Hvordan forholder dere dere til kresne barn?

[Che]

Ble mye dere i overskriften her nå men...

Noen med kresne barn? hvordan forholder man seg til disse?

Jeg har ett stykk supersært barn. Han synes på generell basis at middag ikke er stas - med mindre det er pølse eller kjøttboller. Han spiser flere ting altså - både fiskegrateng og snitzel - men optimalt sett må maten være uten innblanding av saus etc.

Han spiser ellers brødskive/polarbrød (sistnevnte er favoritt) - da med et lite, men variert reportoar av pålegg: skinkeost, leverpostei, brunost og kaviar. - Han kan spise andre ting også, men dette er det han velger, og i og med at pålegget er ganske så "fornuftig" så lar jeg det gå.

Uansett: Min strategi er at han må smake - men jeg tvinger han ikke til noe. Jeg er nå litt usikker på hva man bør gjøre. Jeg har aldri vært så kresen selv, men jeg tenker jo likevel at dette vil gå seg til.

- Har noen tips og tanker om hvordan man kan forholde seg til slike kresne barn?

Om han ikke vil ha middag, så får han spise det han liker av maten (det kan f.eks være ris med grillkrydder) - han får ikke noe eget og han får ikke noe alternativ mat før neste måltid.

[Niobe]

Høres ut som vi har en av samme typen. Minsten er kresen og småspist, men han er ikke mager. Jeg tilrettelegger lite. Noen ganger må han smake, andre ganger gidder jeg ikke styret. Han får lov å ta kyllingbitene ut av sausen i gryteretten f eks, men han får ikke egen mat, og han vet at konsekvensen av å spise for lite er at man kan bli veldig sulten før neste måltid.

[Blondie]

Vi tilrettelegger ikke noe særlig, alle skal smake på det de tåler. Vi har ofte litt ulike varianter pga allergi hos andre i husholdningen og den kresne kan fritt forsyne seg av det som står på bordet. Dog er det ikke lov med bare karbomat (som foretrekkes), men det er greit med bare grønnsaker. (i wish! )

Jeg synes det var en større utfordring når barna var mindre, nå går det an å snakke til den kresne og få denne til å forstå hvor viktig det er med et variert kosthold. Vi argumenterer for hvorfor det ikke er greit å velge brødskive istedet for middag for eksempel, det er noe med å lære seg til å spise det man ikke elsker også. Dette var utenkelig når barna var mindre og det er nok ikke alle det virker på heller. Vi ser dog en forbedring og nå er det ikke like åpenbar kresenhet for alle lenger heldigvis.

[Lavender]

Tenker som deg, min må smake maten, og en variant av middag er hovedmåltid. Hvis ikke hadde hun levd på søte kornblandinger, Biola og juice. Jeg tilrettelegger ikke når hun er på besøk, håper derimot hun smaker nye ting. Nå liker hun mat hos andre bedre enn den vi har hjemme så klart. Ikke liker hun sjokolade heller, i noen former, det går helt fint. .

[Che]

LIllebror her er lang og ganske tynn, men på ingen måte mager. - Han spiser ikke grønnsaker heller, med mindre jeg moser det og blander det i pastasaus etc (Hvilket jeg nesten alltid gjør)

Av frukt spiser han banan.....:/

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

LIllebror her er lang og ganske tynn, men på ingen måte mager. - Han spiser ikke grønnsaker heller, med mindre jeg moser det og blander det i pastasaus etc (Hvilket jeg nesten alltid gjør)

Av frukt spiser han banan.....:/

Banan er jo bra. Min kan strekke seg til en bit av et eple. Kanskje.

[Gaia]

De må smake. Innimellom en bit, innimellom flere biter. Og jeg gir meg ikke, med mindre det er snakk om å brekke seg, da. Men det skjer sjelden.

