Hvor mye presser du barna dine, og hva forventer du av dem?

[Nora H]

Dette er et tema som virkelig engasjerer meg, men typisk har jeg ekstremt dårlig tid nå.

Vil bare kort si at som vanlig når det er snakk om "barneoppdragelse" er jeg veldig enig med Dronningen.

[Billa]

Jeg er enig i at norske barn nok har en litt "enklere" start enn mange barn i andre sammenliknbare land. Middelmådighet er liksom Godt Nok TM, og de personlige egenskapene er det viktigste. I et norsk perspektiv så er det flott at vi ikke bare dyrker frem vinnere og at barn ikke opplever for mye press på hjemmebane. Det norske samfunnet er bygget opp slik at velferdsstaten tar seg av oss, uansett hvilke problemer vi støter på underveis. Overlevelsesinnstinktet behøver ikke være så skjerpet i et samfunn hvor de økonomiske sikkerhetsnettene er mange.

I et Globalt perspektiv er dette selvsagt uheldig, da mange norske barn og unge seiler akterut fordi vi går på eggeskall rundt dem. I et slikt bilde vil unge fra andre, mindre "barnevennlige" kulturer og samfunn ha en helt annen og mer solid bagasje utover oppblåst selvbilder og følelse av ekstrem høy egenverdi. Dette gjelder kanskje særlig i arbeidslivet, hvor høy innsats og arbeidsvilje gir mer ansvar og viktige roller.

Jeg tok hovedfaget mitt i London, og opplevde der en helt annen mentalitet rundt det å studere og å bli best, enn jeg var vant til. Albuene var spisse, og selvdisiplinen var skyhøy. Mye høyere enn min hvertfall . De aller fleste jeg studerte med var andregenerasjons innvandrere fra land i Asia (India, Pakistan, Vietnam osv). Jeg har alltid blitt presset til å gjøre mitt beste hjemmefra (utenlandsk far), og det var helt klart at jeg aldri skulle gjøre noe annet enn å starte på et av embedsstudiene i Norge. Jeg følte meg allikevel aldri uelsket og har alltid hatt en følelse av høy egenverdi.

Mine barn vil nok også oppleve at jeg er streng når det kommer til skolearbeid. Storesøster har merket det allerede. Hun er flink, og særlig i matematikk. Jeg forventer dog ikke at hun i en alder av 9 skal forstå hvor viktig det er å tilegne seg god basiskunnskap.

[Nessie]

Jeg vet ikke hvor jeg ligger i grunn.
Jeg tenker at jeg i utgangspunktet skal støtte og backe opp barna mine. Jeg kommer nok også til å kreve, forvente og sikkert være litt tiger.
Jeg er også der at jeg er tydelig på at mine barn ikke kan forhandle seg frem til alt. Det er greit å forhandle, diskutere og ha medbestemmelse. Men noen ganger sier jeg nei. Og da får de bare forholde seg til det. Uten å skulle ha en lang forklaring. Feks ift spilletid på DS og slike ting.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om meg og mine foreldre. De støttet meg iallefall veldig, og lot meg prøve ut det jeg hadde lyst prøve ut ift fritidsaktiviteter. Når det kom til skole klarte jeg meg ganske greit selv tror jeg, og de virket fornøyd med mine prestasjoner. Kanskje kunne de ha pushet meg litt mer.

[Floksa]

Vi er generelt sett opptatt av at lykke er veldig mye mer enn penger og høy utdannelse. Skolen er viktig og prioriteres høy, men vi har ingen mål om at ungen skal bli hverken det ene eller det andre. Det viktigste er at de velger en vei de trives med og som de kan leve av. De har plikter hjemme (endelig ) og vi stiller krav, både til lekser, rydding, og uteaktiviteter. Og allermest stiller vi krav til selvstendighet og at de skal vise omsorg til hverandre og andre.
Jeg er oppvokst med mye av det samme, grenser som var fornuftige, tillit og ikke minst støtte i mine valg, uansett hva jeg valgte. Nå lever jeg ut det som har vært livsdrømmen min siden jeg var lita jente, mye fordi jeg fikk lov til å følge hjertet mitt og ikke ble presset inn i et løp noen andre valgte for meg. Jeg håper virkelig guttene mine kan få oppleve det samme.

Om mine unger vil vokse opp og bli barnehageassistenter så er det helt greit. De trenger slett ikke bli advokater.

