Ble du slått som barn?

[Estrella]

Nei

[Finni]

Nei, aldri.
Fikk heller aldri husarrest, til min venninnes fortvilelse. Hun mente det burde være lik straff for lik forseelse

Nei. Tror jeg vagt kan minnes et klaps på rumpa av pappa, men er veldig usikker på om det er et riktig minne.

[leliane]

.....

[Vianne Rocher]

Nei, aldri. Jeg fikk aldri husarrest heller. Vi var mere på prate/diskutere om det.
Men kjeft fikk jeg da, og jeg ble bært hylende og sprellende inn på rommet mitt med beskjed om å komme ut når jeg ville si unnskyld/være blid igjen. Jeg har pedagogforeldre.

Vi har ett godt forhold nå også, vi kjefter/dikskuterer jevnlig den dag i dag, men det er helt greit, det er sånn vi er og ingen er bitre eller langsinte, så det er vel bare en del av familiedynamikken.

Jeg kjenner bare ett menneske på min alder som fikk juling som jeg vet om. Tror ikke det gjorde underverker for familieforholdene akkurat, ikke er det vel noe pedagogisk sjakktrekk heller. Så vidt jeg har forstått på denne personen oppnådde foreldrene bare at ting som skjedde ble forsøkt skjult og at barna løy så det rant av dem for å slippe straff.

[Kirsebær]

Jeg kommer fra en "Nå skal vi prate om det"-familie. Jeg har aldri blitt straffet fysisk, og jeg kan egentlig ikke huske at jeg har blitt straffet på noe som helst måte. Fra jeg var liten husker jeg veldig tydelige grenser og regler, og jeg husker hvor ekkelt det var om pappa faktisk hevet stemmen til oss. Men vi pratet mye. Hele tiden.
"Hva tenkte du da du gjorde det? Skjønner du at vi ble sinte/redde? Skjønner du at søstra di ble lei seg? Hvis du ikke skjønner at man ikke kan gjøre slikt så er du ikke gammel nok til å være ute uten foreldre. Da har vi ikke lært deg nok." Og slike samtaler. Der ingen gikk noe sted før alle hadde sagt sitt og alle hadde funnet de riktige ordene for å fortelle hva man tenkte og mente og slikt.

Og jeg husker én gang jeg kalte pappan min idiot. Da hadde vi familieråd i omtrent to uker i strekk etterpå, og min far ser egentlig fremdeles ut som om han er sjokkert over hendelsen, så det gjorde jeg aldri mer. Så det var jo effektfullt på sin måte.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Og jeg husker én gang jeg kalte pappan min idiot. Da hadde vi familieråd i omtrent to uker i strekk etterpå, og min far ser egentlig fremdeles ut som om han er sjokkert over hendelsen, så det gjorde jeg aldri mer. Så det var jo effektfullt på sin måte.

Nei, jeg ble aldri slått regelmessig, men husker jeg ble truet med riset en gang, og da gikk jeg etter mamma i flere timer og lurte på hva dette riset var og hvordan det så ut! Men jeg fikk innestraffer og pappa har slått meg to ganger, en gang ganske hardt i ukontrollert sinne etter masse bråk ved kjøkkenbordet da jeg var 11-12 år, det resulterte fullstendig taushet fra meg i to uker og han led. Andre gangen var jeg 14-15 år og kom for sent hjem fra bytur med venninner, hadde for første gang fått lov til å ta siste bane hjem og kom altfor sent etter det. Da slang han meg i sofaen min og ga en lett ørefik. Etter det pleide jeg å stikke ansiktet mitt tett oppi hans i krangler, vi skrek i kor mens jeg sa slå meg da, slå meg da, så skal jeg melde deg til barnevernet!
Men jeg husker en venninne som helt tydelig ikke hadde det bra hjemme, fikk ørefiker for bagateller og fortalte at hun ble låst inne i kjelleren hvis hun var slem. Dette fortalte vi videre til våre foreldre og de var helt klar over at det ikke var bra der, men typisk for den tiden meldte de det aldri videre. Samme med ei i barnehagen som det absolutt ikke har gått bra med, store psykiske problemer fra tenårene, hun ble regelrett mobbet av moren sin, ble fortalt hvor stygg hun var etc. I tillegg ble hun mobbet på skolen. Dette med moren har mamma fortalt meg i voksen alder etter at vedkommende utførte en svært alvorlig handling, og jeg lurer fortsatt på hvorfor ingen meldte fra i disse tilfellene, f.eks min mor.

[emm]

Nei, ingen annen type straff heller. Fikk sikkert kjeft i ny og ne, men ikke så jeg husker det.

[Kirsebær]

Og jeg har et veldig bra forhold til mine foreldre i dag. Vi har noen forskjeller i oss som kommer til overflaten noen ganger, men aldri noe drama og store saker.

[Hondacrv]

En gang husker jeg at hun daska meg og søsteren på rompa, med klær på. Hun var vel dritt lei. Vi la oss i svingestolen i stua og grein heftig, selv om det ikke var vondt. Det var vel mest leit.

Jeg har et meget godt forhold til mamma og pappa idag.

[era]

Hihi kom til å undre meg på hva mine håpefulle ville svart om 20 år....

