Film, serier og annet sett i 2025

[Strå]

Jeg åpner med hva jeg har fått sett:
#01 er Fjols til fjells, med Leif Juster og gjengen, fra 1957. Den var overraskende morsom fortsatt og ikke helt på bærtur sånn moralsk sett.

[amylin]

1. The Last Airbrnder series- helt grei underholdning. Bedre enn filmen for en del år siden.

[amylin]

1. The Last Airbrnder series- helt grei underholdning. Bedre enn filmen for en del år siden.
2 Elskling - en veldig god film som hele tiden har en nerve og som treffer godt. Den klarer å skape en spenning mellom de to hovedkarakterene. Forstår de gode anmeldelsene av denne.

[Meissa]

Black doves: kjempegod serie om britiske spioner i forviklinger. Ganske mørk, minner bittelitt om «the americans» for de som likte den.
La Palma: spennende norsk serie der man følger en familie som tilbringer julen på Kanariøyene når det skjer et vulkanutbrudd. Som en norsk versjon av Dantes Peak fra 1997

Begge er nokså nye og ligger på netflix

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.

3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).

4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.

3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).

4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)

5. Smala Sussie. Svensk lavbudsjetts dramakomedie fra 2003 som har en viss kulttilhengerskare, noe som er forståelig; den er forskrudd og overdreven med et fantastisk persongalleri fra en liten värmlandsk bygd. Veldig godt konstruert og klippet, med heseblesende svinger i handlingen og tilsynelatende kaotisk, selv om alt går opp til slutt, som en liten trekkoppmaskin. (Og så er den egentlig ganske trist også; det er nok ikke så greit å være fanget på et så lite sted med så få muligheter.)

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.

3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).

4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)

5. Smala Sussie. Svensk lavbudsjetts dramakomedie fra 2003 som har en viss kulttilhengerskare, noe som er forståelig; den er forskrudd og overdreven med et fantastisk persongalleri fra en liten värmlandsk bygd. Veldig godt konstruert og klippet, med heseblesende svinger i handlingen og tilsynelatende kaotisk, selv om alt går opp til slutt, som en liten trekkoppmaskin. (Og så er den egentlig ganske trist også; det er nok ikke så greit å være fanget på et så lite sted med så få muligheter.)

6. Man with a Movie Camera. Sovjetisk (ukrainsk) eksperimentell stumfilm fra 1929, vist på Cinemateket med (veldig flott!) live musikk til og en halvtimes introduksjon fra en ukrainsk professor om regissøren Dziga Vertov og den historiske konteksten. Veldig stilig film uten et egentlig narrativ der både kameramannen og klipperen blir vist underveis; elegant sammenklipping av travel storby, fabrikker og moderne trafikk med mennesker som gjør alle mulige ting som mennesker dør; sover, driver sport, graver kull, føder barn, kjører trikk, dør og blir begravet. Ikke egentlig i den rekkefølgen. Lett å se hvorfor 1960-tallets franske filmskapere «gjenoppdaget» Vertov, det er mye i denne filmen som selv i dag oppfattes som moderne og eksperimentelt.

[Skilpadda]

1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.

2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.

3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).

4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)

5. Smala Sussie. Svensk lavbudsjetts dramakomedie fra 2003 som har en viss kulttilhengerskare, noe som er forståelig; den er forskrudd og overdreven med et fantastisk persongalleri fra en liten värmlandsk bygd. Veldig godt konstruert og klippet, med heseblesende svinger i handlingen og tilsynelatende kaotisk, selv om alt går opp til slutt, som en liten trekkoppmaskin. (Og så er den egentlig ganske trist også; det er nok ikke så greit å være fanget på et så lite sted med så få muligheter.)