Men de skal jobbe såpass hardt på skolen at de vet at de har gjort det de kan for å faktisk kunne velge hva de vil bli, og ikke ender med å måtte ta et yrke de ikke vil ha fordi alle andre dører er stengte.

Jeg pusher dem ikke på resultater, men derimot på innsats.
Dog - er resultatene på supertipptopp så pusher jeg ikke like hardt på innsats. Det sier seg jo selv.

[Tove]

Jeg oppmuntrer mine barn til å gjøre så godt de kan, og har de gjort så godt de kan, så er jeg fornøyd. Jeg er også klar på at de gjør ikke lekser eller annet for min skyld, men for sin egen skyld. Jeg synes det er viktig at de er klar over at de er/skal bli ansvarlig for sin egen framtid.

Jeg synes ikke det er noe mål å være best i alt, men at det er mye viktigere at ungene får gjøre noe de liker og brenner for.

[Dronningen]

Men de som har klart seg bra her i livet, handler det bare om å ha gode karakterer fra skolen? Er ikke personlighet også veldig viktig? Interesser? Pågangsmot?

Min mann f.eks., hadde ikke toppkarakterer, men var überinteressert i datamaskiner, og fikk bruke masse tid på dette hjemme i oppveksten. Han fortsatte med det i høyere utdanning, og fikk jobbe med det når han var ferdig. Han er så indremotivert det tyter ut av han.

Mange andre vi gikk på skolen sammen med var også på det jevne skolemessig, men veldig veldig mange har klart seg veldig bra. Så lenge man gjør en innsats og vil noe tenker jeg, så er det mange muligheter. En del studenter i dag aner ikke hva de vil, men har ørten prosjekter på gang samtidig. At livet består av ulike perioder med ulikt fokus må være viktig å ha med seg.

[Neket]

Det handler nok ikke bare om gode karakterer nei, endel av de jeg gikk på skole med som har gjort det veldig bra senere var skikkelige pøbler på skolen

[Polyanna]

Når det gjelder skole så lar vi det foreløbig skure. Altså, vi velger å gi skolen tillit til at de gjør jobben sin (vi har heldagsskole uten lekser), og følger normalt opp via foreldresamtaler og den slags. Ikke noe press der, altså. Enda. Vi velger å stimulere lærelyst, fokuserer på det som er gøy og er kjappe med å slå opp ting vi eller barna lurer på hjemme.

Det jeg tror vi presser litt mer enn enkelte andre er på ting de ikke vil/tør, der jeg VET at det er bryet verdt å prøve. Å være med på allidretten selv om man er dødsens sjenert første gangen, eller dyttes inn på skolediscoen selv om de bryter sammen i krampegråt i garderoben først. Jeg vil at de skal oppleve mestringen som ligger i å prøve noe man ikke turde, og så gikk det bra likevel.


Ang. gullets gutt: Min bror valgte også en annen linje enn den han teoretisk hadde anlegg for på videregående, fordi han var skolelei. Ikke et perfekt valg - han måtte bruke omveier, tid og krefter for å senere kunne ta den utdanningen han ønsket seg etter hvert. Men jeg tror likevel det var helt riktig av foreldrene mine å høre på bestefar og la gutten bestemme selv. Ja, han har angret noen ganger, men det er en erfaring verdt å ta med seg det også.

Når det gjelder skolevalg så trampet jeg i min tid ut av almennfaglig studieretning midt i første skoleår - lynforbannet og meldte meg på yrkesskolen. Jeg ble ingeniør likevel. Det er gjerne flere veier til et mål.

[Polyanna]

Og nå er jo den biten enda bedre, sånn sett.

[Blåbær]

Jeg er nok ett sted midt i mellom. På hjemmebanen burde jeg nok pushet litt mer på å gjøre sin del av rydding osv. Når det gjelder eldste og skolearbeid prøver jeg for det meste å motivere nå. Han er 6 år da, så det å skape gode følelser rundt dette med skolearbeid står i fokus her.

Fritidssyssler holder jeg igjen på. Jeg mener barn har godt av noen timer frilek hver dag.

[Lisa]

Jeg leste faktisk denne boken "Battle Hymn of the Tiger Mother" da den kom ut. I en norsk kontekst så er den jo bare komisk å lese.

