SV-statsråd og småbarnsfar Audun Lysbakken vil ha mindre fokus på amming

[Dronningen]

Mor må kunne prioritere jobb foran barns behov for pupp, mener barneministeren.

http://www.dagbladet.no/2011/10/22/n...ming/18728578/

Et middel i likestillingen er å få far mer på banen. Men er det å få mor mindre på banen veien å gå?

[Callisto]

Han mener ammedebatten skal handle mer om likestilling.

Sånn ellers synes jeg det er greit at han peker på at flaske (MME) er like bra i et land som Norge og presset på å amme noen ganger er for stort. Dette gjelder jo for de som ikke får det til.

Men jeg synes ikke man skal ta vekk ammingen som et argument om permisjonsfordeling. Jeg synes tapet med å ikke amme er for stort til at man skal ofre det.

[SpetakkelRandi]

han er vel bare missunnelig for at han ikke får amme.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av SpetakkelRandi, her.

han er vel bare missunnelig for at han ikke får amme.

Herremin, for et ufattelig tanketomt og dustete utsagn.

[SpetakkelRandi]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Herremin, for et ufattelig tanketomt og dustete utsagn.

det var da litt irånisk da vettu..

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av SpetakkelRandi, her.

han er vel bare missunnelig for at han ikke får amme.

Det blir for dumt, altså. Kom nå med skikkelige argumenter.

Ellers er jeg veldig enig med Irma, kjenner jeg.

[Darth]

Jeg savner at man løfter fram barna og barnas behov i disse likestillingsdebattene. De fortoner seg mest av alt som en drakamp mellom kvinner og menn, arbeidsgivere og politikere - og barna, de henger nå med på lasset alt etter tidens skiftende vinder.

Jeg syns amming er viktig og syns det er trist at man skal bagatellisere dette i likestillingas navn - så likestilte er vi da enda ikke, at mor og far overhodet ikke er ulike, særlig ved livets start. Forøvrig så er jeg flasket opp på MME, og det har jeg levd veldig godt med ;-).

[United]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg savner at man løfter fram barna og barnas behov i disse likestillingsdebattene. De fortoner seg mest av alt som en drakamp mellom kvinner og menn, arbeidsgivere og politikere - og barna, de henger nå med på lasset alt etter tidens skiftende vinder.

Jeg syns amming er viktig og syns det er trist at man skal bagatellisere dette i likestillingas navn - så likestilte er vi da enda ikke, at mor og far overhodet ikke er ulike, særlig ved livets start. Forøvrig så er jeg flasket opp på MME, og det har jeg levd veldig godt med ;-).

Amen.

[SpetakkelRandi]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg savner at man løfter fram barna og barnas behov i disse likestillingsdebattene. De fortoner seg mest av alt som en drakamp mellom kvinner og menn, arbeidsgivere og politikere - og barna, de henger nå med på lasset alt etter tidens skiftende vinder.

Jeg syns amming er viktig og syns det er trist at man skal bagatellisere dette i likestillingas navn - så likestilte er vi da enda ikke, at mor og far overhodet ikke er ulike, særlig ved livets start. Forøvrig så er jeg flasket opp på MME, og det har jeg levd veldig godt med ;-).

enig i dette.

Jeg er enig i at far bør mer på bane på hjemmefronten. at permisjonen skal kunne deles i de familiene det passer inn. Det er bra for både barn og foreldre.

Jeg f.eks egner meg lite til å gå hjemme og tralle og være husmor, og kunne gjerne delt permisjonen med en far, men etter tøffe starter med begge mine så hadde jeg aldri klart å gå ut i jobb allerede etter 3-6 mnd.
Jeg er ikke enig i at staten skal bestemme dette for oss. At man Må dele sånn og sånn. det er ikke alle steder dette passer inn. Noen trives sånn og noen sånn..

[Callisto]

Hvis det han er blitt sitert på i media ikke er det som han mener så blir jo saken en annen.
Jeg tolker det nemlig slik at han ønsker enda mer pappaperm enn hva vi har nå og at viktigheten av amming da må settes opp mot dette målet.
Altså at likestilling er viktigere enn amming.

For ordens skyld så mener jeg at de mødrene som velger å gi opp amming for komme tidligere tilbake i jobb ikke er "dårlige mødre". Barnet har det helt topp sammen med far og flaske med MME.

[oslo78]

Uansett hvordan han har ment det, jeg mener at å kunne følge råd om fullamming til 6 måneder og deretter gradvis overgang til fast føde er viktig. Det betyr at jeg mener det i utgangspunktet bør være slik at mor kan være hjemme til ungen er ca 8 måneder gammel. Hvordan de ordner det kan de gjøre som de vil med. Det betyr også at jeg er fullstendig imot tvungen todeling av permisjonen og også egentlig tredeling siden det ved 100% lønn betyr at mor må ut i arbeid før barnet er 8 måneder.

