Løfter du en finger?

[Aminta]

Jeg er en fingerløfter. Klarer ikke la vær å hjelpe til hvis det ser ut til at noen trenger det. Og mye går på ren refleks/innstinkt, så jeg tenker meg ikke om før jeg hjelper til heller.
Men, jeg står ikke og ser på andres ulykker nei. Har de fått hjelp går jeg raskt videre.

[Eria]

Ja. Og det kunne ikke falle meg inn å skille på hvordan folk så ut, om de var beruset eller full av blod, spy og møkk. Et menneske i nød er et menneske i nød. Ferdig med det.

Jeg er en av de som velger å løfte en finger eller flere for å hjelpe noen som trenger det. Opplevde en gang å komme først til en ovedose, nestemann sto og så på mens jeg holdt liv i den som lå der, når jeg ber vedkommende om å ringe ambulanse sier denne: "Hvorfor det? Det er bare fint om det blir færre av dem." Et av verdens rikeste land, men ta vare på hverandre det er vi ikke videre gode på når det kommer til stykket.

[Polyanna]

Jeg er nok mer overgeskjeftig enn undergeskjeftig, tror jeg. Men som Teofelia skyr jeg tilskueransamlinger.

Men jeg har ofte vært i stuss i krokene rundt Oslo S (jobbet i området før). Når noen ligger og hviler seg på en benk, eller akkurat har satt et etterlengtet skudd som de har strevd hele dagen for å få penger til, så er vel det siste de trenger å bli vekket av en geskjeftig dame som lurer på om de har det ok. Men det er jo ikke så lett å se forskjell, alltid.

[Majsa]

Jeg går litt saktere eller stopper opp for å se om vedkommende ser ut til å klare seg på egenhånd. Hvis jeg er i tvil går jeg bort og spør hvordan det går, og prøver evt. å få med meg andre hvis det trengs. I et tilfelle som lelianes må jeg innrømme at jeg ville kviet meg veldig for å gi munn-til-munn. Kunne jo laget hull i en pose eller noe og lagt over, men uff, jeg vet ikke ... Men jeg ville definitivt ringt etter ambulanse hvis ingen andre hadde gjort det.

[nolo]

Jeg er en typisk fingerløfter. Og det gjelder vel oftest rusa folk, nå i vår trillet jeg rundt på en av byens mest forsofne alkiser, som ikke fikk manøvrert rullestolen sin inn for å kjøpe billig seifilet. Han stinket og bannet, og vi fikk mange stygge blikk.

[Eria]

Jeg burde slutte å blande meg inn i slosskamper, men jeg gjør det rett som det er. Henger igjen etter at jeg jobbet i en mørkebrun pub og i grunnen måtte gjøre det hver dag. Det er blitt helt naturlig for meg å gå mellom når noen sloss. Det underlige er at som regel roer de seg ned når det kommer en kvinne i mellom.

[Kirsebær]

Jeg kan også vise en finger. Det er ikke like omsorgsfullt.

[Kirsebær]

Jeg har ventet leeeeeenge på at noen skulle ta den opplagte linja. :treiginger:

[Eria]

Omsorgsfulle bæret.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Eria, her.

Omsorgsfulle bæret.

[kokosbolle]

Jeg løfter fingre, prater med skrullete damer (mange av de i nabolaget ja ) og gamle alkoholikere. Jeg og søsteren min var de eneste som hjalp en mann som fikk epileptisk anfall inne på Rafens midt i julerushen. De andre kundene trodde han var en gal fyllik Da ble jeg litt flau på deres vegne.

Men jeg må innrømme at da jeg ble påkjørt av bil mens jeg syklet midt i Oslo synes jeg det var ganske flaut når folk strømmet til og la seg opp i det ene og det andre. Kan jo legge til at jeg spratt opp med en gang og kunne spasere fra det hele uskadd.

[Dronningen]

Ser jeg noe skjer, så kan jeg nok løpe til ja. Barn som gråter trigger også en umiddelbar respons: "Noen som har mistet mammaen sin?".. Som andre så kan jeg også drøye bitte litt om noe skjer, i tilfelle noen som er bedre enn meg løper først.

Moren min er sykepleier, og er som regel rask på pletten om noen får et illebefinnende, blir skadet, eller andre ting. Mange verdier nedstammer nok fra hennes tanker om samfunnet.

