Stigmatisering av overvektige

[kie]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Men for at det skal være komplement for en undervektig, så må jo det å være undervektig være et bevisst valg. Noe en selv ønsker, derav ikke et problem. Om en ikke er fornøyd med kroppen sin, har et problem, og gjør det en kan for å gå opp i vekt så hjelper det jo ikke akkurat å bli møtt med "beundring" for å ha en kropp en selv ikke vil ha. Forøvrig en beundring som nok bytter fortegn om en selv skulle havne i den situasjonen at en er sykelig undervektig og ikke klarer å gå opp i vekt, uansett hva en måtte spise.

Joda. Men nå tenkte jeg mer på utenforståendes definering av hvem man er og hvilke egenskaper man har. Og hvordan dette kan gjøre seg gjeldende i f.eks. jobbintervjusituasjoner. Da er det å bli oppfattet som en uten disiplin og selvkontroll noe som kommer veldig negativt ut for den overvektige.

At det for undervektige også er problematisk er det ingen tvil om. Men akkurat på dette området så slipper de belastningen med at folk tror de ikke eier selvkontroll. Og siden vi lever i en tid der selvkontroll regnes som noe av det viktigste og noe som skiller gode f.eks. arbeidstakere fra dårlige, så kommer overvektige dårligere ut der. Uten at det betyr at undervektige har det fantastisk sammenlignet.

Jeg synes i grunnen det er litt dumt at man skal ha slike "lidelseskonkurranser". Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes i grunnen det er litt dumt at man skal ha slike "lidelseskonkurranser". Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

Da jeg startet denne diskusjonen, så var det ment som en tråd for å belyse de problemene man opplever med stigmatisering som overvektige. Det har tydeligvis blitt en lidelseskonkurranse, og slik var det ikke tenkt. Det må jo være lov til å diskutere et problem uten at det skal sammenlignes med et annet.

[Dronningen]

Du får lage en tråd der du spør rett ut: Hva tenker slanke / undervektige når de ser en person som er overvektig?

Og motsatt.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Det må jo være lov til å diskutere et problem uten at det skal sammenlignes med et annet.

Det var faktisk du som startet sammenlikningen.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet". Den som er ufrivillig undervektig vet at "idealet" ikke er noen ideell plass å være.

Som det er påpekt flere ganger gjennom tråden så er ikke problematikken den samme, men hvordan det føles for individet er likevel likt.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Som det er påpekt flere ganger gjennom tråden så er ikke problematikken den samme, men hvordan det føles for individet er likevel likt.

Følelsen er nok ikke ulik nei, men samfunnets generelle oppfatning av en overvektig kontra en undervektig er jo ganske annerledes.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet".

Nettopp. Og det er jo et problem overvektige ikke (eller i alle fall sjelden) møter - det at folk ikke godtar at man har et problem, men synes man skal være lykkelig og takknemlig for å ha det slik. (Enten omverdenen nå tar det som carte blanche til å rakke ned på tynne mennesker eller ikke.)

[kie]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet". Den som er ufrivillig undervektig vet at "idealet" ikke er noen ideell plass å være.

Ok. Da har vi forskjellige erfaringer, rett og slett. Selv har jeg heldigvis opplevd mest solidaritet på tvers av kroppsfasonger.

Og jeg tror også at fordommer o.l. rammer litt forskjellig også. Ikke i styrke, men i hvor og når de kommer frem. Når det kommer til samfunnets opphøyelse av selvkontroll så innbiller jeg meg at det går mest utover overvektige. Akkurat som det på andre arenaer er undervektige som får merke det. Jeg innbiller meg at det for en som er undervektig må føles ganske frustrerende å først være "fritt vilt" for all slags kommentarer og vitsing, for så deretter møte minimalt med forståelse for at dette påvirker en. Dersom noen kommenterer eller vitser om vekten min, får jeg forståelse for at jeg reagerer. Der er det altså jeg som overvektig som kommer "heldigere" ut. I jobbintervjusituasjoner vil det kanskje være jeg som kommer dårligst ut siden jeg altså tydeligvis ikke mestrer denne opphøyde selvkontrollen. Skårderud sier at skammen har flyttet seg fra skrittet til munnen.

Sitat:

Før var skam særlig knyttet til seksualitet. Ved at kvinnen viste at hun hadde kontroll over sitt begjær, uttrykte hun god moral. Skårderud sier at dagens normer handler mye om selvkontroll, selvfølelse og selvrealisering.

Og selv om overvektige ofte slipper direkte kommentarer så får de det også igjen i media der de tingliggjøres og omtales med ord som fedmeepidemi, helsekostnader og gjerne med en solid dose moralisering både av den "snille" typen, men også i form av "kjefting".

