Er du en slik mor eller far som du skulle ønske?

[Moonlight]

Nei, jeg er ikke helt slik jeg skulle ønske...
Har alltid sett for meg at jeg skulle være en aktiv mamma, som er med barna mine på aktiviteter og opplever masse flott sammen med dem som får dem til å le, og ha det morro.. det har jeg aldri opplevd med mine foreldre og det har jeg ansett som en viktig ting som jeg selv har savnet i oppveksten.
Her har far alltid hatt den rollen, og har den enda..

Jeg har alltid slitt med overvekt og lavt selvbilde, noe som har preget akkurat dette veldig i alle settinger.

Nå den siste måneden har det endret seg en god del, til både min og barnas store glede.

Målet mitt er å klatre til topps i en klatrevegg side om side med barna mine og bade på stranden uten å være mer opptatt av å gjemme meg..
Og, ikke minst.. stå på slalom/snowboard!

[polarjenta]

Nei, ikke i det hele tatt. Trøsten er at ungene er glade i meg likevel, og at jeg vet ting kommer til å bli bedre når jeg bare får natta tilbake, og vi får flyttet.

[vixen]

Så langt så vel! Egentlig rimelig fornøyd med egen innsats. Nå er jo junior bare 20 mnd så de store utfordringene kommer kanskje ikke før senere. Har forholdsvis lang lunte og det er som oftest ganske god stemning i heimen. Har flyttet til ny by og trenger å bli kjent med mennesker med små barn. Spesielt med tanke på aktiviteter ute på helg. Leking ute synes jeg nemlig er ganske kjedelig.... (spes på vinterstid)Mannen er vel generelt flinkere til å leke enn meg, men vi kan da ikke være like flink til alt! Nå skal det sies at poden i huset er, og har alltid vært, en "enkel" unge å ha med å gjøre. Trygg, blid, sosial, masse latter og tøys. Sover over tolv timer på natta og er lett å legge. Dermed så får jeg mer overskudd til å være en god mamma også.

[Joika]

Jeg er noen ganger bra, andre ganger ikke. Jeg vil si at jeg er en ytterst menneskelig mor, og jeg henger meg ikke opp i at jeg tidvis ikke lever opp til egne forventninger. Alt i alt, så mener jeg at poden har det ganske greit sammen med meg. Han lurer ikke på om jeg er glad i han, om han får mat, om han får hjelp om han trenger osv. Han har trygghet.

[Karima]

Tja. På det som er viktigst for meg, er jeg riktig flink. Barna mine får masse kos og oppmerksomhet, og jeg føler selv at jeg lærer dem å ha det gøy. De blir passet godt på, men får samtidig frihet til å utforske tilværelsen sin. Det er jeg fornøyd med.

Det jeg ikke er så fonøyd med, er at jeg har problemer med å takle at de maser på meg og krever mer enn jeg føler jeg har kapasitet til. Da blir jeg sur og kjeftete og lite konstruktiv, akkurat som jeg husker min egen mor fra oppveksten (hun var en super mamma på de fleste måter, men humørsyken hennes kunne oppleves ganske forvirrende iblant).

Men alt i alt skårer jeg minst 80 prosent. Ingen grunn til bekymring for mine unger, nei.

[Jessica]

Jeg tror jeg er en bra mamma på mange måter, men min kreftsykdom har gjort meg til en sliten mamma. Jeg er ikke kjeftete og ganske diplomatisk. Minstejenta på 9 år har blitt veldig knyttet til sin far. Jeg prøver å være en god mamma når jeg orker. Når en blir alvorlig syk så endres rollene hjemme også. Viktig å tenke hva som er viktig for å være en god forelder. For meg er det å være tilstede for barna, lytte og gjøre det hyggelig hjemme når jeg orker det.

Tror vi setter mye større krav til å være foreldre nå enn hva man gjorde da jeg vokste opp på 1960-70-tallet. Vi forventer mer av oss selv enn det barna forventer.

[Mandino]

Nå har jeg fått tenkt meg grundig om og ser at jeg var litt for kritisk til meg selv da jeg svarte sist. Jo, hverdagen er stressende og jeg skulle ønske jeg var mer tålmodig og "gøyal" mamma som ikke kjeftet i hytt og gevær. Men, samtidig er jeg flink til å finne på ting med familien i helger og ferier, jeg planlegger og organiserer små og store utflukter og har faktisk fått skryt for at jeg er så aktiv med ungene. Skulle vært en bedre mor, men er kanskje ikke så aller verst bestandig.

