Myter om barnevernet hindrer familier og barn i å få hjelp

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

De som vil vite litt mer om hvordan omsorgsovertakelse foregår, lovmessig, kan lese litt om det her.
Det er ikke slik, som mange faktisk tror, at barnevernfolka rotter seg sammen på et kontor og bestemmer hvem som i dag skal hentes ut av hjemmet. Satt litt på spissen, men det er mye uvitenhet rundt barnevernet, og hvordan de jobber.

Men hva når mange enkeltpersoner sier at i deres tilfeller foregikk det ikke etter den linken, og de føler at det ble gjort på gal måte?

Klart, jeg har jo lest om rusmisbrukere som mener de ble urettmessig fratatt barna også, for den del...

[Benzo]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Men hva når mange enkeltpersoner sier at i deres tilfeller foregikk det ikke etter den linken, og de føler at det ble gjort på gal måte?

Klart, jeg har jo lest om rusmisbrukere som mener de ble urettmessig fratatt barna også, for den del...

Mener du at barnevernet har handlet helt utenom fylkesnemnda? Det høres i så tilfelle helt hårreisende ut.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Mener du at barnevernet har handlet helt utenom fylkesnemnda? Det høres i så tilfelle helt hårreisende ut.

Nei, jeg mener ikke det, men mange personer jeg har lest om, mener det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om de sakene jeg har lest om, forsåvidt, jeg har bare positive erfaringer med min begrensede kontakt med barnevernet.

[Benzo]

Så fremt det ikke kom fra personer jeg kjente og stolte 100% på, ville jeg tatt slike uttalelser med en klype salt, men det er meg da. Mulig jeg er naiv.

[Skilpadda]

Det ville være rart om det ikke fantes noen inkompetente og/eller maktmisbrukende mennesker i barnevernet - de finnes jo i de fleste andre jobber og bransjer. Men generelt vil jeg stole langt mer på at barnevernet handler ut fra barnas beste og etter regelverket, enn på uttalelser fra folk jeg ikke vet annet om enn at de har mistet omsorgen for barna sine. (I de tilfellene der det faktisk er foreldrene som har rett og barnevernet som har handlet feil, er det naturligvis dypt tragisk, men det skal mye til før jeg vil føle meg overbevist om at det er det som har skjedd.)

Jeg synes det er svært betenkelig hvordan media bruker barnevernsaker for å selge uten å opplyse om eller reflektere rundt taushetsplikten til de ansatte. Og dersom de barnevernsansatte blir løst fra taushetsplikten, kan ofte hensynet til barnets beste likevel tale for at de ansatte i barnevernet ikke kjører saken i pressen. Dette gir et skjevt bilde og jeg synes veldig ofte barnet blir glemt i konflikten mellom foreldre og barnevern.

Jeg har liten grunn til å tro at ansatte i barnevernet har en skjult agenda og prøver å gjøre livet surt og vanskelig for vanlige folk som tilfeldigvis er plukket ut, men det er skremmende mange som ser ut til å tro dette.

[kiki]

Opprinnelig lagt inn av Kaskis, her.

Jeg synes det er svært betenkelig hvordan media bruker barnevernsaker for å selge uten å opplyse om eller reflektere rundt taushetsplikten til de ansatte. Og dersom de barnevernsansatte blir løst fra taushetsplikten, kan ofte hensynet til barnets beste likevel tale for at de ansatte i barnevernet ikke kjører saken i pressen. Dette gir et skjevt bilde og jeg synes veldig ofte barnet blir glemt i konflikten mellom foreldre og barnevern.

Jeg har liten grunn til å tro at ansatte i barnevernet har en skjult agenda og prøver å gjøre livet surt og vanskelig for vanlige folk som tilfeldigvis er plukket ut, men det er skremmende mange som ser ut til å tro dette.

Bra sagt, kan bare signere denne!

[Go\jenta]

Barnevernet får sikkert ufortjent myter og rykter på seg, som ikke stemmer overens med vrkeligheten, MEN de er ikke ufeilbarlige, og det er viktig at sånne saker også kommer fram.


Selv hadde jeg mitt første møte med barnevernet i sommer, og ble meget forundret, for å si det mildt!

Jeg meldte bekymringsmelding på en familie i nabolaget, der helt konkrete eksempler kunne vitne om omsorgssvikt. Jeg valgte først å være anonym, da mannen i fam er en hissigpropp, og jeg var redd for sanksjoner. Etter flere tlfsamtaler, klarte bv å overtale meg til å ikke være anonym overfor dem, og jeg møtte opp, og gjentok historien for fjerde gang. Underveis kommenterte konsulenten at "dette er ikke bra" o.l kommentarer. Jeg sa også at jeg ønsket å være anonym overfor de det gjaldt, da jeg var redd for farens temperament, + at jeg var redd for at foreldrene kanskje ikke ville la det ene barnet fortsette å komme til oss på besøk.

Konsulenten sa at de det gjaldt antageligvis kom til å kjenne igjen meg når de sendte brev til dem angående saken, og at jeg derfor fikk 3 valg:

1. Enten møte opp på barnevernet sammen med moren, hvor jeg kunne gjenta hele saken med henne til stede.

2. Stå helt fram fra anonymitet, slik at det ble lettere for dem å sende brev til foreldrene om hva det gjaldt.(Hun mente at familien ville kjenne meg igjen uansett, og at jeg måtte være forberedt på trusler) Hun spurte også om jeg hadde forslag til hvordan de kunne formulere ting, så ikke jeg ble gjenkjent.

