Er barnehage skadelig for små barn?

[Mor til 4]

Hun eldste begynte i barnepark da hun var 2 år, hadde 2 og 3 dagers uker (4 timer om dagen) hun begynte i barnehage da hun var 3 år. Gutta har begynt i barnehage rett før de var 3 år.
Jeg for min del er glad for at de ikke måtte begynne i barnehage da de var 1 år. At vi hadde mulighet til å velge selv.
Ene gutten her ble sutrete da han startet opp med full barnehageplass da han var 3 år, så vi valgte å gå ned til 3 dagers uker og han ble mye mer blid og fornøyd igjen da. Hadde full plass fra han var 4 år, men kunne godt ta en fridag en gang i blandt da jeg merket at han var sliten og jeg hadde fri.

[Skremmern]

Jeg tilpasset hverdagen min, ja. Jeg jobber en del helg, natt og kveld. Da er mannen hjemme.

[Bokormen]

Helt sikker på at man velger riktig kan man vel aldri være. Det er en vanskelig balansegang. På den ene siden synes jeg det er viktig å være åpen for at man velger feil, og ev korrigere. På den andre siden merker jeg at det ovenfor ungene er viktig å stå for sine valg. Om man vakler og er engstelig så vil de ofte merke det.

Som sagt tok vi eldste ut av en jalla-barnehage etter en kort stund. De var jo ikke slemme mot barna eller noe, og de fleste andre foreldrene var nokså fornøyde, men jeg merket at jeg steilet innvendig. Blant annet fikk jeg helt fnatt av styreren der, og uten at jeg sa det til vesla, så merket jeg at jenta var mutt og tverr da styreren snakket til henne. En dame i slekta har også førsteklassing i år, og jeg vet at hun var nervøs før skolestart. Gutten hennes har grått hver dag ved levering i to uker nå. I en foreldre/barn-relasjon kan det av og til være vanskelig å sette fingeren på hvem som påvirker hvem mest, det går jo begge veier.

[Maz]

Det vil alltid være "hvisomatter" i en slik diskusjon. Vi er blandt de som valgte barnehage tidlig, og jeg var da jobbsøker, forpliktet til å ha barnepass men hadde henne ikke borte lange dager. kom sist og gikk først og en del fridager innimellom. Mazungen trengte det sosiale samspillet i barnehagen og trivdes fra starten av.

MEN vi har et lite nettverk rundt oss og vi har ikke hatt barnevakt mange gangene. Jeg kjenner flere barn som er i barnehagen hele dagen og så passes av andre flere dager i uken. Barn som aldri har opplevd å bo hjemme en uke i strekk. Det er kanskje greit men på toppen av barnehage tror jeg det blir vel lite tid hjemme, og vel ustabilt.

[kie]

Som nevnt et annet sted. Noen har faktisk prøvd å få tak i den norske forskningen på dette. Selv ikke barneombudet kunne hjelpe da.

[Kråka]

Formulerte litt feil der på slutten, så endret det.

[Polyanna]

Jeg skulle ønske man kunne forske mer på dette i Norge også.

[P.K.]

Signerer Polyanna.

Jeg tror det avhenger helt av barnet og av barnehagen.

Verken barn, eller barnehager er like.

[Nessie]

Litt treng, for nå ser jeg jo at denne tråden var startet før min tråd.

Leser i Magasinet i går, at Tveitereid sier: "Det er lite nærhet, kontakt, latter og glede... " Om barnehage.
Og jeg tør påstå, uten forskning, at dette ikke stemmer med flertallet av Norges barnehager. Virkelig.

Store deler av min pedagoghverdag gikk nettopp med til det. Å ha barna på fanget, kose, trøste, gi omsorg, le,tulle og ikke minst, ha det gøy sammen!
Det er noen ganger en vanskelig balansegang, for vi har planer og "pålegg" som vi må gjennomføre i barnehagen, og jeg gikk til tider med dårlig samvittighet over alt vi ikke allitd fikk gjort av det pedagogiske, nettopp fordi mye av tiden gikk med til det Tveitereid påstår barnehagene har lite av.

