Klassereise

[daffy]

Interessant skrevet om klassereise i dag.

Hvordan er det med den jevne FPer . Har dere"reist" langt?
Jeg er sånn midt på treet tror jeg. Foreldrene mine reiste nok litt lengre enn meg.

http://maddam.no/2013/02/klassereisen/

[Tallulah]

Interessant. Jeg har ikke klassereist i det hele tatt, egentlig. Foreldrene mine reiste langt. Pappa er den første i sin familie med universitetsutdannelse.

[millact]

Min bror og jeg har vel ikke klassereist noe særlig egentlig selv om vi begge har litt høyere utdanning enn våre foreldre. Det var aldri spørsmål om vi skulle studere videre etter vgs, men heller spørsmål om hva. Han ble advokat, jeg ble siviløkonom. Vi er vel egentlig vokst opp i middelklassen som beskrives her med mye bøker, ferier til utlandet, Dagsrevyen, en far som satt i mange styrer og reiste endel ifm. jobb osv. Vi var de første i vennekretsen som fikk nintendo håndholdte spill, walkman og tv spill (pga utenlandsreisene hans). Pappa klassereiste heller ikke. Farfar var bankmann og ble banksjef. Mamma reiste nok litt. Tror ikke mine besteforeldre på den siden hadde høyskoleutdanning, men min morfar var kaptein på tankskip og seilte ute og var krigsseiler. De var de første i deres vennekrets som fikk kjøleskap!

[Lavender]

Jeg har reist litt, mest i utdannelse. Foreldrene mine har ingen utdannelse, men de jobbet seg oppover og vi tilhørte lavere, eller kanskje en ny middelklasse. Jeg kjenner meg på ingen måte igjen i artikkelen. Og den ligner teorier jeg har lest om klasser og lag i samfunnskunnskap og markedsføring, men jeg synes teoriene er enkle og svært stigmatiserende.

Mine foreldre var politiske aktive på hver sin side, uten FRP trekk. De var idrettsmennesker og opptatt av ernæring. Vi bodde i enebolig, var ikke fattige, men de var forsiktige med penger. Jeg reiste ikke med fly eller til syden før jeg var nesten 18 år. Men det var ikke unormalt på et tettsted i Midt Norge.

Mine foreldre var sosiale og hadde mange ulike venner. Men jeg er ikke vant med sosial omgang slik det er her på vestkanten. Til å begynne med føltes det ganske klamt og anstrengende. Men jeg slapper nå av og nyter et supert miljø med god barnehage og ettertraktet skole. Det er virkelig godt å bo i et gjennomsiktig og til tider krevende sosialt miljø, vi får så mye tilbake.

[maggypop]

Tankevekkende. Jeg har ikke foretatt noen klassereise, og har nok vokst opp i den middelklassen som beskrives her. Begge foreldrene mine har universitetsutdannelse som er lenger enn min.

[Pøblis]

Jeg har klassereist bare litt, søsteren min og jeg er de første med universitetsutdannelse, men foreldrene mine er beleste og vi ble lest for og lærte å spille piano og hadde fullt av bøker i hus, minst to aviser daglig og pappa fikk seg høgskoleutdanning etterhvert. Og så var vi på høstutstillingen hvert år og var ofte på museer og av og til i teater så jeg er nok fra et relativt møblert hjem.

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg har klassereist bare litt, søsteren min og jeg er de første med universitetsutdannelse, men foreldrene mine er beleste og vi ble lest for og lærte å spille piano og hadde fullt av bøker i hus, minst to aviser daglig og pappa fikk seg høgskoleutdanning etterhvert. Og så var vi på høstutstillingen hvert år og var ofte på museer og av og til i teater så jeg er nok fra et relativt møblert hjem.

Her er jeg også, bortsett fra at pappa og ene broren min hadde BI-utdannelser og den andre broren min tok høyskoleutdannelse. Jeg er dog den første kvinnen i min familie på både mamma og pappa sin side til å ta høyskoleutdannelse. Nå kommer snart kusinene mine etter med universitetsutdannelser, så jeg er glad for den utviklingen.