Jeg gjør mitt beste for å finne en balanse. Mitt barn er bare 7 år gammel og det som teller mest for meg er at hun er lykkelig og tilfreds i hverdagen. Jeg tror det er dette som danner grunnlaget for at hun fint henger med og klarer seg fint på alle områder, både det faglige og det sosiale.
Det er godt mulig jeg bør få meg en reality check og at utfordringene vil bli større når hun blir eldre, men jeg velger fortsatt å tro at alt arbeid jeg legger i at det skal gå bra nå også vil gi resultater senere.

Der jeg imidertid føler jeg "presser" henne er på fritidsaktiviteter. Siste året vil hun ikke selv gjøre disse tingene og hun sier at jeg "tvinger" henne (hun skal bare leke med venner, har ikke tid ....) Men jeg ser jo at hun liker å danse, gå på Capoeira og svømme, så jeg pusher henne gjerne til disse aktivitetene. Mot hennes vilje har jeg f.eks nettopp meldt henne på et nytt svømmekurs fordi jeg vil at hun skal bli enda bedre til å svømme, dette er veldig viktig for meg så jeg pusher gjerne selv om hun blir rasende.

Ellers synes jeg Billa sier det fint.

[Lisa]

Forøvrig synes jeg ikke det går an å sammenligne oss selv med våre barn. Det at det gikk bra for noen på 80 og 90 tallet uten å ha så mye skole er bare ikke tilfelle i dag. I denne delen av verden har det bare blitt slik at man faktisk er svært begrenset med hva man kan foreta seg uten høyere utdanning. Det er veldig trist at det har blitt slik for kunnskapssamfunnet ekskluderer en hel rekke grupper mennesker. Men jeg synes vår generasjon må ta dette med i betrakningen når vi oppdrar barna våre. Høyere utdanning er nesten bare begynnelsen i dag, men det er nærmest en forutsetning for alt man vil gjøre at man har en eller annen for utdannelse.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Forøvrig synes jeg ikke det går an å sammenligne oss selv med våre barn. Det at det gikk bra for noen på 80 og 90 tallet uten å ha så mye skole er bare ikke tilfelle i dag. I denne delen av verden har det bare blitt slik at man faktisk er svært begrenset med hva man kan foreta seg uten høyere utdanning. Det er veldig trist at det har blitt slik for kunnskapssamfunnet ekskluderer en hel rekke grupper mennesker. Men jeg synes vår generasjon må ta dette med i betrakningen når vi oppdrar barna våre. Høyere utdanning er nesten bare begynnelsen i dag, men det er nærmest en forutsetning for alt man vil gjøre at man har en eller annen for utdannelse.

Det er fortsatt bruk for elektrikere, rørleggere, frisører og tannlegesekretærer, så jeg er ikke enig i at man absolutt må ha høyere utdannelse for å klare seg bra. Men at man må ha en eller annen form for utdannelse, er jeg helt enig i. Til og med renholdere tar fagbrev nå, så ja, det er et helt annet krav til fagkompetanse i dag enn det var da jeg vokste opp.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er fortsatt bruk for elektrikere, rørleggere, frisører og tannlegesekretærer, så jeg er ikke enig i at man absolutt må ha høyere utdannelse for å klare seg bra. Men at man må ha en eller annen form for utdannelse, er jeg helt enig i. Til og med renholdere tar fagbrev nå, så ja, det er et helt annet krav til fagkompetanse i dag enn det var da jeg vokste opp.

Ja sorry, det var det jeg mente. Det er selvfølgelig ikke nødvendigvis høyere utdannelse men en form for utdannelse eller krav til fagbrev er det for de aller aller fleste yrker.

[Charlie]

Tja- gir det egentlig flere muligheter å ha høyere utdanning? Det spørs hva en mener. Jeg har en utdanning selv som mange syns er "høystatus", men er ikke sikker på at det gir meg så mange flere muligheter. JEG liker det og tok det pga interesse, men det er ikke gitt at mitt barn får "flere muligheter" fordi om hun velger - eller presses - til det.

