Noen voksne tåler visst ikke barn ...

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Koma, her.

Men jeg skal gladelig innrømme at jeg i mine barnløse dager, godt kunne tydelig vist min irritasjon over bråkete unger på cafe. Jeg syntes det var svært lite sjarmerende om ikke irriterende med unger som løper rundt, velter stoler, dunker til meg, plukker på ting etc. Kanskje ville jeg sagt noe eller gitt foreldrene ett ultrastygt blikk eller lignende. Men min toleransegrense har økt betraktelig siden jeg selv ble mor, og mange relaterte kameler er forlengst svelget. (Var vel ihvertfall ett punkt som het: "Når jeg får barn skal jeg aldri ta med meg barnet på cafe/restaurant hvis de ikke kan sitte rolig og oppføre seg")

Jeg irriterer meg fortsatt over veldig urolige og bråkete barn. Dvs, jeg forstår godt at barna har lyst til å løpe rundt, men blir litt da foreldrene ikke bryr seg. Om mine ikke greier å oppføre seg som folk, da går vi heller enn å ødelegge for alle andre som vil kose seg.

Slik jeg leste HI var absolutt ikke hennes datter veldig urolig.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg irriterer meg fortsatt over veldig urolige og bråkete barn. Dvs, jeg forstår godt at barna har lyst til å løpe rundt, men blir litt da foreldrene ikke bryr seg. Om mine ikke greier å oppføre seg som folk, da går vi heller enn å ødelegge for alle andre som vil kose seg.

Slik jeg leste HI var absolutt ikke hennes datter veldig urolig.

Enig i alt dette. Det var veldig ufint av denne bestemora å snakke til jenta, ut fra hvordan situasjonen er beskrevet her.

I langt mer ekstreme situasjoner har jeg flere ganger vært fristet til å si fra (til foreldrene), men det kjennes som et veldig drastisk skritt å ta, så jeg holder tann for tunge. Det forbauser meg hva folk lar ungene holder på med på restaurant - å løpe runde på runde i lokalet og hyle av sine lungers fulle kraft, for eksempel. På en flytur en gang opplevde jeg at en unge satt og sparka meg i ryggen absolutt hele reisen. Det var både ubehagelig og vanvittig irriterende. Jeg prøvde å snu meg og kikke bedende på foreldrene over seteryggen, men de tok ikke hintet, gitt.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

På en flytur en gang opplevde jeg at en unge satt og sparka meg i ryggen absolutt hele reisen. Det var både ubehagelig og vanvittig irriterende. Jeg prøvde å snu meg og kikke bedende på foreldrene over seteryggen, men de tok ikke hintet, gitt.

Det har jeg også opplevd flere ganger. Da snakker jeg bare pent til barnet og ber dem la være, og det har alltid funka. Sønnen min sparker også i seter sånn nesten helt automatisk og tenker slett ikke over at det er irriterende for dem foran. Jeg stopper han selvfølgelig med en gang jeg ser at han gjør det.

[Aminta]

Jeg synes det var veldig ufint av hun bestemoren, og jeg hadde aldri godtatt det, hun hadde fått høre hva jeg mente om det ja!

[petra]

Jeg jobber selv i en liten kafe og jeg må si jeg ofte blir forskrekka hvordan noen foreldre oppfører seg og hvordan de behandler ungene sine ute blant folk. Noen ganger blir jeg virkelig skremt og sjokkert. Er det ille begynner jeg å rydde bord i nærheten for da skjerper ofte foreldrene seg....Lurer på hvordan de er hjemme når de kan oppføre seg sånn i offentligheten. Noen skulle aldri hatt barn

[Siri]

Barn skal ses og ikke høres må vite.

[Heiko]

Andres barn bør være stille og rolige når jeg er uten barn for å kose meg på café.
:slem&egoistisk:

[Skilpadda]

Akkurat når det gjelder å "korrigere andres barn", så synes jeg det i mange tilfeller må være greit å henvende seg vennlig direkte til barnet - for eksempel om et barn (som er stort nok til å forstå det, selvsagt) sparker i seteryggen på flyet, så virker det mer naturlig for meg at man ber barnet selv om å være så snill og la det være, enn at man snakker over hodet på ham/henne og henvender seg til foreldrene. (Å kjefte på et fremmed barn synes jeg derimot er en ganske ekstrem reaksjon som bare kan brukes i tilfeller der det virkelig har skjedd noe alvorlig.) Men det er helt sikkert mange foreldre som også ville ta det ille opp om man kom med den typen "irettesettelse".

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Andres barn bør være stille og rolige når jeg er uten barn for å kose meg på café.
:slem&egoistisk:

Ja,ja - det sier seg selv!

[Ibidelma]

Hjelpes...
Hadde noen kjeftet på min ungen uten å konferert med meg først, så hadde det blitt krig Møkkakjerring!

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av smurfine, her.

Hjelpes...
Hadde noen kjeftet på min ungen uten å konferert med meg først, så hadde det blitt krig Møkkakjerring!

Hvorfor det egentlig?