Selv om mamma ikke har noen formell utdannelse, har hun likevel alltid holdt seg oppdatert, og kan mye om det meste. Hun jobbet i Posten i mange år, og har på en måte utdannet seg der med postskole og kursing og sånt. Og som Pøbla sier, så var både hun og pappa veldig beleste. Både innen litteratur og fakta, vi hadde aviser hjemme (mamma var omtrent ute før avisbudet rakk å komme om morgenen for å hente avisen) og huset fullt av bøker. Vi ble lest for hver kveld og vi er fem barn som alle mestrer å spille piano.

[Bluen]

Nja, jeg har vel egentlig reist en liten bit, faktisk. Foreldrene mine var begge de første i sin slekt som fikk ta gymnaset (og den eneste i sin generasjon). Faren min stod med et nødskrik, tror jeg, mens mamma var mer av et skolelys. Jeg har kun to tanter, og ingen av dem har mer enn åtte års skolegang (framhaldsskole). Jeg var den aller første i slekta som noen gang satte mine bein på et universitet - og jeg endte med hovedfag og veldig gode karakterer.

Først i ettertid ser jeg hvor påvirka jeg antakelig har blitt av familien til kjæresten min på videregående. Faren hans var kjemiker og moren adjunkt med engelsk og norsk som fag - de samme fagene jeg endte med å ta. Det var nok de som oppmuntra meg til å gå videre, i mye større grad enn mine foreldre, som bare var livredde for studielånet.

Nå skal det sies at barndomshjemmet mitt absolutt kvalifiserer som møblert, altså. Det vrimler av bøker og aviser, men ja da - vi leste Se & Hør og så mye skit på TV også (det gjorde alle). Mamma er veldig oppegående. Mannen min er legesønn, og også moren hans og alle tanter og onkler har 4-6 års universitets-/høyskoleutdanning (med unntak av den radikale legestudenten som proletariserte seg på 70-tallet, da). Også flere av besteforeldrene til Blåmann har høyere utdanning, så jeg ligger faktisk to generasjoner bak. Dette er et yndet diskusjonstema hos oss i festlig lag. Jeg synes det er veldig interessant, og ser klarere og klarere hvor mye dette egentlig forklarer.

[Veronal]

Jeg er på stedet hvil. Det er også foreldrene mine og min bror.

[Tallulah]

Selv om jeg ikke har klassereist selv, så har jeg mange venner som har det. Jeg har vokst opp i et miljø med representanter fra alle lag, og det har vært verdifullt. Jeg vet om mange hjem lik det som beskrives i kronikken. Det er minst like mange gamle klassekamerater som ikke har foretatt en reise, men som er igjen i arbeiderklassen. Derfor er jeg veldig opptatt av at Hiawta skal vokse opp i samme mangfold.

[Lykken]

Spennende kronikk, velformulert. Mine besteforeldre var arbeiderklasse og mine foreldre arvet innbitt AP og sosialistisk ståsted. Min far tok ingeniørutdannelse og mamma regnskapsdame før hun ble syk og ufør. Men de føler seg nok arbeiderklasse. Jeg har kun uferdig ex.phil og et år skole etter videregående, men giftet meg med en med mastergrad og har grei jobb i innenfor finans. Men kjenner ikke igjen dette med kun såpeserier og camping. Det har vært mye nyheter og aviser hjemme samt sterke politiske meninger og diskusjoner. Vi hadde hytter, nye firmabiler og råd til utenlandsturer. Jeg er oppvokst i villastrøk på beryktet sted på østkanten av Oslo og må si jeg har møtt min dose av fordommer fra folk fra andre sosiale lag og andre steder i Norge. Spesielt når jeg purung begynte å jobbe i finansmiljøet.

[Tangina]

Jeg har reist et stykke. Jeg er den første i slekta på både mors og fars side med en universitetsgrad, men foreldrene mine, spesielt min far, reiste mye lenger. Han var fra arbeiderfamilie og mor er fra småbondeslekt. Begge sluttet på skolen etter folkeskolen - mor for å helpe til hjemme på gården og far for å jobbe. Far tok noen år seinere et sekretærkurs, og mor gikk på noen aftenkurs. Mor var hjemmeværende mens vi var små, men hun begynte å studere på Blindern da hun var over femti, flinke dama! Hun fikk til slutt en cand mag og tyve år i full jobb. Far ble etterhver selvlært leder i en stor organisasjon uten noe mer utdannelse. Men det var mye skjønnlitteratur og aviser hjemme, og vi spilte piano og bodde i et middelklassestrøk (riktig nok i tjenesteleilighet og med dårlig råd). Sambo har nok på det viset gjort en lenger reise enn meg.