6. Man with a Movie Camera. Sovjetisk (ukrainsk) eksperimentell stumfilm fra 1929, vist på Cinemateket med (veldig flott!) live musikk til og en halvtimes introduksjon fra en ukrainsk professor om regissøren Dziga Vertov og den historiske konteksten. Veldig stilig film uten et egentlig narrativ der både kameramannen og klipperen blir vist underveis; elegant sammenklipping av travel storby, fabrikker og moderne trafikk med mennesker som gjør alle mulige ting som mennesker dør; sover, driver sport, graver kull, føder barn, kjører trikk, dør og blir begravet. Ikke egentlig i den rekkefølgen. Lett å se hvorfor 1960-tallets franske filmskapere «gjenoppdaget» Vertov, det er mye i denne filmen som selv i dag oppfattes som moderne og eksperimentelt.[/quote]

7. The Outrun. På Orknøyene er det mye vind; om sommeren er det nesten alltid i alle fall bris, og om vinteren er det ofte storm. Sånn er det i livet til Rona også. Alkoholen var først en del av friheten da hun flyttet til storbyen, og en måte å frigjøre seg fra vonde tanker og en litt vanskelig oppvekst med den bipolare faren sin, men etter hvert tar den over og er med på å bryte ned nær sagt alt hun har bygget opp i voksenlivet sitt. Så hun flykter tilbake til Orknøyene og været og gårdslivet og naturen. Gjennom noen ganske strie måneder forsøker hun først å bevise at hun egentlig hører til i London, men etter hvert blir hun nødt til å virkelig møte seg selv, og innse at både familien og den barske naturen er en del av henne selv. Filmen er basert på en selvbiografi, Saoirse Ronan er fabelaktig som den både sårbare og stridbare protagonisten, og fremstillingen av alkoholproblemene er vonde og overbevisende uten å ta overhånd. Noen litt umotiverte (men korte) animasjonssekvenser kunne filmen godt klart seg uten, men jevnt over en veldig solid og gripende film, med vakker og tøff natur og ekte-klingende mennesker både i London og på Orknøyene.

8. Metropolis. Fritz Langs dystopiske klassiker fra 1927 ble i sin tid klippet en god del ned av filmselskapet, og det var alminnelig antatt at Langs opprinnelige versjon var tapt. Men i 2008 ble det funnet en 16mm-versjon av originalen i et arkiv i Argentina, og den versjonen vi så nå, var redigert sammen så godt det lot seg gjøre. Og jeg er glad for å ha hatt muligheten til å se den! Visuelt er den tidvis veldig flott, og ikke minst er de praktiske spesialeffektene nydelige. At utendørsscenene stort sett er malerier av den futuristiske byen, er åpenbart, men de er flotte likevel; det er lett å se hvor mange nyere filmer som er direkte eller indirekte inspirert av den. Ellers ble jeg skikkelig imponert over Brigitte Helm, i en dobbeltrolle som helgenaktige Maria og den sexy og manipulerende roboten som den gale oppfinneren Rotwang bygger. Filmen foregår i et fremtidssamfunn der de rike lever overdådige liv i en høyteknologisk by, mens de utnyttede arbeiderne jobber nær sagt døgnet rundt for å holde maskinene i gang, og lever i en dyster, underjordisk by. Den lett påklistrede moralen i filmen, og den litt for enkle slutten, føles som et slags forsøk på å finne en praktisk gjennomførbar vei som hverken er undertrykkende kapitalisme eller voldelig revolusjon (noe som i grunnen virker minst like relevant i dag); de bitene jeg synes fungerer best, er de som er genuint dystopiske. Særlig den dramatiske sekvensen der den underjordiske arbeiderbyen blir oversvømmet (fordi arbeiderne har blitt hisset til opprør av den onde roboten og ødelagt maskinene som holder det hele i gang), og alle barna holder på å drukne, er virkelig minneverdig. (Vi så den ellers på Cinemateket med live musikk til, noe som virkelig hevet filmopplevelsen!)