[Irma]

Jeg er helt på linje med Audun Lysbakken, og ser at ymse overskrifter ikke akkurat passer helt sammen med innholdet i det han har sagt og skrevet. Ser fram til å lese boka hans, jeg mistenker at jeg tenker mye likt som ham.

[Dronningen]

Men da bunner det jo egentlig ut i at folk bør få innrette seg etter det som funker for dem, åkke som. Mor kan jo være kortere hjemme i dag om hun vil. Men hva med de som får til amming og som ammer mye også etter 6 mnd. Skal samfunnet kunne forvente at også de kommer tilbake i jobb da? Mange starter jo med fast føde så smått da, men ammer kanskje mye i flere måneder etterpå. 9 mnd blir da noe helt annet, da de spiser fast føde og kan drikke mer vann.

Det burde i så fall være greit at de som kan og ønsker å være hjemme pga. bl.a. amming kan det, og de som ikke ammer og vil starte jobbe før gjør det.

Å kunne velge er fint. En deling som innebærer f.eks. 50% permisjon til hver, som sikkert kunne vært et alternativ om amming ikke var et agument, tror jeg vil føre til mer ulønnet permisjon, og et steg tilbake i "likestillingen". Det er ikke følelsesmessig lett å dra fra en baby for alle, og følelsene spiller inn for mange av oss. Men det er ofte ikke legitimt å si det. Da sier du at far er dårligere forelder enn deg. Men noen ganger betyr det bare å gi mor og barn litt mer tid.

Man kan halvdele det som er igjen når den permisjonen som er lovfestet til mor av medisinske årsaker er ferdig. Den delen bør ikke inngå i det som skal deles. Da er vi ca i mål i dag.

Jeg mener forøvrig også at en likestillingseffekt er en bieffekt av det vi bruker foreldrepermisjoner til. Disse permisjonene er først og fremst av hensyn til barnet etter min mening. Jeg mener av hele mitt hjerte at foreldre av begge kjønn er like verdifulle. Jeg mener også av hele mitt hjerte at der er en soleklar forskjell på mor og far for et nyfødt barn. Det at far kommer innpå og får like stor betydning som mor, eller mer for den sakens skyld, er en prossess som går gradvis. I starten er det altså ikke ett fett for ungen hvem som er tilgjengelig. Dersom man sier at permisjonen skal deles i to like deler så sier man samtidig at egge foreldre hele veien er like sentrale.
Jeg mener da at man kan dele likt den delen hvor foreldrene faktisk er like sentrale. Det er jo helt merkelig om mor skal ha kortere tid enn far hjemme med barnet fordi mor er pålagt å bruke tre av sine uker før fødselen. Det vil være omtrent like teit om far skulle ta sin halvdel av de ukene som er før fødselen. Jeg mener dermed at man i dag reelt sett har på plass en halvdeling av den permisjonen som er "for kos".

Dog blir jo ikke dette halvdelt sett fra arbeidsgiveres side. Dersom man skal gjøre fødsler helt likestilte sett fra arbeidsgiver må altså ukene deles helt på midten. Og mor altså ha kortere tid med barnet enn far siden hun må være hjemme før fødselen. Og vordende fedre må kreve tilrettelegging som om de hadde bekkenløsning. Inntil alt dette er der så vil det ikke være til å komme fra at det er mer pes med barnefødsler for kvinnens arbeidsgiver enn for mannens. G da kan vi like gjerne slutte å snakke om millimeterdeling av ukene som likestillingstiltakt i arbeidslivet.

[Callisto]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg mener forøvrig også at en likestillingseffekt er en bieffekt av det vi bruker foreldrepermisjoner til. Disse permisjonene er først og fremst av hensyn til barnet etter min mening. Jeg mener av hele mitt hjerte at foreldre av begge kjønn er like verdifulle. Jeg mener også av hele mitt hjerte at der er en soleklar forskjell på mor og far for et nyfødt barn. Det at far kommer innpå og får like stor betydning som mor, eller mer for den sakens skyld, er en prossess som går gradvis. I starten er det altså ikke ett fett for ungen hvem som er tilgjengelig. Dersom man sier at permisjonen skal deles i to like deler så sier man samtidig at egge foreldre hele veien er like sentrale.
Jeg mener da at man kan dele likt den delen hvor foreldrene faktisk er like sentrale. Det er jo helt merkelig om mor skal ha kortere tid enn far hjemme med barnet fordi mor er pålagt å bruke tre av sine uker før fødselen. Det vil være omtrent like teit om far skulle ta sin halvdel av de ukene som er før fødselen. Jeg mener dermed at man i dag reelt sett har på plass en halvdeling av den permisjonen som er "for kos".