3. Snakke med moren alene om disse tingene, og håpe på at hun tok det på alvor.

Jeg tenkte gjennom dtte i en uke, og tok mannen min med på råd, og det endte med at jeg ikke ville gi opp anonymiteten, så jeg sa at jeg kunne snakke med moren selv. Hun aksepterte dette, og etter det har jeg ikke hørt noen ting......hun sa at saken ville bli værende hos dem i ett år før den evt ble henlagt, men at jeg kunne kontakte dem igjen hvis jeg mente det bar grunn til det.

Det som forundrer meg er at barnevernet her så og si overlot hele saken til meg alene, uten noen form for oppfølging eller oppsjekking av barnas ve og vel. Jeg henvendte meg til bv for å overlate en stor bekymring med dem, men endte opp med å sitte med ansvaret helt alene!

Dette forundrer meg, og jeg kommer til å tenke meg om 100 ganger igjen, før jeg går til det skrittet og melde om bekymring igjen.....!

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Kaskis, her.

Jeg synes det er svært betenkelig hvordan media bruker barnevernsaker for å selge uten å opplyse om eller reflektere rundt taushetsplikten til de ansatte.

Og akkurat det er veldig med på å styrke mine fordommer mot avisjournalister.

Jeg skjønner ikke at det er mulig å være et oppegående tenkende vesen, og så glemme at det finnes en annen og viktigere side av saken (barnets), og ikke minst; man dekker liksom ikke flere sider av en sak, selv om man presenterer morens, farens og onkels side av saken.

Barnevernet gjør en super jobb, det er mer der de ikke har ressurser, eller paragrafer nok til å gripe inn som er trist (de skal jo ha prøvd alle mulige hjelpetiltak først, før de kan sende barna til fosterhjem, og innen det går så langt, så er mye skade skjedd). Veldig leit at fordommene lever så sterkt i dag også. Barnevernet er en ressurs, ikke en trussel.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Så fremt det ikke kom fra personer jeg kjente og stolte 100% på, ville jeg tatt slike uttalelser med en klype salt, men det er meg da. Mulig jeg er naiv.

Jeg stoler heller ikke på det, sånn umiddelbart, selvsagt. Jeg bare lurte på om det var en sjanse for at ting ikke alltid ble gjort "etter boken".

[Benzo]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Jeg stoler heller ikke på det, sånn umiddelbart, selvsagt. Jeg bare lurte på om det var en sjanse for at ting ikke alltid ble gjort "etter boken".

Helt sikkert, det gjøres nok feil der som i andre instanser. Det jeg mente var at de må jo tross alt gjennom en annen instans, og da skulle man tro at grove feil ville bli avdekket.

[bina]

For min egen del er jeg ikke redd for barnevernet, og er ikke redd for å be om hjelp uansett hva det gjelder.

Men samtidig må jeg jo si at det ER ikke alltid at et vedtak er "perfekt" for å kalle det det. Det HENDER at også barnevernsansatte vurderer feil, handler feil, eller at de lar det gå prestisje i ting. Skulle jo være rart om de var "hevet" over andre yrkesgrupper sånn sett!

Selvsagt forekommer det saker hvor barnevernet gjør urett overfor enkeltpersoner. Jeg tror ikke at det skyldes ondskap eller et ønske om å "ta" noen. Slett ikke. Men alle kan gjøre feil! Og jeg syns ikke det er negativt at avisene noen ganger tar "den svakes" parti. Noen ganger MÅ ting belyses i media for at enkeltpersoner skal få frem sin sak. Dette gjelder ikke bare barnevernssaker, men veldig mange ulike saker. Det har vært saker om enkelt-mennesker som har blitt utvist fra Norge, om personer som er uskyldig dømt i straffesaker, osv.

Sjokkerende som det kanskje kan være: byråkratiet er ikke ufeilbarlig.

Så jeg skjønner at folk kan være redde stilt overfor barnevernet. Og hovedproblemet ligger oftest i kommunikasjon. Mange kvier seg også for å ringe banken, eller ta opp problemer med skolen. For man vet ikke helt hva man skal si. Hvordan man skal formulere seg. Man snakker ikke "språket". Og da er det lett å bli misforstått! Ord som mange kanskje bruker helt ubevisst i dagligtale kan av en saksbehandler innen et spesielt felt være et varseltegn, og tolkes helt annerledes enn vedkommende mente det.

Mange mennesker vet ikke hvordan de skal formulere seg. Og for å trekke en parallell - et innlegg fra forrige uke om "hverdagsrasisme", om en kvinne som ville bytte en vare i en Lindex-butikk.... hun ble behandlet som hun ble fordi hun ikke greide å kommunisere med den ansatte i butikken. Og dette var en harmløs ting! Den ansatte krevde sine "koder" for å forstå hva kunden mente, og kunden kunne ikke "kodene".

I en klesbutikk opplever de fleste av oss i høyden en viss ydmykelse. Men stilt overfor barnevernet er jo frykten at "ett ord på tverke" skal resultere i måneder med utredninger og problematisering, og i verste fall omsorgsovertagelse.

Barnevernet har gjort seg selv litt "mystiske", de er ikke like tilgjengelige som helsestasjonen. Men det burde de vært! Det burde vært sånn at man kunne komme innom, lufte problemstillinger, få litt hjelp, uten at det måtte lages noe stort ut av det. Senke terskelen for at at folk tar kontakt, rett og slett. Men stilt overfor barnevernet føles det som om alt man gjør og alt man sier er gjenstand for analyse.