Nå ansetter jeg folk selv i ulike roller på jobb og ellers. Du har jo da de typiske embetsutdanningene - men de mulighetene de gir er jo relativt begrenset, i den forstand at du må være interessert i faget for å kunne nyttiggjøre deg de mulighetene. Er du ikke interessert i faget er mulighetene de gir dermed relativt begrenset - de gir ikke mye muligheter på ANDRE felter.
Så har du pottit-utdanningene (type statsvitenskap+ sosiologi+ historie, slike utdanninger man tar fordi man ikke helt vet HVA man skal bli). De som studerer dem sier de kan brukes til "alt". Jada - eller "ingenting" - fordi søkerlistene er fulle av folk med akkurat slike sammensetninger, og det er ingenting du skiller deg ut på. Hvis du ikke har noe interessefelt og/ eller engasjement som driver deg, vil slike utdanninger ikke hjelpe deg i seg selv. Jeg som arbeidsgiver tenker hvertfall ikke at "den MÅ vi snakke med!" bare pga enslik utdanning. Mens er det en som har gjort noe litt utenfor boksen, gjerne noe som du må bli litt skitten på fingra for å gjøre - så er det interessant ifht en kandidat som har de personlige egenskapene vi er ute etter, en som er engasjert og kan ta i et tak, og er mer opptatt av bedriftens framgang enn av å gå rundt og føle at oppgaver er under h*ns verdighet.

Omvendt vil mange praktiske yrker kunne hjelpe deg helt til toppen dersom det er slik at det er noe du brenner for. Mange store "nye" selskaper er grunnlagt og drives nettopp av folk som brenner for det de driver med. Fiskere, kjøpmenn og friserdamer har grunnlagt noen av landets mest suksessrike forretninger og kjeder.

Den tiden er (heldigvis) forbi at det valget du gjorde da du var 16 år fikk konsekvenser for resten av livet ditt. nå er utdanning - også yrkesutdanning - bygd opp slik at du kan bygge på senere hvis du vil, uten å begynne på nytt. Det aller viktigste for ungdom er å velge en retning som de er engasjert i og trives med, fordi det gir grunnlag både for at de rent faktisk vil FULLFØRE vgs, og for at de får gode prestasjoner og opplever mestring. Og mestringsfølelse i vgs. er grunnlag for at de i det hele tatt skal ha lyst på skole senere.

Det er bra - også for høyere utdanning. Og hva vil egentlig en arbeidsgiver velge? En sivilingeniør som tok naturfaglinja - eller en sivilingeniør som opprinnelig er utdannet elektriker og har vært ute i felten? Jeg ville valgt det siste .

[Maverick]

Jeg pusher på sosial samvittighet. Om de velger yrkesskole eller akademika er hipp som happ for meg, så lenge de velger det de ønsker selv.

[Katta]

For meg er det virkelig helt greit om ungene mine ønsker yrkesskole på videregående. Når de har blitt så store er det opp til dem hvilken vei de ønsker å gå, jeg tror det er en kjempetabbe å pushe dem inn på noe de ikke er motivert for. Jeg er glad for sånn sett at jeg ikke har noe å bevise gjennom mine barn når det gjelder skole. Jeg vet at det kan være fint å studere, men det har sine fordeler å ikke bruke alt for mange år på det også. Og de må absolutt få bestemme selv. Jeg er glad for at mine foreldre ikke pusha meg til perfeksjonisme på skolearbeidet, forresten. Det hadde medført at jeg ikke fikk lært så mye musikk som jeg fikk i og med at jeg brukte nesten mer tid på musikkskolen enn på skolen, og det hadde på ingen måte gjort meg mer lykkelig, tvert imot. Jeg hadde tatt et valg - jeg gjorde det bra nok til å ha valgmuligheter. Jeg kunne ha jobbet mer og perfeksjonert meg mot et vitnemål som hadde kommet i avisen, men da hadde jeg mistet mye annet.

Det betyr ikke at jeg synes det er en opsjon å slurve seg gjennom barneskolen, det dreier seg om elementærkunnskap på et nivå alle bør beherske uansett hva de planlegger siden. Og de er for små da til å ta et valg med tanke på videre skolegang og hva som kreves. Ergo stiller jeg krav til at de gjør det som kreves av dem fra skolens side. Og gjør de det, blir det bra nok. Etterhvert får de sette seg mål med tanke på resultater, det er ikke så viktig på det nivået de er nå.

[Thomas]

Om du presser barna eller ei; statistikken viser klart at barn med høyere utdanning får barn som presterer bedre i skolen. http://www.ssb.no/emner/04/02/nasjprov/

Det presset spesielt kinesiske barn har på seg til å lykkes i skolen er helt avsindig og er virkelig ikke noe vi bør strebe etter. En tredjedel av kinesiske skolebarn får psykiske problemer pga presset de er utsatt for.
http://www.chinadaily.com.cn/opinion...nt_9349582.htm