Dog blir jo ikke dette halvdelt sett fra arbeidsgiveres side. Dersom man skal gjøre fødsler helt likestilte sett fra arbeidsgiver må altså ukene deles helt på midten. Og mor altså ha kortere tid med barnet enn far siden hun må være hjemme før fødselen. Og vordende fedre må kreve tilrettelegging som om de hadde bekkenløsning. Inntil alt dette er der så vil det ikke være til å komme fra at det er mer pes med barnefødsler for kvinnens arbeidsgiver enn for mannens. G da kan vi like gjerne slutte å snakke om millimeterdeling av ukene som likestillingstiltakt i arbeidslivet.

Amen.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg mener av hele mitt hjerte at foreldre av begge kjønn er like verdifulle. Jeg mener også av hele mitt hjerte at der er en soleklar forskjell på mor og far for et nyfødt barn. Det at far kommer innpå og får like stor betydning som mor, eller mer for den sakens skyld, er en prossess som går gradvis.

Er veldig veldig enig i dette, men føler ofte at det blir misforstått hvis man argumenterer for at barnet står mor nærmest i starten. Så lenge mor og far er klar over at situasjonen er sånn, og ikke "misbruker" det ene eller andre veien, men fordeler ting så godt de kan og far deltar i alt han kan delta i, så virker det som om dette som regel går seg til etter hvert helt naturlig.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Er veldig veldig enig i dette, men føler ofte at det blir misforstått hvis man argumenterer for at barnet står mor nærmest i starten. Så lenge mor og far er klar over at situasjonen er sånn, og ikke "misbruker" det ene eller andre veien, men fordeler ting så godt de kan og far deltar i alt han kan delta i, så virker det som om dette som regel går seg til etter hvert helt naturlig.

Jeg er helt uenig i dette, det behøver ikke være sånn. Jeg har aldri følt meg nærmere barna enn mannen min, han har vært like nær, deltagende og omsorgsfull fra fødselen og ungene har ikke vist noe behov for at jeg er førstepri når de var babyer, tross at jeg var hjemme lengst hver gang. De har absolutt søkt like mye, om ikke mer i perioder, til pappaen sin. Er jeg en dårlig mor.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg er helt uenig i dette, det behøver ikke være sånn. Jeg har aldri følt meg nærmere barna enn mannen min, han har vært like nær, deltagende og omsorgsfull fra fødselen og ungene har ikke vist noe behov for at jeg er førstepri når de var babyer, tross at jeg var hjemme lengst hver gang. De har absolutt søkt like mye, om ikke mer i perioder, til pappaen sin. Er jeg en dårlig mor.

På samme måte som man ikke er en dårlig mor (eller far) hvis motsatt. Jeg ammet to av ungene vel og lenge, men mistet melken med nr.2 etter hvert. Han samsov jeg da heller ikke like mye med som de andre to, da han sov etter hvert rundt av MME. De to bærtene var derimot veldig "på meg". Det handlet jo ikke om at vi ikke fordelte ting hjemme og at ikke vi begge tok del i ting. Det ville jo nesten vært umulig etter hvert som det kom barn til. Men amminga gjorde nok noe med både følelsen av "avhengighet" begge veier, og kanskje spesielt med minstemor som ikke tok smokk. Så det varierer jo litt ut fra situasjonen. Etter hvert så viskes jo dette ut, og det daglige er det daglige.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

På samme måte som man ikke er en dårlig mor (eller far) hvis motsatt. Jeg ammet to av ungene vel og lenge, men mistet melken med nr.2 etter hvert. Han samsov jeg da heller ikke like mye med som de andre to, da han sov etter hvert rundt av MME. De to bærtene var derimot veldig "på meg". Det handlet jo ikke om at vi ikke fordelte ting hjemme og at ikke vi begge tok del i ting. Det ville jo nesten vært umulig etter hvert som det kom barn til. Men amminga gjorde nok noe med både følelsen av "avhengighet" begge veier, og kanskje spesielt med minstemor som ikke tok smokk. Så det varierer jo litt ut fra situasjonen. Etter hvert så viskes jo dette ut, og det daglige er det daglige.

Mens jeg tror dette har vel så mye med personlighet på ungene og hvordan mor og far opptrer som at ammingen alltid gjør barnet nærmere mor. Er man veldig innstilt på at babyen skal være (mest) knyttet til deg bevisst eller ubevisst så kan man ha en måte som ekskluderer far (bærer og bærer selv, tar oftest initiativet til bleieskift, er kjappest ute for å trøste, tar barnet fra andre så fort det gir fra seg knyst, kan ikke være borte fra barnet det første året, sitter alltid ved siden av barnet ved måltider istedenfor å slippe til far, besteforeldre, tanter etc). Det er ihvertfall slik jeg oppfatter det med mine eksempler fra RL.