9. Vermiglio. Nok en ny, italiensk film som trekker mye på neorealismen for å fortelle en veldig nær historie om familie og alt det (morsomme, fine, vonde, hverdagslige og tragiske) som kan skje innenfor rammene av en familie. Vermiglio er en liten italiensk alpelandsby, og filmen foregår mot slutten av andre verdenskrig; en lokal soldat har desertert sammen med en venn fra Sicilia og blitt hjulpet hjem av ham. Sicilianeren blir installert i en låve med hjelp fra takknemlig lokalbefolkning, og filmen viser hvordan han delvis blir en del av og delvis forstyrrer balansen i nærmiljøet. Særlig gjelder dette for den unge kvinnen Lucia og familien hennes. Faren hennes er en elsket lærer og far for de yngre barna, men det er ikke alltid lett hverken å vokse opp eller å håndtere at barn blir voksne. Hverdagsdrama og tragedier går over i hverandre, og det samme gjelder religiøse anfektelser og seksuell oppvåkning. Det er varme og humor også, og filmen er utrolig vakkert filmet og lyssatt. Den minner egentlig litt om en voksnere versjon av den mer romantiserte oppvekstfortellingen Little Women (også den har jo genuine tragedier innimellom all varmen og de helgenaktige foreldrene, og den har også halvvoksne jenter som ikke helt passer inn i den rollen de er ment å fylle). I tillegg til bli-voksen-temaet handler nok filmen litt om hva krig gjør med unge menn, og kanskje også litt om hvilke krav og muligheter den yngre generasjonen opplever når krigen er slutt og verden står litt mer åpen.

10. Candyman. Horror fra 1992 der Virginia Madsen spiller Chicago-stipendiaten Helen, som skriver en avhandling om vandrehistorier, og som blir oppslukt av en lokal, grøssende variant knyttet til et mord i en kommunal leilighet ikke så langt unna der hun selv bor. Morderen sies å være Candyman, spøkelset av en afroamerikansk kunstner på slutten av 1800-tallet som ble brutalt drept av en hvit mobb. Helen besøker området der mordet skjedde og blir kjent med noen av beboerne der; de er alle forståelig skeptisk til hva en privilegert hvit kvinne har her å gjøre, og de forsøker å fortelle henne at hun utsetter både seg selv og dem for fare med gravingen sin. (White people never come 'round here except to cause us a problem.) Men hun har hverken forståelse for situasjonen eller for sitt eget ansvar når hun utnytter historien for å gjøre sin egen forskning mer interessant. Hun blir etter hvert besatt av Candyman, og filmen kombinerer et klassisk horror-narrativ med et mer oppdatert blikk på moderne rasisme og hvitt privilegium på en mer observant måte som jeg ville forventet av en såpass gammel film. (Kanskje man kunne velge å irritere seg over at problemet oppstår fordi den kvinnelige hovedpersonen ikke klarer å holde seg objektiv når hun forsøker å bedrive forskning. Men jeg tror genuint at hovedpoenget her ikke er at hun er kvinne, men at hun er hvit. Makkeren hennes, som er svart, blir i alle fall ikke like fiksert, og virker som hun har mer rimelige motforestillinger mot prosjektet.)

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.

3. Rivals
Hemningsløst underholdende og over-the-top serie om rivaliserende tv-folk på åttitallet, og åttitallet er virkelig warts and all (med én virkelig grim episode). Masse sex, intriger og goings-on, men sjarmerende nok også en nydelig kjærlighetshistorie om uglamorøse folk som nærmer seg femti. Vel verdt å se!

4. Pride and Prejudice (2005)
Fordi jeg fortjente det.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.

3. Rivals
Hemningsløst underholdende og over-the-top serie om rivaliserende tv-folk på åttitallet, og åttitallet er virkelig warts and all (med én virkelig grim episode). Masse sex, intriger og goings-on, men sjarmerende nok også en nydelig kjærlighetshistorie om uglamorøse folk som nærmer seg femti. Vel verdt å se!

4. Pride and Prejudice (2005)
Fordi jeg fortjente det.

5. Black Doves
Veldig underholdende og veldig voldelig spionserie hvor Keira Knightley og Ben Whishaw veksler mellom å snike og skyte seg rundt i et desembermørkt og dissonant førjuls-London. Den har hjerte også.