[Bloppy]

Jeg hjelper til ja!
Har virkelig ikke samvittighet til å bare gå forbi om noen trenger hjelp.
Og tilskuer kunne jeg aldri vært :usj:

[Ru]

Selvsagt.
I tillegg til at jeg hjelper der jeg kan, har jeg ingen problemer med å jage tilskuere vekk.

(Min kusine hjalp en gang en gammel mann som falt om på et kjøpesenter utenfor Bergen. Hun fikk kjeft av noen forbipasserende kvinnemennesker, han var nemlig ikke verdt å hjelpe, alkoholiker som han var. )

[Wit]

Ja, selvsagt hjelper jeg til når noen trenger det. MEN, jeg stopper ikke for å glane når noe allerede har fått hjelp. Har selv svimt av på t-banen, og det er IKKE morsomt å komme til seg selv med 40 stykker som står og glaner på deg sånn ca 30 cm over ansiktet ditt.

[Wix]

Så utrolig mange som hjelper til her da? Dette kan ikke være representativt... Jeg må innrømme at jeg har høy terskel for å blande meg dersom det er mange tilstede, og spesielt hvis det er snakk om en som ser shabby eller "skummel" ut. Dersom det er få tilstede er det mye mer sannsynlig at jeg hjelper til. Tilskuereffekten biter nok på meg ja.

[Lilith]

For meg kommer det veldig an på situasjon, for meg. Klart jeg ville hjelpe noen som har skadet seg eller som trenger hjelp på andre måter, men jeg ville ikke ha vært førstemann i køen til å tilby meg. Jeg ville ha sett meg forsiktig rundt etter folk som var mer kompentente til å takle situasjonen enn meg, og jeg ville ha kviet meg for å starte f.eks. hjerte-lungeredning rett og slett fordi jeg er redd for å gjøre det feil. Det betyr ikke at jeg ikke ville ha gjort det, etter en ørliten nøling for å se om andre satte i gang med det først.

Det har litt med selvtillit å gjøre, det er skummelt å skulle ta kontroll over situasjonen, det innebærer jo at man påtar seg ansvaret for at dette blir riktig gjort. Jeg tenkte mye over dette da jeg var på et helgekurs på Røde kors og lærte førstehjelp, er dette noe jeg faktisk klarer å sette ut i praksis? Kan jeg ta de riktige valgene i en kaotisk og desperat situasjon? Jeg ville nok det. Jeg ville nok ha tatt tak i den gamle alkisen, tørket vekk spyet og satt i gang med livredning, men jeg ville ikke ha dyttet vekk andre for å få gjøre det selv, for å si det sånn.

Ble litt rotete dette, halve hjernen min er på jobb, resten surfer FP.

[lowrider]

Opprinnelig lagt inn av Thula, her.

og jeg ville ha kviet meg for å starte f.eks. hjerte-lungeredning rett og slett fordi jeg er redd for å gjøre det feil. Det betyr ikke at jeg ikke ville ha gjort det, etter en ørliten nøling for å se om andre satte i gang med det først.

Det der med HLR slår inn automatisk hvis du har vært på kurs en gang eller flere, utrolig hva en kan få til når plutselig hjernen går inn i autodrive. Og det med at du er redd for å gjøre feil, trenger du ikke å tenke på. Det er faktisk bedre å gjøre noe, enn å gjøre ingenting.
Men for å se om du husker det du har lært kan Du/Dere prøve på denne http://quiz.start.no/?p=play&quizID=15422

[safran]

Jeg opplevde at sykkelen forsvant under meg midt i et kryss, og i ganske stor fart (trikkeskinner er GLATTE etter regnvær!) - da var det mange som stoppet for å se hvordan det gikk med meg. Både bilister og gående. Jeg syns det var ganske flaut, og ville helst komme meg avgårde. Nå reiste jo jeg meg opp uten annet enn skrubbsår, og jeg ser for meg at artikkelforfatteren hadde omtrent samme skadeomfang? Jeg ville nok ikke stoppet om jeg så at han hadde reist seg greit opp uten skader, men ble han liggende ville jeg selvsagt løpt til.

Lørdag kveld satt vi og spiste middag da en motorsykkelkis havnet i grøften rett utenfor oppkjørselen. Da var det MANGE som løp til, både fra oss og fra andre biler. Alle stoppet faktisk, og bussjåføren løp ut. Heldigvis var han uskadd (og sabla flau) og vinket alle videre.