Jeg kunne valgt å vært hjemme med mine barn utover ett år. Men da måtte jeg ha valgt bort jobben min. Jeg har ikke mulighet til å jobbe kveld/helg. Jeg har ikke lov til å redusere stillingen min mer enn til 80%. Jeg elsker barna mine, men jeg trives ikke med å gå hjemmeværende. Og når jeg i tillegg har ei jente som sin barnehage, og som gjerne kunne vært der helg og, så orker jeg ikke gå med dårlig samvittighet. Det betyr ikke at hun ikke får tid, kjærlighet, omsorg og nærhet av oss foreldre.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Leser i Magasinet i går, at Tveitereid sier: "Det er lite nærhet, kontakt, latter og glede... " Om barnehage.

Det virker som om den godeste Tveitereid aldri har satt sin fot i en barnehage, eller så har han vært max uheldig de gangene han har gjort det.

[Polyanna]

Jeg tror han har brukt barnepark og tror barnehager er det samme.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Det virker som om den godeste Tveitereid aldri har satt sin fot i en barnehage, eller så har han vært max uheldig de gangene han har gjort det.

Jeg hørte et intervju med denne Tveitereid - joda, han hadde vært noen dager på en småbarnsavdeling.

Uten at jeg vet, men her gjetter jeg... Disse noen dagene Tveitereid kan ha tilbragt på småbarnsavdelingen, hva om de var i begynnelsen av august? Som småbarnspedagog, med rundt 10 års erfaring blant 1 og 2 åringene i barnehage, vet jeg at de første ukene i august ofte er preget av et tilsynelatende kaos og gråt. Det er nemlig da vi har innkjøring. X antall etåringer som aldri har vært borte fra mammas trygge favn før skal begynne i barnehage. Selvsagt er dette en traumatisk ting, og selvsagt blir det mye gråt i denne tiden.

Like selvsagt er det at dersom det er personale som har peiling på hva de gjør, som har erfaring med småbarn og innkjøring, så vet de å ta vare på barna nettopp i denne sårbare perioden. Det er mye byssing, bæring, trøsting og mer byssing i noen uker framover. Et barnehageliv er noe som må læres. En etåring forstår ikke intuitivt at mamma kommer tilbake når hun plutselig er borte. En etåring forstår ikke av seg selv at disse voksne menneskene og alle de andre skumle barna er mennesker som en kan bli kjent med, og faktisk glad i... Dette er noe som kommer over tid, med mye trygghet, omsorg, varme - og faktisk latter og glede.

Barn er ulike - de er faktisk så ulike som voksne mennesker er, tro det eller ei. Noen barn er trygge fra første time. De spretter inn i rommet, tar det i eie og utforsker sin nye hverdag. Andre barn trenger dager, uker, jeg har truffet barn som har trengt måneder... Og jeg har truffet noen få barn som ikke har klart barnehagelivet, det har blitt for tøft, og valget ble da tatt, til barnets beste, å ta det ut fra barnehagen.

En god barnehagedag er avhengig av flere faktorer. Det er avhengig av trygge, gode voksne - helst med pedagogisk utdannelse av noe slag, men også med mye erfaring. Småbarna er avhengige av et stabilt, forutsigbart personale. Stadig utskiftning av de voksne er med på å lage usikkerhet, uro i forhold til rutiner og dermed potensielt stress. Skal hverdagen til småbarna bli bra i barnehagen, er dette også avhengig av voksne mennesker som forstår disse barna, som vet hvordan en etåring reagerer i forhold til en femåring, hvordan kroppen deres "virker," hvordan de kommuniserer. Den voksne må kunne lese småbarna og tolke dem - og spille sammen med dem på deres premisser.

En god barnehagehverdag avhenger også av foreldresamarbeid. Et godt foreldresamarbeid er alfa og omega. Det må være en dialog mellom foreldre og de ansatte i barnehagen - en løpende dialog om barna og deres behov på godt og på vondt.

Selvsagt kan barnehage være skadelig for små barn. Selvsagt kan barnehage føre til stress og traumer. Dette er barnehager som fungerer dårlig, har dårlig ledelse, få, og lite utdannet voksne etc etc.