"nei vi fikk aldri juling men Morsan var litt på trynet av og til der hun sto å brølte

-nå ser dere for svarte hælvete til å snakke ordentlig til hverandre vi er forbanna familie og elsker hverandre-hører jeg det pisspreiet en gang til skrur jeg ned disney demonen(tvn) fra veggen blir antroposof og begynner føkkings adferds terapi, ja jeg vet jeg skyder deg 15 kr for banning din sopp- men det var værdt det."

[Susse]

Opprinnelig lagt inn av era, her.

Hihi kom til å undre meg på hva mine håpefulle ville svart om 20 år....

"nei vi fikk aldri juling men Morsan var litt på trynet av og til der hun sto å brølte

-nå ser dere for svarte hælvete til å snakke ordentlig til hverandre vi er forbanna familie og elsker hverandre-hører jeg det pisspreiet en gang til skrur jeg ned disney demonen(tvn) fra veggen blir antroposof og begynner føkkings adferds terapi, ja jeg vet jeg skyder deg 15 kr for banning din sopp- men det var værdt det."

Elsker deg visst litt i dag jeg.

Og har en liten mistanke om at mine fire kommer til å si noe ganske likt.

[liefje]

Jeg har faatt ris paa rumpen av mamma. Reagerte aldri paa det, det föltes den gangen som en "helt grei" straff i de situasjonene det skjedde (uten at jeg husker det, tenker det det var et sted mellom 5 og 10 ganger i löpet av hele barndommen). Det föltes ikke som vold, langt derifra, men som en straff paa linje med at hun skulle blitt veldig sint. Har et kjempegodt forhold til mamma naa.

[007]

Ja, noen få ganger. Jeg har et dårlig forhold til min mor i dag, men ikke på grunn av dette.

[Bærekraftig]

Ja.

[MillyMollyMandy]

Foresten synes jeg denne talen Astrid Lindgren holdt sier mye om vold mot barn:
Aldrig våld!


text: Astrid Lindgren
Ur Tal hållet vid mottagandet av Tyska Bokhandelns Fredspris i Frankfurt den 22 oktober 1978
Rädda Barnen/Rabén och Sjögren, 1978/1979


Och för dem, som nu så ivrigt ropar på hårdare tag och stramare tyglar, skulle jag vilja berätta vad en gammal dam en gång talade om för mig. Hon var ung mor på den tiden när man ännu trodde på det där
"Spar på riset och du fördärvar pilten",
det vill säga hon trodde egentligen inte på det, men en gång hade hennes lille pojke gjort någonting, så att hon tyckte han måste få en risbastu, den första i sitt liv. Hon sa åt honom att han själv skulle gå ut och ta reda på ett ris åt henne. Den lille pojken gick och var länge borta. Till sist kom han gråtande tillbaka och sa:
"Jag hittade inget ris, men här har du en sten som du kan kasta på mej."
Då började mamman också gråta, för hon såg plötsligt alltihop med barnets ögon.
Barnet måste ha tänkt att "min mor vill faktiskt göra mig illa, och då går det väl lika bra med en sten". Hon slog armarna om honom, och de grät en stund tillsammans. Och sedan la hon stenen på en hylla i köket, och där fick den ligga kvar som en evig påminnelse om det löfte hon gav sig själv i den stunden: aldrig våld!

[Mams]

Det var en ting jeg gjorde i barndommen som førte til ris. (jeg var fullstendig klar over det altså)
Om jeg gikk i bekken og lekte og ble fersket.
Noe jeg som oftest ble for jeg tryna i bekken stort sett hver eneste gang.
Det var mamma som gav beskjeden og som gav meg risen.
Grunnen var at pappa mistet en sønn som druknet når han var 5 år gammel.
Så mamma var rett og slett livredd for at noe skulle skje, for bekken var litt stri.

[kris]

Ja, jeg ble slått som barn. Ganske ofte og ganske hardt. Jeg opplevde også krangling og vold mellom de voksne, samlivsbrudd og rusproblemer. Jeg har jobbet mye med å reparere skadene dette har gjort, og med å finne gode måter å håndtere sønnen min på i vanskelige situasjoner. Jeg har jo begrenset med gode rollemodeller fra min egen oppvekst. Men jeg opplevde også mye god omsorg fra foreldrene mine, altså, så noen entydig dårlig barndom hadde jeg ikke.

Jeg har gjort mange forsøk på å ta dette opp med min mor i voksen alder uten å få annen respons enn at hun "var nødt til det", fordi jeg oppførte meg så dårlig. Jeg har i lange perioder ikke hatt kontakt med henne i det hele tatt. Nå for tiden har vi en slags "våpenstillstand". Jeg reiser og besøker henne av og til sammen med sønnen min, primært for å forsøke å gi sønnen min et godt forhold til sin mormor.

[Sola]

Jeg fikk noen klask på rompa ja. Og flere av venninnene mine også. Husker en av de som ble slått i hodet med cherroxene sine av moren sin som var rasende for et eller annet. Jeg har et "greit" forhold til min mor nå, litt opp og ned relatert til akoholkonsum.

[Vimsen]

Njai.. jeg ble vel ikke det. Men noen ganger ønsket jeg det. Mamma kunne godt å gitt meg en ørefik i stedenfor å si "det er ikke rart du ikke har kjøreste, så stygg som du er"