Bond Begins
Det er ikke noen hemmelighet at jeg er glad i myter. Og da tenker jeg ikke primært på klassiske myter, men på moderne. Eller, mer enn moderne vil jeg vel si at jeg er glad i levende myter – myter som er i live i dag, fordi de fremdeles betyr noe for eller sier noe til oss. Myter og fortellinger er det som skaper sivilisasjon og kultur, det som ikke bare gjør oss til mennesker, men som gjør oss til de menneskene vi er. De overlever fordi de sier noe allmengyldig om det å være menneske, eller de blir skapt (og nyskapt) fordi vi får nye behov for å uttrykke og samles om hvem vi er.
Religion er myter, men det er populærkultur også. De store tegneseriefigurene, som Batman, Spiderman og The Hulk, er uttrykk for grunnleggende menneskelige ønsker og drifter og konflikter, og jeg fascineres av stadig nye kunstnere (og mer kommersielt anlagte håndverkere) som bruker dem for å prøve å si nye ting og treffe nye målgrupper. (Sam Raimis Spider-Man-serie og Chris Nolans Batman Begins er eksempler på nyskaping av den opprinnelige skikkelsen for en ny generasjon.) Og jeg får fremdeles frysninger nedover ryggen når jeg husker de aller første teaser-trailerne til Star Wars Episode I, de med “Every generation has a legend.”. (At Lucas selv har rotet til og ødelagt mye av sin egen visjon med manglende selvinnsikt og selvkritisk sans, gjør ikke den opprinnelige visjonen hans mindre genial – visjoner er det han egentlig er god på; detaljene og gjennomføringen burde han overlate til noen andre.)
James Bond, slik vi kjenner ham, er ikke egentlig en veldig spennende myte. Han er for glatt og uovervinnelig og uforanderlig, og har for få indre konflikter og for gjennomført stil til at han kan være uttrykk for noe interessant. Men i kraft av sin popularitet og stayerevne har han likevel fått status som et av de varige ikonene innen underholdningsfilm. Som en slags liten halvgud har han stått for generasjoner av menn (og kvinner) som en arketypisk idealmodell for stil og kompetanse, og som sådan er myten likevel interessant, fordi den samvirker med drømmene og ønskene til publikum og former dem samtidig som den formes av dem. Noen dybde har figuren aldri hatt (i alle fall ikke på film), men franchisen lever fortsatt, etter over førti år, og det sier kanskje ett eller annet, det også.
Actionfilmgenren frembringer den ene filmen mer spektakulær enn den andre; Bond-filmene er intet unntak, og kanskje har noen følt at kappløpet for å lage enda mer tettpakkede plott og enda mer cinematiske eksplosjoner uansett aldri kommer til å frembringe en entydig vinner. Så med innføringen av en ny skuespiller til Bond har man da bestemt seg for et nytt grep, gått tilbake til den aller første James Bond-historien til Fleming selv, og rett og slett begynt serien på nytt. Casino Royale er ikke en tradisjonell James Bond-film – det er en film om hvordan James Bond ble James Bond.
Naturligvis er ikke dette et introspektivt karakterdrama. Det er en Bond-film, det er ingen tvil om det. Det er raske biler og vakre damer, mye skyting og slåssing og dårlige odds og ressurssterke skurker av internasjonalt kaliber, det er syrlige spydigheter og kjappe replikker med dobbel bunn, drama og tettpakket action, og det er stilige drinker og dyre klær og overlegne blikk i luksuscasinoer. Men det er en mindre finslepen og både røffere og tøffere virkelighet vi møter, og i stedet for den ironisk distanserte Bond med den alltid like gjennomførte stilen, møter vi en Bond som er brutal på grensen til det sadistiske (for ikke å si masochistiske), en Bond som bruker nevene og resten av kroppen mer enn elektroniske spionduppeditter, en Bond som svetter og bommer og banner og kanskje til og med gråter. En brutal helt i en brutal verden, som strever seg frem til en identitet vi i publikum alle kjenner fra før, men som han selv ikke helt har nådd enda.
Mye av humoren i filmen ligger på et metaplan, der filmen leker med Bond-klisjeer som enda er ukjente for rollefiguren selv. (Som heltens søken etter den perfekte “signaturdrink”, og replikken “do I look like I care?!”.) I filmens siste scene er vi der alle de andre filmene har begynt: agent 007 slik vi er vant til å få ham introdusert. Men veien dit er ikke rett frem. Både arrogansen, tøffheten, forførerevnene og intelligensen hans får seg noen smeller underveis; en superagent som James Bond kan man ikke lære opp, han må meisles ut med skarpe redskaper og herdes med ild, og det er en til tider smertefull prosess.
Som mangeårig Modesty Blaise-fan satt jeg naturligvis og gremmet meg under mesteparten av filmen over at Daniel Craig nå neppe noen gang kommer til å spille Willie Garvin – han ville vært så perfekt, med 60-talls-tøffing-ansiktet sitt, den åpenbare fysiske styrken, den brutale sjarmen, og øyne så isblå at de nesten lyser i mørket. Men en trøst er det at jeg synes jeg aner ekkoer av Modesty selv i M, slik vidunderlige Judi Dench spiller henne; denne sylskarpe, beintøffe, vakre kvinnen som styrer organisasjonen sin alene, med nådeløs effektivitet, og som selv er med på prosessen med å skape sin egen perfekte “right hand man”. (Gnistene av kompetitiv intelligens og gjensidig respekt mellom de to ville nok gitt en annen vri på historien dersom enten kjønn eller alder på figurene var byttet om, og det er på et vis synd at det er slik det må være i en stor Hollywood-film, men det er nå en annen diskusjon. Forholdet mellom Bond og M er uansett ett av de store lyspunktene i filmen.)
Filmen er ikke perfekt, blant annet er den for lang, og den hadde tjent veldig på å bli strammet inn en del. Pokerspillet er spennende og godt filmet, men fullt så lenge hadde det ikke trengt å vare, og det er i alle fall totalt unødvendig å la en av rollefigurene komme med stadige kommentarer som forteller oss det vi alle kan se selv. Og hele kapittelet frem mot Venezia er for langsomt og lite interessant. Vi ser hvor det bærer, kom til poenget! Starten på filmen, derimot, er det ikke noe å si på. Både åpningssekvensen og introduksjonsgrafikken slår an tonen på helt riktig vis, og hele Uganda-biten er tett og solid og med panikknært adrenalinnivå – og mer fysisk og “ekte” brutal enn jeg kan huske at Bond har pleid å være de siste par tiårene.
Alt i alt er jeg mer enn godt nok fornøyd med forsøket på å hugge ut en superagent som fungerer både i forhold til den politiske verdenssituasjonen og i forhold til kravene og forventningene publikum har etter blant annet tre Mission:Impossible-filmer og godt over hundre episoder av 24. Jeg er spent på å se hvordan Craigs Bond kommer til å skille seg fra sine forgjengere i neste film.