I et lite ubevoktet øyeblikk inne på matbukikken begynte min snuppe på den gang snart 3 år å klå på en pakke med sånn ferskpakket kjøttdeig.
Da sa en mann i fra. Til henne.
Det syns jeg var helt supert! Jeg så det nemlig ikke...

Det finnes så inmari mange foreldre der ute som konsekvent aldri snakker til barna sine, så da må noen andre gjøre det da.
Jeg tar i alle fall ikke fem øre for å gjøre det. Og jeg ønsker at andre skal snakke til mine barn.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smurfine, her.

Hjelpes...
Hadde noen kjeftet på min ungen uten å konferert med meg først, så hadde det blitt krig Møkkakjerring!

Vel, ikke uten unntak vel?

F.eks fant jeg en gang en fireåring i full gang med å slå hodet på min ettåring, og da hadde jeg lite skrupler med å kjefte på den fireåringen. Moren var ikke så veldig langt unna, men hun var såpass langt unna at hun ikke hadde fått det med seg.

Hadde du gått til krig over det?

[Billa]

It takes a village osv...

Hele greia er vel at når noen foreldre er sånn "ingen skal irettesette mine barn, for faen", så kan fort resten av oss slite litt med å bare stå på sidelinjen når vi ser at ikke all oppdragelse faktisk ER oppdragende. Enkelte ganger må kanskje andre gripe inn fordi det ikke skjer noe på foreldrekanten.

Jeg har ingen problemer med at andre sier fra til mine barn i de tilfellene jeg ikke er oppmerksom på hva som skjer. Hvis andre sier fra om noe jeg i utgangspunktet ikke synes gjør noe, ja da får jeg heller tenke gjennom om jeg bør revurdere mitt syn på saken. Det er ikke sikkert at mine grenser for akseptabel oppførsel alltid er "mainstream".

[Libra]

Jeg er enig i at det var totalt unødvendig å snakke direkte til jenta di og det er unødvendig å være sint. Det hadde vært mulig å snakke direkte til deg og på en normalt sivilsert måte. Men, der stopper enigheta mi.

For det første, det er etter din mening at hun ikke var til sjenanse. Men, hun var tydelig til sjenanse siden noen reagerte.

For det andre, nå kan det jo hende at du har veldig høy toleransegrense for urolighet og "støy", så det er ikke lett å bedømme det for oss her. Jeg vil derfor ikke være med å dømme det at de ikke satte pris på uroligheten. Ei heller sette dem i en bås som dårligere og utrivelige foreldre fordi barna deres oppfører seg på cafe.

For det tredje, så er jeg av den oppfatning at cafeturer "krever" at barnet faktisk kan sitte stille og være rolig. Det betyr ikke at jeg er av typen som mener at barn ikke skal høres. Men, man trenger ikke å skulle akseptere at de skal høres i alle sammenhenger. Hos oss anser vi cafeturer som noe som krever at han skal være rolig. Jeg spør derfor om han er i cafemodus eller ikke. Er han det ikke så velger vi å kjøpe oss mat som vi kan ta med oss å sette oss på en benk eller i parken.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

For det tredje, så er jeg av den oppfatning at cafeturer "krever" at barnet faktisk kan sitte stille og være rolig. Det betyr ikke at jeg er av typen som mener at barn ikke skal høres. Men, man trenger ikke å skulle akseptere at de skal høres i alle sammenhenger. Hos oss anser vi cafeturer som noe som krever at han skal være rolig.

Jepp, og noe vi øver på. Det er forskjell på hjemme og borte, og barnehage og restaurant, og lekeland og museum. Jeg har (kanskje litt tvangsmessig) i bakhodet at vi aldri er alene i slike situasjoner, og at ikke mine barn skal ødelegge for andres opplevelser. Det betyr ikke alltid at jeg lykkes altså. Men jeg prøver å legge merke til hvordan andre rundt meg opplever ting også, og kommunisere med dem. Eller beklage hvis ting går litt skeis. Funker alltid.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Jeg er enig i at det var totalt unødvendig å snakke direkte til jenta di og det er unødvendig å være sint. Det hadde vært mulig å snakke direkte til deg og på en normalt sivilsert måte. Men, der stopper enigheta mi.

For det første, det er etter din mening at hun ikke var til sjenanse. Men, hun var tydelig til sjenanse siden noen reagerte.

For det andre, nå kan det jo hende at du har veldig høy toleransegrense for urolighet og "støy", så det er ikke lett å bedømme det for oss her. Jeg vil derfor ikke være med å dømme det at de ikke satte pris på uroligheten. Ei heller sette dem i en bås som dårligere og utrivelige foreldre fordi barna deres oppfører seg på cafe.

For det tredje, så er jeg av den oppfatning at cafeturer "krever" at barnet faktisk kan sitte stille og være rolig. Det betyr ikke at jeg er av typen som mener at barn ikke skal høres. Men, man trenger ikke å skulle akseptere at de skal høres i alle sammenhenger. Hos oss anser vi cafeturer som noe som krever at han skal være rolig. Jeg spør derfor om han er i cafemodus eller ikke. Er han det ikke så velger vi å kjøpe oss mat som vi kan ta med oss å sette oss på en benk eller i parken.