Jeg mener også at det blir tullete å sette folk som har det vanskelig med noe opp mot hverandre og avgjøre hvem som har det verst. Men når man nå snakker om hva forskjellene kan være (uten å gradere den totale belastningen), så synes jeg det er relevant at det i dagens samfunn er knyttet mye skam til fedme. At dette har en veldig negativ symboleffekt som igjen fører til diskriminering.

Sitat:

Studier har vist at leger ikke vil anbefale prøverørsbehandling til overvektige kvinner. De samme legene hadde ingen motforestillinger ved behandling av undervektige kvinner - som hadde mistet sin fruktbarhet på grunn av slanking. - Normer og privat utagering om hva som er pent og stygt blander seg lett inn, sier Skårderud.

Jeg synes at det bør være lov å påpeke slike ting uten at man skal måtte gradere hvem som totalt sett har det verst. De kreftene kan man heller bruke på å vise hverandre litt solidaritet.

Synes jeg.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet". Den som er ufrivillig undervektig vet at "idealet" ikke er noen ideell plass å være.

Som det er påpekt flere ganger gjennom tråden så er ikke problematikken den samme, men hvordan det føles for individet er likevel likt.

Så enkelt og bra kan det sies.

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet".

Når fettet kommer på, så mister man empatien med andre som har det fælt? Jeg er smellfeit og har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være grusomt å slite med kropp og selvbilde som undervektig. Og selv om jeg noen ganger synes det må være deilig å slippe å ha sånn fokus på mat så skjønner jeg at manglende interesse også er et problem. Men jeg drømmer ikke om å være undervektig, ei heller om å være normalvektig. Min trivselsvekt ligger over den vekta samfunnet synes er akseptabel, og det er den jeg jakter på nå.

Jeg kjenner at jeg er ganske forbanna over det du antyder her.

[Divine]

Jeg er veldig enig med Albertine.

[noen]

I forhold til det noen skriver om medias bilde av overvekt og undervekt: Hvis vi ser på filmindustrien, kan det da ikke være tvil om at særlig kvinnelige skuespillere helst skal være utrolig tynne - det er det som er idealet. Hvis en av disse mer enn slanke kvinnene glemmer å holde inn magen en dag, går ryktene om graviditet med det samme. Og hvis de får barn og sulter og trener seg tilbake til "normaltilstanden" på noen uker etter fødselen, fører dette til beundrende omtale i media.

Og de slemme eller mindre intelligente i filmene spilles ofte - etter min erfaring - av overvektige. Til og med de som skal fremstille slemme - og/eller litt dumme - barn.

Men, bare så det er sagt, jeg ser det ikke som enklere å være undervektig enn overvektig, men hvordan verden ser på de to gruppene er veldig forskjellig. Tror jeg.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Når fettet kommer på, så mister man empatien med andre som har det fælt? Jeg er smellfeit og har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være grusomt å slite med kropp og selvbilde som undervektig. Og selv om jeg noen ganger synes det må være deilig å slippe å ha sånn fokus på mat så skjønner jeg at manglende interesse også er et problem. Men jeg drømmer ikke om å være undervektig, ei heller om å være normalvektig. Min trivselsvekt ligger over den vekta samfunnet synes er akseptabel, og det er den jeg jakter på nå.

Jeg kjenner at jeg er ganske forbanna over det du antyder her.

Det er lov å bli forbanna. Jeg skrev mange overvektige, ikke alle overvektige. Gruppen overvektige er etterhvert blitt en ganske stor i den vestlige verden. Jeg generaliserte ikke påstanden til å gjelde alle, men mange.

Jeg har stor respekt med kampen du kjemper for å gå ned i vekt, og jeg syns at det er kjempeflott at du har et mål som er riktig for deg. Jeg heier på deg Albertine, beklager at jeg ikke får sagt det så ofte som jeg skulle ønsket.

Min ideal-/trivselsvekt ligger også over det BMI-skalaen regner som normalvektig.

Opprinnelig lagt inn av Divine

Men hvis valget var veldig overvektig eller veldig undervektig, hadde vel de fleste valgt veldig undervektig, tror dere ikke det?

Jeg tror flertallet rent impulsivt ville valgt å være undervektig, men om en hadde fått presentert fakta, inngående case-studier, og gjerne muligheten til kjenne de to alternativene på kroppen så tror jeg faktisk at flertallet ville valgt overvekt. Men uansett så blir det som å velge mellom pest eller kolera.

Jeg som overvektig er gift med en som er undervektig. Jeg jobber for å gå ned i vekt, hun jobber for å gå opp. (Hun har på ingen måte noen spiseforstyrrelse, hun spiser like mye eller mer mat enn jeg gjør). Min erfaring er at det er mye enklere å leve som overvektig enn det er å leve som ufrivillig undervektig.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Min erfaring er at det er mye enklere å leve som overvektig enn det er å leve som ufrivillig undervektig.

Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv. Mulig jeg er naiv, men jeg kan ikke komme på en eneste PRAKTISK ulempe med å være undervektig. Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv. Mulig jeg er naiv, men jeg kan ikke komme på en eneste PRAKTISK ulempe med å være undervektig. Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

Vi kan jo begynne med at en undervektig for mange er "fritt vilt", i alle sosiale sammenhegner. Du nevner kafebesøk, om stolene ikke er polstret så trenger en gjerne en pute om en skal sitte litt. Flysetebelter må strammes inn, ganske mye om det skal ha tiltenkt funksjon. Klær handler man i tenårings- eller barneavdelingen. Om en blir syk så har en ingenting "å tære på", ingen energireserver. En blir knuffet på, ubevisst skubbet bort i større eller mindre folkemengder. Og "alle andre" syns at det må være helt greit, for en er jo så vellykket som undervektig ...

(Listen er lengre, det var de jeg kom på i farten).

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

En blir knuffet på, ubevisst skubbet bort i større eller mindre folkemengder.

Men den følelsen har jeg som overvektig også. Man skulle da tro at folk SÅ meg, så stor som jeg er, men i trapper ender det opp med at jeg må stoppe helt opp, for det kommer tre i bredden mot meg og jeg har ingen steder å gjøre av meg. Det er ikke før folk kolliderer med meg der jeg står helt stille at de "ser" meg. Jeg har gjort dette eksperimentet i trappene på jobb mange ganger. Jeg går bak de slanke på jobben ned trappa. Folk som kommer mot dem, viker unna, slik at de skal komme seg ned, men når jeg kommer? Niks. Ingen reaksjon. Og det har skjedd så ofte at det kan umulig være noe jeg innbiller meg. Merkelige greier, og jeg har ingen forklaring på det. Kanskje ikke annet enn at folk ikke ønsker å forholde seg til overvektige og derfor ubeviist blokkerer ut det jeg ser. Men det høres jo helt fjernt ut.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Vi kan jo begynne med at en undervektig for mange er "fritt vilt", i alle sosiale sammenhegner. Du nevner kafebesøk, om stolene ikke er polstret så trenger en gjerne en pute om en skal sitte litt. Flysetebelter må strammes inn, ganske mye om det skal ha tiltenkt funksjon. Klær handler man i tenårings- eller barneavdelingen. Om en blir syk så har en ingenting "å tære på", ingen energireserver. En blir knuffet på, ubevisst skubbet bort i større eller mindre folkemengder. Og "alle andre" syns at det må være helt greit, for en er jo så vellykket som undervektig ...

(Listen er lengre, det var de jeg kom på i farten).

Jeg klarer ikke helt å se problemene med den listen, og hvordan det å måtte putte noe under rompa for å sitte behagelig kan samenlignes med å ikke få plass i stolen.
Overvektige kan godt få tresmak i baken de også..... men en pute er letteere å ha med seg en en stol en får plass i. Jeg har polstret stolen med yttertøy selv jeg. Eller at en må stramme beltet på flysetet mye kan samenlignes med å måtte be om forlenger. (noe jeg heldigvis har sluppet.

At en ikke har noe å tære på er vel helt riktig det, men det har vel ikke så mye å gjøre med stigma ute i samfunnet.

[Gulla]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

Har de?
Jeg opplever at det er flere butikker jeg ikke kan kjøpe klær i da den minste størrelsen er for stor. Greit nok å gå på barneavdelingen men det er noe med den fasongen da...

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv.

Jeg vet ikke nok til å si om de møter færre hindringer totalt, men på den lista over ting overvektige møter på, så vil jeg også tilføye hyppige avisoppslag der man skal føle seg som en dritt fordi man veier for mye på fly, visstnok setter hele velferdssamfunnet i fare og gjerne står i veien for at Olga på 84 ikke får en nødvendig operasjon.

Det er tøft å være en "samfunnsfiende" på den måten. Det er tøft når man blir tingliggjort og vekker avsky, harme og nesten må unnskylde sin eksistens.

Denne artikkelen hadde i utgangspunktet overskriften "Feite passasjerer øker flyvekta!" Med undertekst: "Kan resultere i at bagasjegrensa blir mindre" og ord om flysikkerheten osv. Så modererte man seg litt og byttet ut "feite" til "overvektige". En blogger som linket til saken foreslår at man skal veie passasjer og bagasje sammen. Alt over 110 kg (totalt) er å regne som overvekt. Vedkommende mente at da ville nok de overvektige endelig forstå.

Men dette er altså en av mange nyhetsoppslag som gjør det lite hyggelig å være et "samfunnsproblem". Folk blir provosert og så angripes gjerne de overvektige for å "ødelegge for alle andre".

