Det å betale barn for gode karakterer?

[apan]

Jeg er hovedsakelig imot typen "100 kroner per sekser, 50 per femmer", lovt på forhånd; ikke i så stor grad imot en oppmerksomhet pga god innsats, men da helst gitt på en litt annen måte. Dette skyldes blant annet at jeg i alle år har syntes det var ufyselig med alle ANDRE som skulle fortelle meg hvor mye penger jeg hadde fått for karakterboka mi hvis jeg var dem. Utrolig latterlig. Og stort sett alle disse gadd akkurat så mye det passet dem, og mange burde vel heller hatt oppfølging på langt alvorligere områder i livet enn karakterer.

Jeg er forøvrig ikke vant til å belønne hverken for å rydde eller for å spise grønnsaker, faktisk fokuserer vi på IKKE å belønne for ting som er en selvfølge. Rosende og oppmuntrende ord, klem og kos, ja selvsagt, men ikke belønning i form av penger / ting.

[Obelix]

Da synes jeg heller innsatsen burde vært belønnet.

Man kan jobbe sinnsykt for en 3, mens andre ikke trenger jobbe særlig for en 5 eller 6.
I såfall bør 3 også belønnes selv om det kanskje ikke er en så god karakter.

[jane]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg er forøvrig ikke vant til å belønne hverken for å rydde eller for å spise grønnsaker, faktisk fokuserer vi på IKKE å belønne for ting som er en selvfølge. Rosende og oppmuntrende ord, klem og kos, ja selvsagt, men ikke belønning i form av penger / ting.

Her er det bare å signere.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg er forøvrig ikke vant til å belønne hverken for å rydde eller for å spise grønnsaker, faktisk fokuserer vi på IKKE å belønne for ting som er en selvfølge. Rosende og oppmuntrende ord, klem og kos, ja selvsagt, men ikke belønning i form av penger / ting.

Jeg har aldri belønnet et A4-barn for noe som er selvsagt for slike barn. Har man der i mot et barn med ADHD er saken annerledes.

Dog mener jeg ikke at det er selvsagt at tenåringer er motiverte for skolearbeid.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg har aldri belønnet et A4-barn for noe som er selvsagt for slike barn. Har man der i mot et barn med ADHD er saken annerledes.

Selvfølgelig, men det var ikke på det grunnlag jeg svarte.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Selvfølgelig, men jeg svarte ikke på bakgrunn av barn med en diagnose her.

Barn med diagnose er også barn.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Barn med diagnose er også barn.

Du ser sikkert at jeg har rettet opp innlegget mitt fordi jeg regnet med du ville pirke på det.

Jeg vil likevel poengtere at jeg skrev at JEG ikke er vant til å belønne den type atferd her hos oss og det er fordi vi har et barn som iallfall foreløpig fremstår A4, i den grad det er et begrep jeg synes det er ok å bruke. Det må kunne gå an å svare på et innlegg og si hvordan man selv løser det ut fra det ståstedet man selv har, uten at man alltid må ta høyde for alle andre muligheter.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Barn med diagnose er også barn.

Jeg synes at det å dra inn barn med diagnoser er å "jukse" når man diskuterer generelt. Man kan alltid finne unntak, og på den måten sikre seg å ha "rett" i diskusjoner.

Barn med diagnoser er selvfølgelig også barn, men de krever en annen tilnærming enn A4 barn. Jeg synes også det er greit å reime fast folk i spesielle tilfeller (feks gjorde det med faren min da han hadde slag, dette var for å hindre at han skulle ramle ut av sengen, som han faktisk gjorde til å begynne med), men dette er selvfølgelig ikke noe som jeg mener man skal gjøre på folk generelt når de skal sove.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes at det å dra inn barn med diagnoser er å "jukse" når man diskuterer generelt. Man kan alltid finne unntak, og på den måten sikre seg å ha "rett" i diskusjoner.

Barn med diagnoser er selvfølgelig også barn, men de krever en annen tilnærming enn A4 barn. Jeg synes også det er greit å reime fast folk i spesielle tilfeller (feks gjorde det med faren min da han hadde slag, dette var for å hindre at han skulle ramle ut av sengen, som han faktisk gjorde til å begynne med), men dette er selvfølgelig ikke noe som jeg mener man skal gjøre på folk generelt når de skal sove.

Signerer selvsagt him og legger til at så lenge folk svarer med hvordan de er vant med å gjøre ting ut fra sin egen situasjon og ikke med uttrykk som "alle barn gjør" eller "det bør man ikke gjøre på NOEN barn" så får man faktisk ikke "rett" en gang.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes at det å dra inn barn med diagnoser er å "jukse" når man diskuterer generelt. Man kan alltid finne unntak, og på den måten sikre seg å ha "rett" i diskusjoner.

For meg er barn alle barn også de med diagnoser eller andre ting som gjør at man ikke kan passe inn i den store sekken. En generell diskusjon vil for meg alltid derfor innbefatte alle barn. At du mener at det er å jukse og at man skal sikre seg å ha rett får stå for din regning.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg tviler på at foreldre starter med penger uten å ha prøvd andre former for motivasjonshjelp.