Enig.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Jeg er enig i at det var totalt unødvendig å snakke direkte til jenta di og det er unødvendig å være sint. Det hadde vært mulig å snakke direkte til deg og på en normalt sivilsert måte. Men, der stopper enigheta mi.

For det første, det er etter din mening at hun ikke var til sjenanse. Men, hun var tydelig til sjenanse siden noen reagerte.

For det andre, nå kan det jo hende at du har veldig høy toleransegrense for urolighet og "støy", så det er ikke lett å bedømme det for oss her. Jeg vil derfor ikke være med å dømme det at de ikke satte pris på uroligheten. Ei heller sette dem i en bås som dårligere og utrivelige foreldre fordi barna deres oppfører seg på cafe.

For det tredje, så er jeg av den oppfatning at cafeturer "krever" at barnet faktisk kan sitte stille og være rolig. Det betyr ikke at jeg er av typen som mener at barn ikke skal høres. Men, man trenger ikke å skulle akseptere at de skal høres i alle sammenhenger. Hos oss anser vi cafeturer som noe som krever at han skal være rolig. Jeg spør derfor om han er i cafemodus eller ikke. Er han det ikke så velger vi å kjøpe oss mat som vi kan ta med oss å sette oss på en benk eller i parken.

Dette er jeg helt enig i! Det er et viktig poeng at ulike sosiale sammenhenger fordrer ulik grad av ro og kaos, for at at det skal bli like koselig og vellykket for ALLE.

Synes dessuten det antas litt vel mye om barna det refereres til. Ærlig talt, barn behøver da ikke være offer for grusomme foreldre selv om de sitter rolig på cafe?

Jeg er til en viss grad enig i at voksne må kunne henvende seg til hverandre hvis det er ting en har på hjertet vedr barna, men jeg er den første til å innrømme at jeg bevisst har snakket med barna, SELVOM mor sto i nærheten. Når mamma overser langvarig cherroxsparking i respatexdisk inne på et apotek fullt av kunder, tror jeg ikke HUN er rette adressen for tilsnakk, for å si det sånn.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Jeg er enig i at det var totalt unødvendig å snakke direkte til jenta di og det er unødvendig å være sint. Det hadde vært mulig å snakke direkte til deg og på en normalt sivilsert måte. Men, der stopper enigheta mi.

For det første, det er etter din mening at hun ikke var til sjenanse. Men, hun var tydelig til sjenanse siden noen reagerte.

For det andre, nå kan det jo hende at du har veldig høy toleransegrense for urolighet og "støy", så det er ikke lett å bedømme det for oss her. Jeg vil derfor ikke være med å dømme det at de ikke satte pris på uroligheten. Ei heller sette dem i en bås som dårligere og utrivelige foreldre fordi barna deres oppfører seg på cafe.

For det tredje, så er jeg av den oppfatning at cafeturer "krever" at barnet faktisk kan sitte stille og være rolig. Det betyr ikke at jeg er av typen som mener at barn ikke skal høres. Men, man trenger ikke å skulle akseptere at de skal høres i alle sammenhenger. Hos oss anser vi cafeturer som noe som krever at han skal være rolig. Jeg spør derfor om han er i cafemodus eller ikke. Er han det ikke så velger vi å kjøpe oss mat som vi kan ta med oss å sette oss på en benk eller i parken.

Må bare signere dette innlegget i sin helhet.

[lucifine]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg irriterer meg fortsatt over veldig urolige og bråkete barn. Dvs, jeg forstår godt at barna har lyst til å løpe rundt, men blir litt da foreldrene ikke bryr seg. Om mine ikke greier å oppføre seg som folk, da går vi heller enn å ødelegge for alle andre som vil kose seg.

Slik jeg leste HI var absolutt ikke hennes datter veldig urolig.

Er enig med dette. La barn være barn, men det er et tid og et sted for alt. Dersom barna ikke greier la være springe rundt og bråke så syntes jeg kanskje det er på tiden å komme seg ut til et plass hvor de kan få utfolde seg litt? Men er jo et poeng i at de trenger å øve seg litt på å kunne sitte stille også. Er en fryktlig vanskelig balansegang det der..

Jeg hadde ALDRI irettesatte barn jeg ikke kjente på denne måten, og ihvertfall ikke med foreldrne tilstede!! Nei jeg er mer den "svelge kamelen og gå vekk" typen, om du skjønner..

[Koma]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg irriterer meg fortsatt over veldig urolige og bråkete barn. Dvs, jeg forstår godt at barna har lyst til å løpe rundt, men blir litt da foreldrene ikke bryr seg. Om mine ikke greier å oppføre seg som folk, da går vi heller enn å ødelegge for alle andre som vil kose seg.

Jeg skal vel innrømme at jeg fortsatt irriterer meg jeg også. Men jeg ser at andre nok kan irritere seg over min 2 åring, selv om jeg virkelig prøver å ha kustus på henne når vi er ute blant folk. I likhet med andre går vi bare på steder som er tilrettelagt for å ha med barn med lekerom/lekekrok etc. Jeg irriterer meg også over foreldre som overhodet ikke prøver å få kontroll.