6. Emma (2020)
Fordi jeg fortjente det 2. Anya Taylor-Joy er en fin Emma, da, og Johnny Flynns uvanlig sårbare Knightley minner litt om MacFadyens hjelpeløst forelskede Darcy.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.

3. Rivals
Hemningsløst underholdende og over-the-top serie om rivaliserende tv-folk på åttitallet, og åttitallet er virkelig warts and all (med én virkelig grim episode). Masse sex, intriger og goings-on, men sjarmerende nok også en nydelig kjærlighetshistorie om uglamorøse folk som nærmer seg femti. Vel verdt å se!

4. Pride and Prejudice (2005)
Fordi jeg fortjente det.

5. Black Doves
Veldig underholdende og veldig voldelig spionserie hvor Keira Knightley og Ben Whishaw veksler mellom å snike og skyte seg rundt i et desembermørkt og dissonant førjuls-London. Den har hjerte også.

6. Emma (2020)
Fordi jeg fortjente det 2. Anya Taylor-Joy er en fin Emma, da, og Johnny Flynns uvanlig sårbare Knightley minner litt om MacFadyens hjelpeløst forelskede Darcy.

7. The Diplomat s. 1
Keri Russell er strålende som motvillig nyinnsatt amerikansk ambassadør i London (med bustete hår, flekkete svart buksedress og mye mer lyst til å være i Kabul), som øyeblikkelig må sjonglere en rekke særdeles brennbare saker i et veldig tight og omskiftelig plott. Men egentlig er det et et ekteskapsdrama, med Rufus Sewell som den karismatiske, dramatiske, uberegnelige, geniale og ekstremt enerverende eks-ambassadøren Hal. Også vel verdt å se for Rory Kinnear som avskyelig britisk statsminister og Michael McKean som en sterkt oppgradert Joe Biden. Det var ellers ganske merkelig å se denne serien våren 2025, fordi den så åpenbart er lagd i en uskyldigere og mer tillitsfull tid (2023!!).

8. Ludwig
Småmorsom krimserie med en veldig David-Mitchell-aktig David Mitchell som sosialt begrenset, men genial kryssord- og hjernenøttskaper som må utgi seg for å være sin egen tvillingbror, som er detektiv og har forsvunnet. Og han er mirakuløst god til å oppklare mord. På ingen måte en realistisk eller troverdig serie, men ganske fiffig. Og jeg liker David Mitchell.

9. Crazy, Stupid, Love
Ikke fullt så bra som den kunne ha vært, men verdt det for Ryan Gosling og Emma Stone.

10. Fragmenty ljodu (Fragments of Ice)
Fascinerende ukrainsk dokumentarfilm, basert utelukkende på videoopptak gjort av regissørens isdanserfar på 80- og 90-tallet. Han var stor nok stjerne til å få lov til å dra på utenlandsturneer med et stort ukrainsk isdanserensemble, og filmet bare når han var i utlandet, siden han ikke syntes Sovjetunionen var verdt å kaste bort film på. Fascinerende tidsbilder, anbefales!

11. The Diplomat s. 2
Plukker opp tråden direkte fra s. 1 og er nesten like bra, med veldig mange plottwister og eksplosive internasjonale kriser, men også fin karakterutvikling hos Kate og Hal. (Og fortsatt litt sånn koselig naiv, sånn som vi var i fortida, aka 2024.)

12. Makta
Så den om igjen sammen med Prima (21), som elsket den uten å ha noen anelse om noen andre enn Jens Stoltenberg fra før. Vel verdt gjensynet!

13. Asura
Japansk serie om fire dramatisk anlagte søstre som krangler og baksnakker og hjelper og støtter og irriterer hverandre om hverandre. Og mimrer og ler. Og spiser masse mat. Vi gikk nok glipp av en del japansk undertekst her, men den var ganske morsom å se likevel.

