Løfter du en finger?

[Nessie]

Jeg løfter en finger ja, noen ganger flere og.

Jeg har nok mest hjulpet eldre folk, syke folk og under ulykker.

Lite rus og alkohol, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg sjelden opplever det. Jeg bor/er ikke i en storby. Så da blir det fort sånn.

Jeg har gått på en del førstehjelpskurs, og føler meg trygg nok til å iallefall gjøre NOE. Det mener jeg stort sett er bedre enn å gjøre ingenting, fordi man er usikker.

[Amelie]

Løfter en finger i ny og ne, men om det allerede står en haug med folk ved åstedet, hender det at jeg går forbi og regner med at hjelp er underveis.

F.eks: 37-bussen ble stående på en holdeplass og tømt for passasjerer pga en døddrukken (evt dopet) og bevisstløs mann lå bakerst i bussen, og jeg reagerte på at ingen var hos han. Bussjåføren hadde ringt 113 og stod ute og røykte, men mannen lå der alene. Jeg gikk inn og forsøkte å få kontakt med ham uten hell, og la ham i stabilt sideleie. Han hadde falt fra setet, og lå med haka ned i brystet og hadde ikke akkurat frie luftveier.

Nå er jeg også sykepleier, og har jo plikten og "kallet" til å hjelpe.

Jeg har selv ramlet på scooter, og da stoppet flere bilister og gående og spurte hvordan det gikk. En dame insisterte på å kjøre meg til legevakta eller hjem - og jeg takket ja til det siste. (det bar på legevakta senere om natta pga intense knesmerter...)

[Aminta]

Jeg presterte å tryne her en dag, gående på gaten i fullt dagslys, helt edru var jeg og. Og mulig litt trøtt, men dog. Og da var det faktisk en dame som gispet og løp til og spurte hvordan det gikk og om jeg trengte hjelp. Midt i Oslo. Jeg ble jo nesten overrasket, veldig snilt da. Men det var så flaut at jeg forsvant fort inn. (Rett utenfor her.)

Jeg er definitivt en fingerløfter. Det er vel ikke for ingenting at jeg har skaffet meg et hjelpe-yrke!? Men det var det der med altruismens paradoks igjen, da.. Uansett: Jeg har måttet lære meg at jeg ikke kan hjelpe alle, og etterhvert har jeg blitt riktig så flink til å verne om fritiden min. :kjenner mine begrensninger:

[Jenna]

Jeg løfter ikke alltid umiddelbart fingeren og ser an sitasjonene litt. Dersom andre kommer meg i forkjøpet forblir jeg i bakgrunnen men dobbeltsjekker alltid om det er mer behov for hjelp. Dersom jeg hadde sett en mann som trynet på sykkelen, så hadde jeg nok løpt bort for å undersøke, ja. Samme dersom jeg ser mennesker som ramler og slår seg, barn som ser ut som om de har kommet bort fra foreldrene.

[Mammarit]

Blir nesten skremt av å lese denne artikkelen! Så klart jeg hadde løpt til og villig hjulpen den forslåtte. Har kanskje en tendens til å prøve å hjelpe i situasjoner der den forulykkede ikke trenger min hjelp, men dog - heller en gang for mye enn en gang for lite

[Aiza]

Har hjulpet barn som har kommet bort fra foreldre flere ganger. Sist i sommer da vi var i legoland. Sto en liten jente utenfor hovedutgangen og hyl skrek. Jeg forstår veldig dårlig dansk og spesiellt dårlig dansk av liten jente som hikser og gråter mellom hvert ord. Hun forsto heller ikke hva jeg sa så det var ikke så lett å trøste og hjelpe. Hadde heldigvis vett nok til å følge henne til informasjonsskranken så hjalp folk til videre derfra. Var kanskje litt kjapp med å hjelpe, men kunne jo ikke stå og se på og vente på at andre skulle ta kontakt heller. Mange bare gikk raskt forbi henne.

[Siwa]

Jeg spør folk om de trenger hjelp hvis jeg ser at de trenger hjelp, men kan i noen tilfeller drøye litt for å se om noen andre tar tak i det før meg

Men hvis noen allerede får hjelp, blir jeg irritert av folk som står å ser på, eller at folk som kjører forbi ett ulykkessted må stoppe opp for å se hva som har skjedd
Jeg er ikke tilskuer hvis jeg ikke kan hjelpe til