Å være mor

[bina]

Electronica: selv om disse diktene ikke er på langt nær like full av klisjeer (og jeg er enig med torsk - jeg antar at diktet i hovedinnlegget er oversatt fra amerikansk) så syns jeg like fullt at diktene er meningsløse.

Jeg skal prøve å sette ord på meningsløsheten. Det er ikke sånn at man som Mor har større verdi enn andre mennesker. Man er ikke en gang uerstattelig. Det fremstilles som om Mor er sola og barna og verden små planeter som sirkler rundt. Det er slik Mor gjerne vil fremstille seg selv. Verdens sentrum. I stedet er det ofte motsatt. Det er Mor som gjerne vil være uerstattelig, uunnværlig for barnet.

Barn adopteres - og jeg tror ikke de lever resten av livet med et åpent sår etter Mor. Jeg tror til og med de får plastret knærne sine og får ligge sammen med noen når de har hatt mareritt. Sett fra barnets ståsted er moren en viktig person. Kanskje den aller viktigste. Men det er bare å innse - barnet er viktigere for mor enn mor er for barnet. Det er jo bare å se på våre egne mødre, det. De fleste vil føle seg sterkere knyttet til sitt eget barn enn til sin egen mor.

Og fra de voksnes ståsted - det ER ikke noe spesielt med mødre. De er helt vanlige mennesker. Ikke alle av dem er snille, en gang. Denne forherligelsen og hyllingen av Mor syns jeg ikke noe om. Uansett om innpakningen er litt mindre full av klisjeer.

Hvis noen skulle skrive noe flott om det å være mor så hadde jeg foretrukket at man skrev om barnet, fremfor om seg selv. Det er alltid bedre når folk hyller andre enn seg selv.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Electronica: selv om disse diktene ikke er på langt nær like full av klisjeer (og jeg er enig med torsk - jeg antar at diktet i hovedinnlegget er oversatt fra amerikansk) så syns jeg like fullt at diktene er meningsløse.

Hvis noen skulle skrive noe flott om det å være mor så hadde jeg foretrukket at man skrev om barnet, fremfor om seg selv. Det er alltid bedre når folk hyller andre enn seg selv.

Jeg forsøkte vel egentlig ikke å hylle meg selv, men mer å reflektere over min rolle i et annet menneskes liv. Før hadde jeg ikke en slik rolle. Ikke på samme måte. For meg var min mor svært sentral i oppveksten. Jeg var fryktelig redd for å miste henne. Nå som jeg selv har fått barn er jeg selvsagt svært redd for å miste mine barn, men også å påføre dem sorg ved faktisk at det skulle skje noe med meg. At man er viktig for sine barn er ikke et forsøk på å idyllisere noe. Det er en realitet. Selvsagt ligger det jo da forventninger om at man er snill og trygg og god. De fleste av oss forsøker jo å være det. Og et barn må ikke være født av personen. Det handler ikke om biologi. Det handler om roller. Roller i et annet menneskes liv.

Hvis man leser på forum om krise og sorg, så innebærer det også beretninger om barndom og det å miste foreldre og andre omsorgspersoner. Det har vært svært vonde for de som har opplevd det. Å ønske noen alt godt for sine barn, innebærer jo også fravær av det som er vondest: Smerte, redsel og sorg.

For meg er vel en del av tenkningen knyttet til at roller er snudd om. At eventuell risiko ikke bare gjelder meg selv og mitt liv, men også kan påvirke andre.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av pippimamma, her.

Du og dere andre som syns dette er idyllisert, dere har for små barn. Denne kan vanskelig forstås på riktig måte før man har voksne barn. Om noen hadde vist meg denne når jeg sto med barn i trassalderen, så ville jeg vel fått lyst til å slå ned vedkommende. Men vent å se.

Ja, jeg har alt for små barn. Barnebarn.