Jeg har nok kjent litt på de følelsene artikkelforfatten skisserer i den forstand at jeg ofte har følt meg litt utenfor i akademia og at det er mye som kommer lett for akademikerbarna som jeg har strevd mye med - for eksempel det å diksutere fag og politikk og bruke vanskelige ord på en utvungen måte. Da jeg begynte på Blindern ble jeg trassig og sverget på at jeg aldri skulle bruke vanskelige og ukjente ord som "relasjon" og "sanksjon". Det holdt ikke lenge.

Jeg synes dette var en fin og vikitig tekst!

[daffy]

Jeg modererer meg til å si at jeg også er omtrent på stedet hvil. Når jeg tenker meg om var mitt barndomshjem minst like middelklasse som det hjemmet jeg har skapt selv er. I den grad jeg er middelklasse da. Er kanskje litt for merkantilt skolert og litt for lite sosialist.

Det jeg ofte har tenkt på er hvor forskjellig folk tydeligvis ser på sin reise. Mens noen med største selvfølgelighet braser rett inn i en ny klasse og aldri ser seg tilbake, ser andre flere generasjoner tilbake når de skal definere seg selv på den måten.

Jeg kjenner av og til et lite stikk av svik overfor mine besteforeldre når jeg tenker på mine foreldres (og min) klassereise. Det er jo helt absurd egentlig.

[Najade]

Jeg har nok flyttet fra arbeiderklasse til middelklasse.

Mine foreldre har ikke høyere utdanning, og jeg vil vel si at vi hadde temmelig dårlig råd da jeg vokste opp. Faren min ble vel kanskje middelklasse når han etablerte seg som selvstendig næringsdrivende (men innen et arbeideryrke)? Usikker på hvordan "definisjonen" blir av det.

Men hjemme var det viktig å ta utdannelse, det var et minstemål å ta videregående skole. Vi endte alle med høyere utdanning (jeg og en søster har bachelor, en annen søster master).
Det var bøker og aviser hjemme, lite trashy tv, heller hellig Dagsrevystund for hele familien. Politisk engasjement har jeg også vokst opp med, på venstresida.

Jeg har stort sett ikke merket mye til min egen klassereise (eller aldri tenkt så mye over at det var bakgrunnen min som gjorde at ting ble som de ble). Men det siste året har jeg faktisk tenkt ganske mye over det.
Jeg jobbet lenge i en av "indre øst"-bydelene, og overgangen til å jobbe på vestkanten ble (og er) stor. Jeg merker at stedet jeg bor blir om ikke sett ned på, så i alle fall møtt med undring ("går det an å bo der?" "skal ungene dine virkelig gå på skole der?").
Det er vel kanskje rett og slett sånn at det er først i dette miljøet at jeg har tenkt over at jeg faktisk kommer fra en annen klasse (enkelte i dette miljøet er vel kanskje over middelklassen i den grad vi har det i Norge).

Det jeg vet jeg har lagt merke til før er dette med å ha dårlig råd. Jeg er vokst opp med et stk kjøtt til hver, og potetene spiste man seg mett på. Kun en skive salami på brødskiva osv osv.
Makaroni var en "grønnsak" til å ha ved siden av enkelte matretter, og mamma stekte opp restemakaroni til dagen etter (ikke så godt nei).
Dette er forskjeller som jeg i grunn aldri har klart å forklare for f.eks mannen min (som er vokst opp i middelklassehjem), det er som et subtilt språk du forstår automatisk når du som barn er bedt på middag til noen (i samme klasse). Du vet at det kun er en middagspølse til hver liksom, det er ingen som trenger å fortelle deg det. Og du merket det i hjem hvor det alltid var mer enn nok til alle.
Synes artikkelforfatteren får frem mange av de forskjellene som jeg nok har lagt merke til, men ikke attribuert til klasseforskjeller.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Najade, her.

Men det siste året har jeg faktisk tenkt ganske mye over det.
Jeg jobbet lenge i en av "indre øst"-bydelene, og overgangen til å jobbe på vestkanten ble (og er) stor. Jeg merker at stedet jeg bor blir om ikke sett ned på, så i alle fall møtt med undring ("går det an å bo der?" "skal ungene dine virkelig gå på skole der?").
.

