Rasisme i praksis

[Pepper Lemon]

Det som er så vanskelig med rasisme i praksis er at den er så vanskelig å sette fingeren på. Man får en følelse av at noe ikke er riktig, noe som gir en emmen smak i munnen. Men det er ikke noe konkret å arrestere på. Det bare er der. Jeg fikk følelsen av at det var en slik opplevelse zol hadde i butikken. Jeg er ikke redd for å kalle slik oppførsel for rasisme. Hvorfor skal vi alltid la tvilen komme vedkommende til gode? Vi vet jo at rasisme er utbredt. Vi vet at mange diskrimineres. Det er dog ikke nødvendigvis ved at man blir kalt for jævla pakkis eller spyttet på. Det er gjerne ved at man blir møtt med en litt surere tone enn andre, forbigått litt oftere osv.

Jeg har en nær meg som er mørkhudet. Gjennom ham har jeg fått høre litt om hvordan rasismen foregår i praksis. Og det er heavy. Vi kan alle fortelle om at vi også har møtt vanskelige butikkansatte, og fått dårlig service. Men hva om du alltid møtte sure butikkansatte? Hva om du alltid måtte regne med at dørvaktene krangler med deg før du får komme inn på et utested? Skal vi unnskylde hvert enkelt tilfelle med at det ikke er rasisme, men en dårlig dag, mens det først er i sum at vi kaller det rasisme? Hva skal til da, for at vi skal tørre å innrømme at enkeltepisoder også faktisk er rasisme?