OL-ilden sløkt i Paris

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det som er viktig er vel at noe blir gjort? Jeg er selvfølgelig enig i at ting må bli kjent, men det som skjer i Tibet er vel knapt en hemmelighet. Dalai Lama fikk Nobels fredsprisen i 1989, det er 19 år siden.

Jeg skjønner at ting må komme frem, men jeg har som sagt ikke inntrykk av at det er uvitenhet som er det største problemet. Det som skjer har jeg inntrykk av, er: Ett eller annet kommer opp i media. Jordskjelv i Pakistan, omskjæring i Somalia, folkedrap i Darfur, tsunami i Thailand, folk strømmer til og sender penger, så forsvinner saken ut av media og givergleden stopper, da er det neste sak som har full fokus - i fem minutter. Jeg har inntrykk av at samfunnet i dag forventer at alt skal løses på maksimalt en måned. Og jeg personlig deler som sagt ikke denne entusiasmen over at "man skal sette fokus på", jeg opplever det ikke som at det er fokuseringen det er noe feil med, men lengden på fokuseringen og i tillegg det at man sorterer ut hva som er "nyttig" kontra "unyttig".

Hvem er det egentlig du kritiserer her? Er det de som demonstrerer? Eller er det f.eks. styresmaktene i den vestlige del av verden som ikke engasjerer seg nok og f.eks. går inn for en handelsboikott av Kina? Det er kanskje også borgerne i resten av verden som ikke engasjerer seg nok? De som demonstrerer gjør antakelig det eneste de føler at de har mulighet til å gjøre. De demonstrerer og utøver den påvirkning de har mulighet til. Slik at når jeg nå oppfatter deg som å kritisere dem, så forstår jeg det ikke. Det er resten av verden sin unnfallenhet som i så fall må kritiseres.

Det er selvfølgelig et stort problem at det finnes så mange konkflikter og kriser rundt om i verden at vi druktner i dem, og at den enkelte konflikt som regel får kun en veldig tilmålt tid i medias søkelys. Men det er helles ikke demonstrantenes skyld. De gjør så godt de kan for å få sin sak på dagsorden. Hvilken sak eller krise som fortjener mest å få medias oppmerksomhet, det kan selvfølgelig diskuteres.

Kina føler at de har verdens søkelys på seg nå. Jeg er sikker på at det har en effekt. Å sette søkelys på en sak er også litt av Amnestys måte å jobbe på. Dersom en person forfølges, fengsler og dømmes til døden, kjører f.eks. Amnesty kampanjer hvor privatpersoner og andre stater tydelig sier til styresmaktene i dette landet: "vi ser hva dere gjør". Det fører i mange tilfeller til resultater. Det er viktig å si ifra når noen bryter menneskerettighetene, slik at de de som gjør det ikke tror at det de gjør går ubemerket hen.

Kampen for frihet og rettferd gjøres på mange måter. Press på styresmaktene er en måte, informere resten av verden om hva som skjer er en annen måte. Vi i "resten av verden" kan selvfølgelig engasjere oss ved å f.eks. gi penger, men det blir uansett bare en liten bit av det hele.

Dersom det er den demokratiske verden sin unnfallenhet du kritiserer, er jeg enig med deg, men dersom det er demonstrantene du kritiserer er jeg helt uenig. Dessverre viser det seg gang på gang at vi ikke engasjerer oss fordi vi har nok med oss selv, fordi vi kan tape no på å engasjere oss (som f.eks. en medalje i OL om vi boikotter?) eller kanskje først og fremst fordi vi har økonomiske eller militære interesser i det landet hvor bruddene på menneskerettighetene foregår.