Overvektige slipper kanskje mange direkte kommentarer, som selvsagt må være utrolig sårende. Til gjengjeld får de ofte høre det med krigstyper i avisene og er gjenstand for mange debatter. Og da altså på en måte som er godt egnet til å vekke harme og gi mange inntrykk av at deres avsky/fordommer er berettiget.

Sitat:

Det er en «Fedmebølge» på vei, den bryter mot vår kyst. «Fedmeproblemet eksploderer!» og nå starter «Kampen mot fettet!». Fettet er ute av kontroll, vi står foran en epidemi, opplyser WHO, og noen hevder det skyldes at hele «samfunnet siger ut». Det kan forstås som en «Feit skam!». Overskriftene er sakset fra ulike avisoppslag gjennom det siste året.

Sitat:

Forestillinger om fettet knyttes til katastrofe, avsky og skam. Fettet fremstilles som støtende, farlig og truende for en samfunnsmessig orden. Fettet blir hengende ved en person som noe mer enn kilo eller ugunstig belastning medisinsk sett. Kroppsform og personlige egenskaper knyttes sammen på en måte som for lengst er forlatt på andre områder; eksempelvis det å knytte sammen kroppsform og kriminalitet. At kroppsform og personlighet knyttes så sterkt sammen er tankevekkende, kan dette kalles kroppsrasisme? Språket som benyttes om overvekt og om den som er overvektig er egnet til å bygge oppunder fordommer og intoleranse på linje med slik aidssyke personer tidligere ble fremstilt.

Sitat:

Som vi har nevnt, knyttes fedme til spesifikke personkarakteristika. Når fedme diskuteres av fagfolk, av ernæringseksperter, leger, fysioterapeuter og psykologer er det samtidig et trekk at fedme ikke relateres til den personen som lever som overvektig. Den som er tykk er fraværende som en konkret og erfarende person.

Sitat:

Ingen skal behøve å finne seg i å bli omtalt og oppfattet kun som et uønsket problem eller et objekt som andre kan definere. Slik kan man imidlertid forstå avslutningen på en TV-debatt om overvekt i programmet Redaksjon EN, NRK, november 2003. En av de inviterte deltakerne peker mot to representanter for Landsforeningen for overvektige og finner det legitimt å si «når problemer er så stort som her...» Uten å henvende seg til personen, pekes de overvektige på som et problem, som objektet det skambelagte problemet festnes til. Vi spør om en slik respektløs utpeking av mennesker kanskje er en logisk konsekvens av en ureflektert forståelse av kroppen som kjemisk fabrikk og som variabel i en matematisk formel? Det blir mulig for ekspertisen å distansere seg fra individet og dets erfaringer. Den som er overvektig blir redusert til et objekt som media og helsepersonell kan plassere sin virketrang og angst på.

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/01/26/389299.html

I tillegg har man jo også enkeltes møte med helsevesenet. Jeg har selv sittet på vaktrom og hørt enkelte leger omtale overvektige pasienter. Det var ikke særlig hyggelig.

Jeg tror også at det foregår mye rart på forskjellige legekontor også, som ikke kommer ut i media. Kanskje ikke så ille som det jeg beskriver under her, men det å få slanking som svar på omtrent hvert eneste helseproblem man har (selv ørebetennelse!) er ikke ukjent.

Sitat:

Alle kan ha treningskort selv om de ikke bruker det. Det har vel ikke du gjort som er så feit, sa legen ifølge et notat kvinnen skrev etter møtet med legen og som VG gjengir i dag.

Sitat:

Legen lurte på hvor mye kvinnen spiste. Hun svarte at hun fikk i seg tre måltider om dagen.

- Det tror jeg ikke for da hadde du ikke vært feit.

Sitat:

Legen omtalte kvinnens sykejournal, som var oversendt fra hennes forrige lege, for «Bibelen», skriver VG.

Legen stilte også spørsmålstegn ved om kvinnens utdannelsesplaner som interiørkonsulent var realistiske, likeså hennes framtidsplaner med kjæresten hennes.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/02/01/422060.html

Jeg tror ikke denne legen er så veldig unik, annet enn at han til forskjell fra en del annet helsepersonell ikke hadde vett på å holde kjeft. De jeg har hørt omtale overvektige pasienter negativt, har ikke gjort det til pasienten men det er klart at holdningene påvirker måten pasienter blir møtt på. Og det er klart at samfunnets holdninger også gjør seg gjeldende i helsevesenet.

Det som er synd er at mange overvektige skammer seg såpass fra før av at de ikke klager.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

:korrigerer:
Jeg har lange, tynne bein, bruker str 29 i livet, og 36 i beina.
Medium overdel, men har 75E i bh str.
Og en lekker, liten valk på midten.
Tips til butikk som har klær til meg?

Mine bukser er dyre.