Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det jeg blir mest sliten av er at det aldri er stille rundt meg. Jeg har to unger som prater "hele tida", gjerne i munnen på hverandre. De kommenterer alt, ikke bare til hverandre men også til meg - og forventer svar. Dessverre er de også veldig høylytte (noe vi jobber med hele tida uten at jeg synes det hjelper det minste), og jeg kjenner noen ganger at jeg er både ør i hodet og nærmest har dotter i ørene av å høre på det hele tida. Og høre på det må jeg, for vi har så lita leilighet at det er teknisk umulig å stenge det ute. Jeg sender dem selvsagt ut, men de er ikke spesielt glad i å være ute så det krever mye arbeid fra meg å holde dem ute over lengre tid.

Ellers er jeg aleine med dem, og jeg synes det er slitsomt å få tida til å strekke til i hverdagen. I tillegg er det jo stort sett sånn at jeg må ta med meg begge overalt, sånn at ethvert i utgangspunktet lite ærend blir mye mer omfattende enn det hadde trengt å være.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Dessverre er de også veldig høylytte (noe vi jobber med hele tida uten at jeg synes det hjelper det minste), og jeg kjenner noen ganger at jeg er både ør i hodet og nærmest har dotter i ørene av å høre på det hele tida. Og høre på det må jeg, for vi har så lita leilighet at det er teknisk umulig å stenge det ute. Jeg sender dem selvsagt ut, men de er ikke spesielt glad i å være ute så det krever mye arbeid fra meg å holde dem ute over lengre tid.

Det er en av de få tingene som får meg ut av balanse. Sønnen min er høylytt. Jeg er gærn annenhver helg her hjemme.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Det jeg blir mest sliten av er at det aldri er stille rundt meg. Jeg har to unger som prater "hele tida", gjerne i munnen på hverandre. De kommenterer alt, ikke bare til hverandre men også til meg - og forventer svar.

Der fikk du i grunnen satt ord på hvordan jeg har det også. Fireåringen min er også slik og jeg føler meg noen ganger mentalt herja. I tillegg plages jeg litt av dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å vise nok engasjement for alle disse greiene som han er opptatt av (pirater og den slags... ) og å være nok til stede i situasjonene med han.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er en av de få tingene som får meg ut av balanse. Sønnen min er høylytt. Jeg er gærn annenhver helg her hjemme.

Jeg må innrømme at når jeg leste et av de første innleggene tenkte jeg "ja men du har jo to jenter til vanlig og de er sikkert rolige og/eller selvstendige".

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Jeg må innrømme at når jeg leste et av de første innleggene tenkte jeg "ja men du har jo to jenter til vanlig og de er sikkert rolige og/eller selvstendige".

Iben er vel alt annet enn rolig, det skjer ting hele tiden. MEN; hun bråker ikke. Jeg takler ikke bråk, jeg blir sur. Så ja, om jeg hadde hatt barn som hadde ropt hele tiden, så hadde jeg vært mer sliten. Eller, det vil si at jeg blir mer sliten NÅ som jeg ikke er vant til å ha et ropebarn med meg hele tiden lenger. Jørgen har nå bodd hos sin far i ett år. Før den tid så virket ørene mine annerledes og jeg klarte mer å stenge ute all ropingen.

[Olympia]

Slitsomt og slitsomt. Nei, det er ikke barna som sliter meg ut, men hvor hektisk det kan bli iblant for å få timene til å strekke til. Hektisk ville jeg vel brukt fremfor slitsomt. For meg er det et negativt begrep og litt upassende om mine følelser om å ha barn.

De gangene jeg virkelig er drittlei er når begge skriker og maser samtidig, men det gjør de heldigvis ganske sjeldent sånn alt i alt sett.

Det er likevel et bevisst valg å bare ha to barn, og jeg føler ikke at jeg har tid og overskudd til å ha et til. Jeg er sikker på at jeg ville hatt en langt mere hektisk og slitsom hverdag med flere barn.

Jeg fikk forresten mitt første barn rett før jeg fylte 24, og det passet oss ypperlig. Vi hadde ikke levd et liv med masse fritid og god råd i mange år, så sånn sett har ikke forandringen fra null til ett barn vært særlig stort.