Like selvsagt mener jeg - dog ut fra egen erfaring - at en barnehage kan være et godt sted å tilbringe noen timer om dagen. Jeg ser etåringene stå og hoppe av glede over å se vennene sine. Jeg ser dem smile og le og vinke ha-det til mamma i vinduet. Jeg ser dem spise, sove, leke, tumle og løpe. Jeg ser dem til og med krangle, sloss, slå seg og gråte. Som barnehageansatt ser jeg hele barnet gjennom dagen. Det er utrolig mye kos, glede, varme og omsorg - det er derfor jeg holder ut år etter år i en jobb som innebærer det fulle og totale ansvar for det mest verdifulle i verden - ditt barn.

[Teofelia]

Det var veldig fint skrevet, Inagh.

[Polyanna]

Fint skrevet, Inagh!

En tanke, dog: Hvor lett er det for foreldre, i praksis, dersom barnet er et av dem som trenger måneder på å bli trygg, å gi dem det? Eller å slutte dersom det er det som trengs?

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

En tanke, dog: Hvor lett er det for foreldre, i praksis, dersom barnet er et av dem som trenger måneder på å bli trygg, å gi dem det? Eller å slutte dersom det er det som trengs?

Det er ikke lett i det heletatt... Og jeg skal love deg, det er like hjerteskjærende vondt både for barn, foreldre og de voksne i barnehagen.

Men som barnehagepedagagog, kan jeg bare si at vi forsøker å gjøre så godt vi kan. Det blir mye bæring, om barnet trenger det. Mange timer på gulvet med barnet mellom beina - slik at barnet kan forlate den voksne ut fra sitt eget tempo, og komme tilbake til en trygg favn med en gang det trengs. Jeg har opplevd å sitte på pauserommet med blysvart samvittighet fordi jeg trengte en halvtime bort fra konstant hyling på armen min på tredje uka... Det tar på, og det er også derfor det er så forbaska viktig at det er gode voksne på jobb, folk som tåler å stå i det, som takler at barnet gråter, gråter og gråter, som klarer å se barnet i dette... For fy søren så tungt det er...

Og det er ikke alltid like enkelt som forelder å ta fri fra jobb for å bruke lenger tid på innkjøringen - levere seinere, hente tidligere etc, og det er ikke alle foreldre som har besteforeldre eller andre nære relasjoner å spille på til hjelp. Huff, så vondt det er for alle parter. Men takk og lov kan jeg med hånda på hjertet også si at disse barna er det lang tid mellom. De aller fleste av småbarna er godt innkjørt i løpet av ei uke eller to, dersom, selvsagt igjen, at det ikke har blitt sykdom, avbrudd i innkjøringen etc.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Det er ikke lett i det heletatt... Og jeg skal love deg, det er like hjerteskjærende vondt både for barn, foreldre og de voksne i barnehagen.

Helt klart. Jeg har opplevd at foreldre har tatt sin ettåring UT av barnehagen igjen, og funnet en annen løsning et halvt års tid.
Ikke pga misnøye mot barnehagen, men fordi de rett og slett ikke maktet å gå i fra ungen sin når den gråt så sårt, dag etter dag.

Hannah har vært/er en sånn typisk "barnehageunge", og har gjort alt lett for oss. Om et halvt år begynner Peder i barnehage (om vi får plass). Og jeg gruer jeg meg og, på lik linje med alle andre foreldre. Jeg gruer meg til å gå ifra han, jeg gruer meg til at de får lange dager og jeg gruer meg til samvittighten jeg sikkert kommer til å slite med.

Samtidig så gleder jeg meg til å se Peder få leke med andre barn, han er helt tydelig av samme kaliber som sin søster, sosialt sett. Og han kommer nok til å elske bhg like høyt som henne vil jeg tro. Jeg gleder meg til å få høre om alle de har lekt med, turene de har vært på, bokstavene de har lært, sangene de har sunget og om bøkene de har lest. Jeg gleder meg til å hente skitne regnklær som vitner om aktiv lek og mye moro. Og jeg gleder meg til se at barna mine utvikler den sosiale kompetansen sin, og får utfordringer på et aktivitesnivå jeg hverken orker eller kan gi de hjemme.

