Gi meg styrke!

[rine]

Den dagen min mor ringer på Skype, blir jeg Hun har mer enn nok med finne ut av mobilen hun har hatt i fem år.
Ellers snakke jeg bare med henne 1-2 ganger i måneden, egentlig.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Jeg gjør vel det. Jeg er sånn.

Men takk for at du ser sånn på det.

Det stikker fortsatt når jeg kommer på min "barndomsvenninne" (i alle fall kjent si den første klasse) som under studietiden uttalte "malama snakker så fort at man får bare med seg en tredjedel. Men det er greit, for det er ikke mer som er verd å få med seg heller"

Det var råttent gjort da.
Jeg kan snakke på inn og utpust i noen situasjoner og være stum i andre.
Som oftest det første da.

[Malama]

Det var ikke unikt, for å si det sånn. Det kom mange stikk derfra.

Når en studievenninne kommenterte det, påsto hun at det var "vår interne humor". Som jeg dog aldri syntes var morsom, ikk da jeg var ti, ikke da jeg var tjue.

Men om en liten halvtime nå, setter jeg meg i bilen og henter mamma. Vår siste "bor halve landet fra hverandre"-telefon er et tilbakelagt stadie. Det blir spennende å se hvordan fremtiden blir.

[Morella]

Neste gang det trekker ut gjør du følgende:

"Hallo? Hallo? Kan du høre meg? (Du ignorerer selvsagt svaret) Bildet frøs mamma, og jeg hører deg ikke. Men vi snakkes senere, jeg skal gå ut en tur nå. Vi snakkes!"

[Malama]

Er det DET mamma gjør når vi snakker på mobilen?

Det er nemlig stadig "hører du meg, er du der? Nei, hun er der ikke..." så legger hun på. (men forsøker å ringe tilbake da, så det er nok ikke bevisst...)

[Hjertensfryd]

Altså, eg er sånn derre snakkedame på telefon. Og særlig med mamma. Me bur 5 min i frå kvarandre ( bil ) men me snakkast minst ein gong i veka og som regel over ein time kvar gong.

[LilleLeo]

Opprinnelig lagt inn av D'Arcy, her.

Du blir fremdeles omtalt som "utpust-og-innpust" av Mannen.

Jeg er ikke ensom!

[Frøydis]

Opprinnelig lagt inn av LilleLeo, her.

Jeg er ikke ensom!

Du och jag, Leo.

[Polyanna]

Haha, sånn er mamma også!

Vi har henne ikke på skype, da, men ellers...

Polyanna: Ja... Det begynner å bli sent...
Mamma: Ja! Jommen! Og i går ble det sent du! Jeg måtte luke opp 4 bøtter skvalderkål og <lang liste med ugressnavn jeg ikke kan>
<10 min>
Polyanna: Å, der har visst mannen laget litt mat til meg! Jeg må visst...
Mamma: Å, du kan tro vi hadde god middag i dag! Vi hadde torsk, hadde fått tak i nyydelig fisk, og.....

Og sånn holder vi det gående.

[Miromurr]

Jeg snakket en halvtime i uka med mamma på telefon da jeg flyttet 160 mil unna som 18-åring. Hun er også en seriesnakker (det er mannen min også forresten), det er hyggelig, men når jeg ikke gidder eller kan snakke mer gidder jeg ikke snakke mer.

Miromurr: "Du, nå må jeg legge på."
Mamma/mannen: "Ja, men blablablabla."
Miromurr: "Ja, hadet."
Mamma/mannen: "Ja, men blablablabla."
Miromurr: "Ja, hadet."
:legger på:

Jeg er ikke så hyggelig, men jeg er i det minste tydelig.

[Dronningen]

Er en av dem som ikke kjenner seg igjen. Mamma er ingen typisk skravledame, og siden vi bor langt unna og ikke prater hver dag, så er ofte samtalene litt oppdateringer, eller bare ' hei, hvordan går det'- type-prat. Bare fordi man tenkte på hverandre. Jobb går det også i en del, eller jeg vil fortelle om noe. Den barnslige 'dette må jeg si til mamma' dukker opp i ulike settinger.

Jeg håper ungene vil finne dette like natulig som meg når den tid kommer, men det er rart å se for seg at de kan bosette seg kanskje like langt unna som jeg selv har gjort.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Den dagen min mor ringer på Skype, blir jeg Hun har mer enn nok med finne ut av mobilen hun har hatt i fem år.
Ellers snakke jeg bare med henne 1-2 ganger i måneden, egentlig.

Man kan si mye om mamma, men det er altså ingen tvil om at hun er den tekniske av mine to foreldre. Min far har en "teknisk" utdannelse, men han er definitivt bedre på teori enn på praksis. Mamma har aldri vært for å prøve ut nye ting, og etter at jeg flyttet ut hjemmefra sitter hun jo mye alene hjemme (siden pappa pendler mye og bor i Oslo mesteparten av tiden), så sånn sett er jeg glad for at hun tar ansvar selv og kontakter folk både IRL, på skype og på Facebook.

Og det ER virkelig hyggelig å snakke med henne innimellom, altså, selv om det kan bli litt vel mye værprat og "jeg har måket snø/ryddet garasjen/klippet gress"-oppdateringer. Jeg ser henne jo ikke så ofte jeg heller, siden hun bor i Bodø og jeg bor i Oslo. Jeg må bare lære meg å ikke ringe opp når jeg _egentlig_ ikke er klar for det. Det trengs mental forberedelse for å takle 1-1,5 time av det der. Hehehehe... I alle fall når man er hormonell viser det seg.