14. Death on the Nile (2022)
Huff! Ikke se den! Jeg likte Branaghs Murder on the Orient Express (2017) ganske godt, men dette her var ganske ille. Agatha Christie er jo ingen spesielt dyp forfatter, men her hadde de klart å gjøre stort sett alle personene grunnere og mindre emosjonelt troverdige enn de er i boka, og dessuten klistret på en idiotisk og uakseptabel Poirot-ramme-/backstory. Ikke var det morsomt heller. Buuu!

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.
3. Serie: Gjennombruddet: svensk virkelighetskrim om hvordan politiet i Linkjöping fakket en morder ved hjelp av geneologi. Gode skuespillere og fæl historie, men ikke veldig engasjerende.
4: Trap: en virkelig togulykke av en film av M. Shymalan om en gal morder på en popkonsert. Filmen er visstnok bare for å promotere regissørens datter som sanger og skuespiller. Veldig merkelig skuespill, og et snålt plot.

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.
3. Serie: Gjennombruddet: svensk virkelighetskrim om hvordan politiet i Linkjöping fakket en morder ved hjelp av geneologi. Gode skuespillere og fæl historie, men ikke veldig engasjerende.
4. Film Trap: en virkelig togulykke av en film av M. Shymalan om en gal morder på en popkonsert. Filmen er visstnok bare for å promotere regissørens datter som sanger og skuespiller. Veldig merkelig skuespill, og et snålt plot.
5. Serie: Squid game sesong 2: ikke like god som første sesong, en del løse tråder og roller man ikke skjønner, men fortsatt velskrevet og velspilt.

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.
3. Serie: Gjennombruddet: svensk virkelighetskrim om hvordan politiet i Linkjöping fakket en morder ved hjelp av geneologi. Gode skuespillere og fæl historie, men ikke veldig engasjerende.
4. Film: Trap: en virkelig togulykke av en film av M. Shymalan om en gal morder på en popkonsert. Filmen er visstnok bare for å promotere regissørens datter som sanger og skuespiller. Veldig merkelig skuespill, og et snålt plot.
5. Serie: Squid game sesong 2: ikke like god som første sesong, en del løse tråder og roller man ikke skjønner, men fortsatt velskrevet og velspilt.
6. Serie: Missing you: En av Netflix endeløse dramiseringer av Harlan Corbens krimromaner og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ser dem. De er jo helt krisedårlige.

[Tallulah]

1. Serie: Day of the Jackal: Spenningsserie med Eddie Redmayne. Litt skuffende; mange dårlige skuespillerprestasjoner og såpe-plot, og egentlig ingen karakterer man heier på.
2: Film: Fly me to the moon: Enkel og søt kjærlighetsfilm om kommunikasjonen rundt månelandingen. Ingen stor, kunstnerisk opplevelse, men pene klær.
3. Serie: Gjennombruddet: svensk virkelighetskrim om hvordan politiet i Linkjöping fakket en morder ved hjelp av geneologi. Gode skuespillere og fæl historie, men ikke veldig engasjerende.
4. Film: Trap: en virkelig togulykke av en film av M. Shymalan om en gal morder på en popkonsert. Filmen er visstnok bare for å promotere regissørens datter som sanger og skuespiller. Veldig merkelig skuespill, og et snålt plot.
5. Serie: Squid game sesong 2: ikke like god som første sesong, en del løse tråder og roller man ikke skjønner, men fortsatt velskrevet og velspilt.
6. Serie: Missing you: En av Netflix endeløse dramiseringer av Harlan Corbens krimromaner og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ser dem. De er jo helt krisedårlige.
7. Serie: Silo sesong 2: Elsker denne serien. Scifi der noen tusen mennesker bor i silo under bakken, siden verden utenfor er ubeboelig. Eller er den det? De har laget seg et samfunn med strenge regler og kontroll, og der man bare har et vagt og mytisk bilde av hvordan verden en gang var. Mye fordi det ikke er lov til å ha bøker, bilder og ting fra dengang da. Det visuelle er helt fantastisk, og selv om denne sesongen på et vis var mer stilletående enn den første, så endte den virkelig med en overraskende cliffhanger. Også virkelig elsker jeg skuespillerne.
8. Serie: Somebody Somewhere sesong 3: Dette er serien man trenger. Nå hjertevarm, god, morsom og viktig. Det er en sånn serie man hulker over på en deilig måte. Sam flytter hjem til småbyen i Kansas for å ta seg av sin døende søster, og serien handler om livet etter dette dødsfallet, med familie og gamle venner. The Guardian skriver