[Hasselnøtt]

Vi hadde en fryktelig tung periode da vi byttet barnehage (ufrivillig). Det var helt forferdelig. Jeg har i etterkant angret på at vi ikke gjorde noe mer som foreldre.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Samtidig så gleder jeg meg til å se Peder få leke med andre barn, han er helt tydelig av samme kaliber som sin søster, sosialt sett. Og han kommer nok til å elske bhg like høyt som henne vil jeg tro. Jeg gleder meg til å få høre om alle de har lekt med, turene de har vært på, bokstavene de har lært, sangene de har sunget og om bøkene de har lest. Jeg gleder meg til å hente skitne regnklær som vitner om aktiv lek og mye moro. Og jeg gleder meg til se at barna mine utvikler den sosiale kompetansen sin, og får utfordringer på et aktivitesnivå jeg hverken orker eller kan gi de hjemme.

Jeg også gleder meg til alt det, men jeg ser at det ikke nødvendigvis er noe jeg har hast med- jeg kunne godt vente til de var 2 med å glede meg (ut ifra barnas interesser, ikke mine egne).

Jeg var litt flåsete i starten av denne tråden, og har også typiske barnehagebarn. Jeg tror absolutt det går bra med dem. Jeg tror imidlertid ikke, innerst inne, at det er ideelt med 8+ timer x 5 dager for en ettåring. Uansett hvor bra jeg synes det er med barnehager, sosial kompetanse, lekekammerater, læring, sanger, likestilling, samfunnsøkonomi og alt det der.

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Helt klart. Jeg har opplevd at foreldre har tatt sin ettåring UT av barnehagen igjen, og funnet en annen løsning et halvt års tid.
Ikke pga misnøye mot barnehagen, men fordi de rett og slett ikke maktet å gå i fra ungen sin når den gråt så sårt, dag etter dag.

Og det har jeg så stor forståelse for! Håper at flest mulig har anledning til å gjøre dette (finne andre løsninger) dersom det trengs.

Og ja til at de minste bør ha mulighet til kortere og evt færre dager i barnehagen. Ja til innføring av 5 timers arbeidsdag til en av foreldrene frem til barnet er 2 år!

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Det er ikke lett i det heletatt... Og jeg skal love deg, det er like hjerteskjærende vondt både for barn, foreldre og de voksne i barnehagen.

Men som barnehagepedagagog, kan jeg bare si at vi forsøker å gjøre så godt vi kan. Det blir mye bæring, om barnet trenger det. Mange timer på gulvet med barnet mellom beina - slik at barnet kan forlate den voksne ut fra sitt eget tempo, og komme tilbake til en trygg favn med en gang det trengs. Jeg har opplevd å sitte på pauserommet med blysvart samvittighet fordi jeg trengte en halvtime bort fra konstant hyling på armen min på tredje uka... Det tar på, og det er også derfor det er så forbaska viktig at det er gode voksne på jobb, folk som tåler å stå i det, som takler at barnet gråter, gråter og gråter, som klarer å se barnet i dette... For fy søren så tungt det er...

Og det er ikke alltid like enkelt som forelder å ta fri fra jobb for å bruke lenger tid på innkjøringen - levere seinere, hente tidligere etc, og det er ikke alle foreldre som har besteforeldre eller andre nære relasjoner å spille på til hjelp. Huff, så vondt det er for alle parter. Men takk og lov kan jeg med hånda på hjertet også si at disse barna er det lang tid mellom. De aller fleste av småbarna er godt innkjørt i løpet av ei uke eller to, dersom, selvsagt igjen, at det ikke har blitt sykdom, avbrudd i innkjøringen etc.

Jeg har veldig mange like erfaringer som deg! I tilvenningsperioden setter jeg mine behov helt på vent og tar med med barn inn når jeg skal på do om jeg må. Nå er vi i september og alle våre små er tilvent og fornøyde. Og kos, nærhet og glede, ja det bugner det av!

Min sønn begynner i bhg om to uker, knappe ti måneder gammel. Det har jeg ingen problemer med. Men vi har mulighet til å ta fri en dag i uken + at han kommer til å ha korte dager. Det var utslagsgivende i forhold til valget om så tidlig start. Det er tøft for de små i være i barnehagen fra 0730 til 1700...