Hah, der tror jeg du tar skammelig feil. Det fins endel brødhuer til foreldre der ute.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg ler litt for meg selv av apan, kjenner jeg, som heller vil at barna skal feile på skolen, enn å ty til ytre motivasjonsfaktorer. I mine øyne blir dette veldig trangsynt tenking da man bare tar høyde for sin egen (evt. tenkte) situasjon.

Nå er det mulig at jeg blingser fullstendig, men har apan virkelig sagt at hun aldri skal ty til ytre motivasjonsfaktorer? Hun snakker da vitterligen om penger?

Det er noen her nå som konsekvent setter likhetstegn mellom ytre motivasjonsfaktorer og penger. Hvorfor det?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Uansett, en annen ting: Er det ikke umulig å gjøre dette rettferdig eller rimelig i forhold til søsken? Er det ikke urettferdig eller urimelig når to søsken med ulike forutsetninger skal belønnes? Det blir jo feil nesten uansett hvordan man gjør det, både om den flinkeste ikke skulle få belønning for gode karakterer, og om h*n får det.

Her er ikke dette et problem. Hvert barn får ekstra oppmerksomhet for det han eller hun sliter med der og da. Ingenting er så urettferdig som å behandle alle likt.

Opprinnelig lagt inn av TBM, her.

Det blir feil for deg, men det kan være riktig for andre. Jeg synes at det er foreldrene - som kjenner sine barn best - som kan avgjøre hvilke metoder de bruker for å motivere. Ytre motivasjon er også viktig motivasjon.

Her i gården var det rimelig greit, i og med at dette var en del av et opplegg laget av barnepsykologer som hadde spesialisert seg innen atferd, endring og motivasjon. Vi inkluderte også skolen, slik at lærer skulle gi tilbakemelding om fremgang etc. innenfor avtalte områder. Noe som faktisk førte til at barna i langt større grad ble sett når de faktisk gjorde noe riktig, fremfor å bare oppleve negativ forsterkning.

Når det gjelder diagnoser etc. så vil jeg vel si at jeg synes opplegget funker veldig bra på barnet med diagnose, og ekstremt bra på de som ikke har diagnose. De har forskjellige fokusområder og forskjellige forventninger fra oss.

Og selv om jeg ser man argumenterer med at noen man vet om ikke ble sånn eller slik, så er i alle fall vår erfaring barn som nå drives for det meste av indre motivasjon, får knallgode tilbakemeldinger (han som har diagnose har blitt et barn som ligger over gjennomsnittet i de fleste fag, der man før snakket om spesialskole...) og tydeligvis har det mye bedre. Det er antageligvis ikke et eneste opplegg som passer for absolutt alle her i verden, men dette er det ganske gode grunner for at folk som spesialiserer seg på det anbefaler. Det virker og det virker bra.

For de aller fleste må mestringsfølelsen og den indre motivasjonen oppstå fra noe. For mange barn er det noen områder der det rett og slett ikke er noen gode erfaringer å bygge på, og da er ytre motivasjon et finfint verktøy for å legge det grunnlaget og skape de opplevelsene. Men selvsagt ikke kun med penger eller poeng. Jeg skjønner ikke helt tankegangen om at man må droppe alt annet dersom man tar i bruk dette verktøyet. Det er en del av en helhet som innebærer ganske mange andre grep også. Men man velger altså å konkretisere litt mer enn formaninger og prat. Kanskje spesielt for barn som sliter med å forholde seg til lite konkrete ting som fremtidsutsikter eller resultatet på slutten av skoleåret.

Gjort riktig så vil belønningssystem rett og slett legge grunnlaget for og sette i gang prosessen med den indre motivasjonen. Og jeg synes det er en helt fair ting å gjøre. Mye mer fair enn å møte ungen med "dette burde du ha skjønt/klart av deg selv" når barnet faktisk ikke mestrer og kanskje også føler seg mislykket.

Barna føler seg sett, de får til atferd som utløser hyggelige overraskelser i form av positive konferansetimer, mestring etc. Og det er altså en tydeliggjøring som virker lett å forholde seg til.

Det er også veldig viktig at man ikke deler ut poeng/penger for noe som ikke er oppnåelig. Derfor er jeg veldig enig i at man bør belønne innsats først og fremst, og bør være obs på evt. lærevansker. Barn som har lærevansker kan fortsatt ha et belønningssystem, men da for noe det faktisk har forutsetning for å klare.

Mange barn som sliter med et eller annet kan slite både med manglende mestringsopplevelser og et dårlig selvbilde knyttet til om de i det hele tatt kan klare noe. Konkretisering i en periode mens vaner innarbeides og mestringsopplevelser samles er veldig effektivt.

Et eksempel fra kurset: Dersom man gir poeng for f.eks. rydding av rommet kan det hende at noen barn rett og slett trenger en arbeidsbeskrivelse. Altså lager man en oversikt over hva man mener skal gjøres. Dette gjør oppgaven mer konkret og mindre vag og overveldende.

Belønningssystem gir også en konkretisering som det for mange barn er enklere å forholde seg til. "Gjøre lekser hver dag i en uke = x antall poeng", for eksempel. Da vil også barn som har et dårlig selvbilde i forhold til egen mestring helt konkret vite at han eller hun har klart det h*n skulle og mestringsfølelsen vokser der og da, fremfor å stå eller falle på karakteren om noen måneder.