Så redd kan jeg faktisk ikke huske å ha vært før

[Mei]

Det har småtordnet i hele ettermiddag. Nå etter at barna la seg tordnet det enda mer også begynte det å regne. Og regne. Og regne enda mer. Jeg sto ute på verandaen og følte meg skikkelig tøff. Er ikke overbegeistret for lyn og torden, men synes det er facinerende likevel. Tøffheten i dag kom av at mannen er hjemme. Bilalarmer og brannalarmer gikk av, og det torndnet nesten samtidig som det lynte.

Så. Et vanvittig sinnsvakt heidundrande høyt smell - og illrød himmel med gnister. Herrejemini. Mannen holdt på å le seg fillete. I følge han hoppet jeg fra verandadøra og fem meter inn i rommet. Helt vanvittig. Lynnedslaget må ha vært 20-30 meter unna, bak naboblokken.

Trodde jeg var redd nok. Så hører vi en lyd fra storebror sitt soverom. Han er redd for torden og jeg trodde han var våken og gråt. Inne på rommet er han (fantastisk nok) i sin dypeste søvn. Også lyden igjen. En jallende radio skrikende hvinende ekkel lyd. Inne på rommet. Hadde ikke mannen vært hjemme ville jeg dødd på meg der og da. Helt sikkert. Jeg hviner og mannen kommer styrtende og ser seg rundt. Oppe på storebrors hylle står en robot. Lynnedslaget var så nært at den slo seg på. (Jeg torte selvfølgelig ikke ta i den men løp ut fra storebror sitt rom mens jeg holdt meg for ørene).

Rene skjære horrorfilmen i zolheimen. Mannen holder på å le seg fillete. Jeg har fortsatt så høy puls at jeg sikkert ikke får sove før i morgen kveld.