Sitat:

There has always been a sense that this show was fighting against the odds. It is a subtle and gentle tale in a TV landscape that rewards big bangs, and it is one of those beautiful, sad comedies that elicit the occasional belly laugh, but mostly leave behind a low-level hum of melancholy.

og gir siste sesong 5/5 stjerner.
9. Serie: Kapringen: Britisk krim-thriller om hacking av et tog, hvor bakteppet er hvor farlig det kan være å konkurranseutsette togdrift til billigste tilbyder i andre land. Høres kjent ut? Utrolig sært, og europeisk! utgangspunkt for en serie. Serien i seg selv var helt grei, jeg håpte å se noen strekninger med tog jeg har kjørt, men det meste skjedde inne i toget.
10. Serie: Blackshore Irsk krim, av hviskesorten med masse traumer, småbykonflikt og relativt simpelt plot og utvikling. Ikken det helt store.
11. Film: Cunk on life Satire om forskning. Vi trodde det var en serie, men er jo en film! Gøy, men litt mye i en hel film.
12. Serie: Monsters sesong 2 om Menendez-brødrene som sitter inne etter å ha drept foreldrene sine. Fantastisk godt filmet; morsomt, satirisk og også alvorlig og den greier overgangene godt syns jeg. Den viser hvordan man kan se for seg at det gikk for seg, også viser de den andre varianten. Alt med et helt fantastisk soundtrack med MYE Milli Vanilli.
13. Serie: Vitne Britisk krim om vitnebeskyttelse som går galt. Forundrer meg alltid hvor mye britisk politi er villig til å lyve for å beskytte seg selv. Men gode skuespillere. Ja, jeg har vet syk og druknet meg selv i britisk krim

[Pøblis]

1. Film: Nr. 24 - fin film og artig grep med filmen som tilbakeskuende fra Sønsteby som gammel mann som forteller skoleungdommer lim erfaringene sine.
2. La Palma - katastrofeminiserie: Spennende nok, men siden jeg har vært på naboøya mange ganger, hang jeg meg opp i geografien og plaget ham jeg så den sammen med, med min lokalkunnskap og påstander om at "det der er jo HELT urealistisk".
3. Serie: En kongelig skandale - fin og velspilt miniserie om prins Andrew og det fatale BBC-intervjuet som sendte ham utfor stupet og i unåde.
4. Serie: Strangers - intrikat krimdrama om dobbeltliv og skumle forretninger i Hong Kong. Historien faller litt sammen på slutten, men jeg var spent på både hvem, hvorfor og hva gjennom hele historien. Og mye flott filming fra Hong Kong og naturen rundt.
5.Serie. Missing you - en Harlan Coben-historie. Mye brutal vold og fæle drap. Grei underholdning, men ikke en som går inn i minnebøkene.
6. Serie: Disclaimer - miniserie med Kate Blanchet, Kevin Kline og Sasha Baron Cohen - årets beste så langt. Veldig spennende og fengslende historie. Nydelig filmet, fantastisk visuelt uttrykk gjennom det hele. Jeg elsket interiøret i hjemmet til karakteren til Kate Blanchet. Regissert av Alfonso Cuarón, katter og Bach (Johan Sebastian) gikk igjen gjennom hele filmen - veldig spennende med en tvist på slutten. Anbefales!