at pappa døde da jeg var 16 år. For meg betød det mye for forholdet vi har idag hvordan de møtte meg i sorgen. De som lot som ingenting ødela noe - for det at en så opprivende opplevelse i mitt liv ikke skulle føre til reaksjoner i det hele tatt var noe jeg ikke forsto.

Jeg velger å ringe og sende blomster. Tilbyr meg å hjelpe med det som jeg føler jeg kan hjelpe til med (barnepass etc). Heldigvis har jeg ikke opplevd det så ofte.

[Maz]

Jeg skal ikke si jeg alltid er så flink til det, men jeg prøver. Det er ikke alle som setter pris på det heller.

Jeg mistet min førstefødte som følge av min sykdom i svangerskapet. Min verden falt i grus. De få som tok kontakt da betød mye for meg. Når faren min døde i høy alder en del år senere, virket et veldig rart for meg at de som ignorerte det hele flere år tidligere plutselig nå tok kontakt. Jeg vet reaksjonen min var dum og usaklig men det var faktisk blomsterbuketter jeg da ikke satte pris på tvert imot. (Jeg skrev og takket likevel).

Mange mennesker tror folk vil være alene med sorg, og kvier seg derfor for å ta kontakt. Min mor var fantastisk slik. Hun bakte gjerne og leverte en kake på døren i slike situasjoner. Det er ofte møter med begravelsesbyrå, prester osv, og rett og slett mer praktisk enn blomser. Har hørt mye komentarer om det i ettertid.

I dag har vi jo også sms og mail, som for meg har en lavere terskel enn å ringe noen i en krisesituasjon.

[Che]

Veronal: Jeg tenker nære venner når jeg uttaler meg jeg. Om noe på jobben mister sine kjære, synes jeg de selv må få styre hva vi skal få vite og engasjere oss. Hun dama på jobben din virka jo litt drygen altså

[nolo]

Jeg tar kontakt på en eller annen måte, alt ettersom hvor nær jeg er til den sørgende. Noen ganger sender jeg blomst, noen ganger går jeg i begravelsen, noen ganger ringer jeg og andre ganger bare gir jeg en klem eller tar vedkommende i hånden og kondolerer første gang vi møtes etter dødsfallet.

[syllan]

Da svogeren min (tvilling broren til sambo) døde brått for tre år siden var det mangen som tok kontakt å kom med blomster o.l. å dette satte vi stor pris på

Så jeg gjør det samme. Ringer eller evt går på døra med en blomst å så kan di jo velge selv om di ber meg inn eller om di ikke gjør det

[carolin]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Jeg tar kontakt på en eller annen måte, alt ettersom hvor nær jeg er til den sørgende. Noen ganger sender jeg blomst, noen ganger går jeg i begravelsen, noen ganger ringer jeg og andre ganger bare gir jeg en klem eller tar vedkommende i hånden og kondolerer første gang vi møtes etter dødsfallet.

Slik er jeg også. Jeg synes det er viktig å vise de sørgende at jeg tenker på dem, og at jeg er der for dem om det er noe de trenger.
Jeg mistet bestevenninnen min som 16 åring, og bortsett fra familien min så var det kun en person som trøstet meg. Det syntes jeg var trist, spesielt siden bestevenninnen min hadde bodd i spania, mens jeg bodde her. Så jeg følte meg ganske alene i sorgen.

[Kate]

Jeg pleier å ta kontakt. Ønsker å vise at jeg bryr meg om dem.

[Garbella]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Etter at jeg mistet min far brått og uventet for 7 år siden, har jeg innsett hvor mye det betyr at folk viser omtanke og at de bryr seg. Mange trakk seg tilbake og latet som ingenting da pappa døde, og det gjorde vondt. Jeg husker godt de få som kom bort, ga meg en klem eller viste at de brydde seg, så det kommer jeg alltid til å gjøre selv.

Det gjør jeg og i forbindelse med min svogers død.

En venn av meg imponerer mest, han husker hvert år dagen for dødsfallet og jeg får alltid en melding om at han tenker på min søster, ungene hennes og resten av oss i familien på selve dagen. Det varmer at folk husker den dagen som endret livet vårt totalt.

Selv tar jeg kontakt og låner bort både skulder til å gråte på og øret til å lytte.

[Obelix]

Jeg tar kontakt.
Ikke veldig påtrykkende, men viser ihvertfall at jeg bryr meg og er tilgjengelig hvis det skulle være noe.