Abort eller ikke

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Lykken.. Dersom venninna di ringer og forteller deg at hun har testet positivt den ene dagen, men noen dager etterpå forteller at hun aborterer. Har du da ingen som helst forståelse for hennes følerier. Føleriene er jo da omkring nettopp unnfangede embryoer. Enkelte tester positivt svært tidlig, gjerne bare noen få dager etter selve unnfangelsen.

Hadde det vært en av mine venninner (og det har det faktisk opp til flere ganger vært), hadde jeg selvsagt blitt trist på hennes vegne. Jeg hadde veldig godt skjønnt sorgen hennes.

Sorgen over å ha mistet noe som kunne blitt et barn. Sorgen over at hun igjen må prøve å bli gravid, med all det stresset og de følelsene det innebærer. Sorgen for at det atter en gang ikke er hennes tur, og sorgen over hvordan det må føles å stå på sidelinja og se at "alle andre" får det til, mens hun har mistet sjansen for denne gangen. For ikke å snakke om sorgen at forventninger, håp og drømmer er lagt i grus. Klart jeg føler empati for henne. Jeg vet jo hvordan det er å teste positiv når man har planlagt å bli gravid. Hvordan man går og bærer på denne flotte hemmeligheten, hvordan man regner seg frem til termin og allerede tenker på hvilket hentesett man kan bruke, hvilken vogn som passer best til denne årstiden, hvilken flotte bursdager man kan arrangere senere, osv. Man begynner å tenke på veldig mye når man holder denne testpinnen i hånda.

Jeg er lei meg for at hennes drøm ikke gikk i oppfyllelse denne gangen. Jeg er ikke lei meg for at selve embryoet ikke levde opp, jeg synes ikke at "et menneske døde" når hun har spontanabortert i uke 7. Jeg håper du ser forskjellen der.

Og ettersom (nesten) alle disse følelsene uteblir når man blir gravid uten at man ønsker å være det, så skjønner jeg veldig godt når Mim sier at et planlagt svangerskap er et barn og et uplanlagt ett bare er et problem.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Lykken.. Dersom venninna di ringer og forteller deg at hun har testet positivt den ene dagen, men noen dager etterpå forteller at hun aborterer. Har du da ingen som helst forståelse for hennes følerier. Føleriene er jo da omkring nettopp unnfangede embryoer. Enkelte tester positivt svært tidlig, gjerne bare noen få dager etter selve unnfangelsen.

Jeg skjønte ikke helt hvorfor du trekker mitt innlegg til et slikt eksempel. Jeg har hatt flere venninner med spontanaborter, og selvfølgelig føler jeg med dem. Akkurat som Olympia skrev over her. Men som hun skriver, det er fordi man vet at venninnen virkelig har ønsket dette og alle hennes følelser rundt det, ikke fordi jeg føler med embryroet som er borte.
Jeg har også hatt venninner som har vært lettet etter spontanabort, senest i våres, da de har prøvd å få nr 2 i noen år og hatt satt grensen på 40 år, da ble det noe året etter. Men hun var faktisk GLAD for at det gikk som det gikk.

[Harriet Vane]

Å miste og ta abort er to vidt forskjellige ting. Jeg har fantasi nok til å føle med folk i begge situasjoner. :usedvanlig empatisk:

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Du nevnte følerier rundt embryoer og hvis ikke det å miste et knøttlite embryo også er følerier rundt et embryo vet ikke jeg.

Du skrev at du ikke klarte å følge med i følerier rundt embryoer. Er det da rart at jeg lurer på hva du mener?

Leser jeg deg riktig når du skriver at du kun føler med følelsene til venninnen din, men ikke klarer å sette deg inn i at hun kanskje synes det er trist at et embryo har gått tapt fordi hun mener at embryoet hadde verdi i seg selv?

De gangene jeg har mistet har jeg vært oppriktig lei meg for de bittesmå embryoene/fostrene som jeg har mistet. Det var for meg bittesmå liv som ikke fikk utvikle seg videre. Det var ikke kun forventningene til hva det kunne bli, men også hva det var som gjorde at jeg ble trist. Det var bittesmå embryoer kodet med sitt unike DNA, men som ikke var liv laga. Jeg synes det var trist at det gikk slik med dem. Det var ikke kun mine forventninger om dem som gjorde meg trist. Jeg leser av det du skriver at du ikke kan sette deg inn i en slik tankegang.

Hvor går da grensen for at du skal synes at selve fosteret/barnet er verd noe? Er det kun forventningene til det som ligger inne i magen som gir det man bærer på verdi?

For meg er det en kombinasjon av to ting. Jeg mener at et embryo har egenverdi, men jeg ser at hvordan jeg tenker om embryoet og fosteret videre avhenger av tilknytningen. Samtidig innser jeg at et embryo/foster/barn blir stadig med viktig i forhold til meg ettersom det vokser og jeg blir mer "kjent" med det.

Jeg er ikke motstander av selvbestemt abort, rett og slett fordi jeg ikke vet om noen gode alternativer. Det går an å kombinere et syn på at et embryo har egenverdi med det å se at det finnes situasjoner hvor egenverdien til embryoet må krenkes fordi andre vurderinger blir viktigere. Jeg innser at dette er mer komplisert enn for dere som synes at et embryo/foster i seg selv kun er å regne som søppel/brukken negl eller lignende.

Dette var ikke lik deg, Fnatten.

[Polyanna]

Fnatten: Sorg over en SA er nok for de aller fleste mye mer en sorg over tapte forventninger enn over et tapt barn.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Fnatten: Sorg over en SA er nok for de aller fleste mye mer en sorg over tapte forventninger enn over et tapt barn.

Men på den andre sida så kjem jo dei forventningane nettopp fordi ein veit at ein positiv graviditetstest betyr at noko er ferdig koda og har begynt å vekse inni ein - og ein veit at eit lite barn har begynt å forme seg.

[Olympia]

Jeg må bare få lov å distansere meg fra Plipps utsagn om veggiser, der mitt navn kommer opp i samme setningen. Jeg har hverken sagt eller ment noe i denne retningen.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jammen hva mener du det er da Olympia? Hvis embryoet ikke har noe som helst betydning for deg og du mener at det ikke har noe verdi er det vel ikke å regne for noe annet enn søppel eller annet som ikke har noe verdi for deg?
Det blir vel ikke noe annet enn som en brukken negl, og det mener du vel er søppel? Det blir som en bit av kroppen som faller av.

Nei, vet du hva, det blir for dumt. Har jeg noensinne sagt dette? Det er helt utrolig at man enten sidestiller embryoner med ferdig utviklede fostre eller barn; eller på den annen side måtte mene at det er søppel og fullstendig uten verdi.

Skal du ha det så svart/hvitt synes jeg egentlig litt synd på deg.