Jeg har en som muligens er "supersmaker", så han er delvis unnskyldt for at han sliter med flere av de bitre smakene og syns at en del mat er veldig "sterk". Det finnes flere supersmakere på begge sider av familien, så det er ikke så rart om han er det, selv om det visstnok er vanligere at kvinner er supersmakere enn at menn er det. Han skal ha for at han er flink til å smake, og forklare hva det er han eventuelt sliter med. Dessuten har han skjønt at også supersmakere kan utvikle toleranse for matvarer de i utgangspunktet ikke er så veldig begeistret for, og gjør en real innsats.

Hun andre har bare bestemt seg for å være sær og kontrær, for hun spiste virkelig absolutt alt da hun var mindre. Det handler mye om diller i hennes tilfelle, hvilket fører til at jeg nok er en del strengere med henne enn med broren, som sliter skikkelig med en del smaker. Hun syns f.eks. at ristet grønnkål, oliven og parmesan er digg. Mens hun "hater" hvit fisk og søtpotet.

Jeg ser for øvrig veldig an ift om det er snakk om noe som virkelig byr dem i mot, kontra at det er en "dille". Jeg tvinger f.eks ikke gjennom å måtte smake på mat som er for sterk eller som har veldig sær lukt. Jeg lager heller ikke annen mat til dem enn til oss, da jeg syns de skal venne seg til å spise det de får servert.

[Myria]

Vår mellomste på 5½ er svært kresen. De to andre spiser og liker alt, mens han har et meget begrenset repertoar. Han har aldri likt middag og jeg kan telle på én hånd hvilke middagsretter han spiser. Han er også kresen på de andre måltidene og spiser omtrent utelukkende knekkebrød med peanøttsmør eller vanlig hvitost, ingen andre pålegg. Yoghurt liker han og banan og eple. Ingenting annet. Vi tilrettelegger ikke. Han oppfordres til å smake på middagen, men vi maser ikke. Vi har fokus på at måltidene skal være hyggelige. Han skal spise fordi han har lyst/er sulten, ikke for vår del. Han får ikke noe som helst annet i stedet for middag og må vente til neste måltid. I praksis spiser han derfor ingenting mellom fruktmåltidet i barnehagen og kveldsmat. Han er slank, men ikke tynn, og ellers helt normal og vi har sjekket jern, vitaminer og slikt (helt normalt) så han klarer seg fint. Jeg har ingen løsning dessverre, vi har hatt det slik i 5 år og har blitt vant til det, men jeg tenker at før eller siden kommer han til å skjønne at mat er godt.
Det er i hovedsak to grunner til at vi ikke tilbyr alternativer til middag. Den ene er at det fjerner behovet for å spise middagen. Mellomste har en formening om at alt han spiser skal være noe han liker veldig godt og har ikke godtatt at noen ganger spiser man mat som bare er ok fordi poenget er å bli mett. Hvis man vet at det venter en brødskive bare man sier "liker ikke" har man ikke så mye grunn til å spise mat man ikke synes er supergodt. Den andre grunnen er at vi har to andre barn. De spiser alt, men det betyr ikke at de ikke synes at mange middager bare er sånn passe og at brødskiver hadde vært bedre. Åpner vi for brødskive til mellomste vil de andre to også ønske å få dette som erstatning for middager de kanskje ikke synes er favoritten, men som de likevel ellers ville spist uten å mukke.

[Niobe]

Jeg prøver å være edruelig i forhold til smakepresset, rett og slett fordi han brekker seg og kaster opp. Noen ting merker jeg at han bare er skeptisk til, mens det finnes andre ting som på alvor byr ham i mot. Jeg ser ingen grunn til å presse han til å smake på alt, og erfaringen fra eldstemann er uansett at smaksrepetoaret utvider seg etterhvert. Om enn noe saktere enn jeg hadde håpet på. Jeg tror det viktigste er å fortsette å tilby.

[Susse]

Av mine 4 er kun en kresen, resten er alt-etere. Den kresne er dessuten undervektig og småspist med store magevansker. "Flott" blanding som selvsagt henger sammen.
Han må sitte ved middagsbordet, og må i allefall smake, om det så blir en mikrobit f.eks med fisk. Til brødmat baker jeg halvgrove rundstykker med egg og cottage cheese, da spiser han ok, men kun syltetøy (uaktuelt på matpakka) eller salami.
Han spiser ok med grønnsaker, takk og lov,men som det meste annet i små mengder. Kjøtt fikser han ikke å tygge, fisk liker han ikke, heller ikke kylling. Hadde han fått styre hadde vi kun spist taco, fiskeboller og pannekaker.
Det er en kjempeutfordring, men er allikevel mye lettere nå som han er stor tenåring, enn da han var mindre. At han virkelig tenger mer mat enn han får i seg gjør det vanskeligere å være konsekvent.