[Ullvott]

Jessica

[tiddelibom]

Ikke i dag :dårlig morgen, kjeftemamma:

[Skilpadda]

Jeg kunne ønsket meg mer overskudd, og så skulle jeg ønske vi var flinkere til å være mer fysisk aktive i helger og sånt. (Det virker som dette er ting som går igjen hos flere, så vi er sikkert ikke "spesielt ille".) Men i det store og det hele synes jeg jeg trives med min egen rolle som forelder, og at jeg vanligvis har et fint og konstruktivt forhold til sønnen min. Og det praktiske/"fysiske" er jo på plass, med stort sett god og sunn mat, ordentlige klær, oppfølging med skolen, høytlesning, hjelp med praktiske ting og svar på ting han lurer på.

Opprinnelig lagt inn av Ullvott, her.

Jeg vil aller helst være en sånn avbalansert, tolmodig, morsom, passe snill, energisk supermamma som klarer å finne på artige ting å gjøre, og får barna til å like de tingene jeg har tenkt ut at vi skal gjøre for å hygge oss.

I virkelighetens verden er jeg stressa, og dermed ganske utolmodig og til tider kjeftete, dumsnill noen ganger, for streng andre ganger, og som regel langt fra energisk og oppfinnsom. Og jeg orker ikke alltid leke klovn for å løse opp trassigpomp-situasjoner. Ting jeg finner på som i teorien skulle være hyggelig ender ofte med sutring, trass, kjefting og dårlig stemning

Er det andre som også har det sånn? Har hatt en litt dårlig start på dagen...

Jeg har ikke dårlig samvittighet for å være et menneske på godt og vondt. Med følelser. Det forstår faktisk ungene mine også, fordi jeg snakker med dem. Det er ikke verre enn det. Jeg forteller ungene mine hva jeg tenker og føler, og det går strålende. "Når du gjør sånn, eller oppfører deg på denne måten, blir jeg lei meg FORDI sånn eller slik, eller jeg blir irritert FORDI sånn eller slik". Det samme gjør ungene mine. "Mamma, jeg blir sint på deg når du sier eller gjør sånn eller slik". Vi snakker sammen om det meste vi gjør.

[tink]

Både ja og nei. Før jeg fikk barn hadde jeg nok noen litt rosafargete idealer om foreldreskap og samvær med egne barn. Det er jo bare å gjøre alt riktig - så får man flinke og greie barn.

Mange av disse tankene er justert etter første og enda litt mer etter andre barn. Barn er individer, og forskjellige fra hverandre, med ulike behov. Vi foreldre er også mennesker først, deretter foreldre - og hos oss er vi supre til å være oss selv.

Det siste året har jeg vært mye sliten og brølemamma har hatt lettere tilgang. Jeg har ikke alltid greid å se barna der de er og følge deres behov for nærhet og det å bli sett - noe som tross alt er viktigere enn all verdens helgeaktiviteter. Så nei - jeg strekker ikke til på absolutt alle områder.

Det jeg likevel er fornøyd med, er at vi - både mannen min og jeg - ser når begeret er fyllt for barna. Innimellom kommer vi inn i dårlige vaner, men da tar vi oss på tak, legger en slagplan - og greier som oftest å løse opp i vanskelige ting. Holder det ikke med kloke foreldrehoder, så søker vi hjelp og støtte hos ansatte i barnehagen og/eller helsestasjonen. Kort sagt, vi bruker nettverket rundt oss. (Skulle ønske vi hadde mer familie og venner å ta av da.)

Selv om vi har enkelte områder hvor vi ikke strekker helt til, så vet jeg at vi er fantastiske på andre områder. Jeg ser utålmodighet og kort lunte litt i sammenheng med evnen til å finne på og gjøre artige ting sammen. Så klart vi slapper av og koser oss sammen, men vi er nok mer preget av impulsivitet og kreativitet enn den store roen. Heldigvis ser det ut til at barna likner på oss.

[Azi]

Nei jeg er ikke det. Skulle ønske jeg var en supermamma med seks hender og føtter, 3 hoder, 3 kropp og allverden med tid og omsorg.

[Mamma@work]

Noen ganger, andre ganger ikke. Men barna vet jo ikke bedre:-)