Den der har jeg møtt fra ganske tidlig alder, men veldig synlig når vi ble gamle nok til å dra på byen, dro på reiser, men spesielt i arbeidslivet i miljøer det var mye statusjag og høy utdannelse. Det er synd, det er med på å oppretteholde dette skillet mellom øst og vest, holde i live alle fordommer begge veier. Alltid litt sånn; å, finnes det villaer på østkanten. Åh, går det an at noen har utdannelse og tjener penger på østkanten. Åh, blir ikke alle hasjrøykere og sosialklienter. Åh, tør du bevege den på den siden av byen, det må være farlig. Næmen, skal vi på denne siden på julebord, jah du, da må det være Østmarkseteren, det er det eneste stedet som er fint nok på denne kanten.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Najade, her.

Det jeg vet jeg har lagt merke til før er dette med å ha dårlig råd. Jeg er vokst opp med et stk kjøtt til hver, og potetene spiste man seg mett på. Kun en skive salami på brødskiva osv osv.

Dette er mannen min skikkelig preget av og det er så irriterende! Han hater min "mauling" av ikke-karbohydrater.

Pappa har nok foretatt en klassereise, alle søsknene der egentlig. Så noe må da ha vært stimulerende i bondehjemmet i indre sogn. Mamma har ikke klassereist, heller ikke mormor, de kommer fra en veldig kulturelt rik familie. Oldefar var skipsreder men lengre bak vet jeg ikke.

[Inagh]

Jeg føler ikke jeg har klassereist selv, men foreldrene mine har det, spesielt mor mi. Mor kom fra en lutfattig familie, mormor og morfar flytta fra fattige kår på kysten av Trøndelag og til østlandet, hvor de begynte livet som gårdsarbeidere - hvert år en ny gård, alt etter hvor arbeidet bød seg. Søskenflokken var stor, så utdannelse var noe guttene fikk. Man kastet ikke hardt opparbeidede penger bort på å utdanne jentene, de skulle jo bare gifte seg og bli husmødre.

Mor mi tok videregående og økonomisk utdannelse i godt voksen alder, da jeg var lita. Far min har ingen utdannelse i det heletatt, ut over folkeskolen, han har jobba siden han var 14.

At jeg har sluppet klassereisa, skyldes nok i stor grad mor mi og hennes familie. Om mor ikke fikk utdannelse da hun var ung, var likevel familien sterkt opptatt av dannelse Ergo var litteratur, musikk og politisk engasjement dyrket gjennom hele oppveksten hennes, og noe hun tok med seg i rollen som mor. Jeg er vokst opp med bøker, aviser og politiske diskusjoner, og det var en selvfølge at bror min og jeg skulle studere og komme oss opp og fram.

Det har nok vært mye tøffere for far. Jeg vet han til tider har følt seg underlegen. Han vokste opp i helt annerledes kår enn min mor. Der mor sin familie var fattige, men engasjerte og hadde mål i livet, var far sin familie bare fattig. Farfar var mer eller mindre invalidisert av alkohol, og han var ingen snill mann. Han var, i følge mor, en lynende intelligent mann, men var altfor preget av et hardt liv og en ektefelle, som stygt sagt, var "dum som et brød." Farmor kunne knapt nok lese, og hun var ikke interessert i annet enn å holde orden på hjem og barn. Hva som foregikk utenfor hjemmets fire vegger, var henne totalt likegyldig. Denne oppveksten satte sitt preg på søskenflokken. Ingen av fars søsken fikk utdannelse, og det er, igjen stygt sagt, bare far som klarte seg i livet på et vis, han sier sjøl at det som berget ham, var at han dro til sjøs da han var 16. Far har likevel aldri lest ei bok eller vært politisk engasjert. Det ble et kultursjokk for ham, på mange vis, å bli innlemmet i mors store, engasjerte familie.

[Magica]

Jeg har reist et godt stykke.

[Observatøren]

Foreldrene mine gjorde klassereisen, det samme med en av foreldrene til min mann.

Det interessante er jo det hun peker på, at det middelklassen tror vil redde arbeiderklassen ikke er det samme som arbeiderklassen tror vil komme dem til gode - men at klassereisen hennes har fått henne til å tro det. Kanskje.

Hvorfor stemmer arbeiderklassen FRP istedenfor AP/SV?

[Susse]

Jeg har reist et lite stykke, mannen min har reist mange mil !

Tankevekkende og god artikkel.