[Albertine]

Min eldste er veldig sær på mye. Han spiser kun banan av frukt, og av grønnsaker spiser han salatblader, agurk, brokkoli (hvis det er masse ketsjup på) og helst bare rå gulrot. Han brekker seg av tomat, og nekter å sitte ved siden av søstrene når de spiser eple eller drikker biola. Men, han gafler i seg av annen mat, og ser ut til å være sterk og sunn selv om han er så tynn at folk sikkert tror at jeg spiser all maten hans.

[Nera]

Jeg har to kresne barn, og de er ikke kresne på de samme tingene, en gang. Minsten brekker seg av fisk i alle former, dvs. han takler fiskekaker og andre farseprodukter, og til nød fiskepinner, men annen fisk får ham til å nesten kaste opp, og sånn har han vært siden han kom til verden. I tillegg har han kryssallergier mot en haug med frukt/grønnsaker, og mest dem han liker aller best. Han lever best på brødskiver med kaviar, leverpostei, rødbeter og sylteagurk, og hadde vært lykkelig om han hadde kunnet spise pasta med ketchup eller tomatsuppe til alle middager.

Største foretrekker kjøtt og fisk, men laks er den eneste fisken hun spiser med entusiasme. Hun liker ikke pasta (unntaket er spaghetti bolognese), ris eller poteter, og blandet mat er djevelens verk. Hun er heller ingen fan av grønnsaker, og svært få typer frukt. Hun har ingen direkte matallergier, men er lett laktoseintolerant og tåler ikke for mye hvetemel uten å få vondt i magen. Som meg har hun meget velutviklet lukte- og smakssans, så hun synes lett at mat blir for salt/søt/krydret osv.

Måltidene hos oss er et lett sammensurium av retter, og vi tilrettelegger foreløpig ved å for eksempel servere fiskepinner, fiskekaker eller kjøttboller om det er noe vi vet de absolutt ikke får ned. Vi oppfordrer til smaking, men ofte blir det viktigst at de faktisk spiser noe som helst, og trøsten er at de i hvert fall spiser en del sunne ting, og at all mat lages fra bunnen av slik at vi har litt kontroll på hva de får i seg. Måltidene skal ikke bli noe press (det blir uansett for mye masing fra min side, spesielt på minstemann, som hadde hatt godt av å legge på seg litt), og jeg synes det blir litt feil fokus. Forhåpentligvis blir det bedre etterhvert.

[Gaia]

Jeg tenker ellers at det viktigste er at kresenheten ikke blir et sosialt problem. Det er stor forskjell på et barn som spiser deler av det som ligger på tallerkenen, uten å gjøre noe nummer ut av at det er ting der som barnet ikke liker. Og barn som utbassonerer "LIKER IKKE" når de er på besøk hos andre.

Voksne som er uttrykker kresenheten sin når det gjelder vanlige ting, syns jeg er helt fjernt. Det er greit at det finnes ting du ikke er så glad i, men de får du innimellom tåle å spise. Er det ting du ikke orker, så la det ligge. Men ikke lag et nummer ut av det.

[Input]

Jeg har et barn som er kresen, på den måten at han spiser veldig lite annet enn laks, brokkoli og brødskiver med ost. Han er også veldig glad i et par andre middagsalternativer, men de er så sære/spesielle (komler, fårikål, lutefisk) at vi åpenbart ikke har det særlig ofte.

Jeg er mye mindre streng enn de andre her. Hos oss er regelen at litt av alt skal ligge på fatet, og ingen snakker om hvem som spiser hva. Skal man si noe om maten, må det være noe positivt, hvis ikke holder man munn. Oppfordrer til å smake og oftest gjør han det også frivillig. Sørger for å nesten alltid servere et grønnsaksalternativ han liker (brokkoli, paprika, salat), selv om det kanskje ikke alltid passer med det andre som serveres.

Den som ikke spiser middag, får brødskiver når middagsmåltidet er ferdig. Hovedgrunnen til det er at jeg ikke mener kresenhet er noe man velger selv, og da føles det helt absurd å skulle la noen gå sultne fordi de er kresne. Dessuten har jeg så enormt mange issues forbundet med mat selv, så det er ikke aktuelt for meg å bruke noen som helst form for tvang eller press forbundet med mat. Den andre grunnen er at middag hos oss er dagens siste måltid. Etter middag gjør vi lekser og så er det leggetid, og selvfølgelig kan han ikke være sulten når han gjør lekser eller legger seg.

[Niobe]

Ja, det er ikke lov å lage drama av "liker ikke". Hverken hjemme eller hos andre.

[Niobe]

Noen tilrettelegginger fungerer nok bedre med ett sært barn til bords. Eldste elsker brødmat, om brødmat var "belønning" for å spise lite middag, så hadde jeg hatt to som pirket i maten.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Noen tilrettelegginger fungerer nok bedre med ett sært barn til bords. Eldste elsker brødmat, om brødmat var "belønning" for å spise lite middag, så hadde jeg hatt to som pirket i maten.

Helt klart, men det er jo heller ikke ernæringsmessig noen grunner til å spise varm mat/middag, sånn sett synes jeg ikke det er krise at barnet mitt spiser brødskiver fremfor middag, fordi de grønnsakene han "burde" spise til middag, spiser han sammen med brødskivene, og det samme gjelder for protein. Det jeg har opplevd som mest kjipt det året der poden ikke har spist middag i det hele tatt, er at jeg ikke gadd å lage middag som bare jeg selv spiste, og dermed endte det med at jeg ikke serverte middag i det hele tatt. Poden spiste varm lunsj hver dag i bhg og da så han ingen grunn til å plage seg selv med varm mat en gang til. Nå som han går på skolen og ikke får varm mat til lunsj, spiser han middag igjen.

Også er han jo kresen på en måte som er ganske lett å forholde seg til. Han spiser bare grovt brød, grønnsaker og fisk, sånn i hovedsak. Hadde han spist bare loff, pølser og søte ting, hadde jeg nok også følt at jeg måtte endre strategien min en del. Det funker fordi det han spiser er såpass sunt.

[Primrose]

Det er ikke lov å gjøre noe nummer ut av hva man liker og ikke liker. Det er en skikkelig uting. Vi oppmuntrer til å smake, men tvinger ikke. Det virker mot sin hensikt hos oss. Masse skryt hvis hun tør å smake er det eneste som funker. Vi har alltid et eller annet hun liker på bordet sånn at hun kan spise med oss, men det er absolutt ikke bare favorittretten. Jeg var kresen som barn selv og vet hvor tøft det kan være, også vet jeg at det mest sannsynlig går seg til når hun blir større. Vi serverer tran og er ellers glade for at hun i hvert fall liker grovt brød med enten peanuttsmør eller brunost sånn at hun får i seg nok energi. Hun er heldigvis sjelden syk.

[Niobe]

Joda, hvis grønnsaker til brødskiva hadde vært gangbart, så ser jeg poenget ditt.

[Acsa]

Plutten var ganske sær i matveien fram til han var fem-seks, og så løsnet det gradvis. I dag er han tilnærmet vanlig, bare ingen fan av farsemat (kjøttkaker, kjøttboller, fiskekaker, fiskepudding o.l.). Han spiste lite kjøtt og fisk, men var glad i ost, så jeg inkluderte en skal med sånne minioster på middagsbordet. Han måtte smake, men vi prøvde å holde konfliktnivået nede, og siden jeg satte ostene på bordet sammen med annen mat opplevde ikke han eller storesøster det som at dette var en spesiell tilrettelegging eller belønning e.l., samtidig som han fikk i seg noe proteiner.