Tråden for å ønske hverandre et godt nytt år

[Tammen]

Ja, da er vi godt i gang med siste dag i 2008.
Synes det er rart jeg. Fjorårets nyttårsaften virker så veldig nær, men minnene fra dette året er allikevel mange, og så store så det føles som om de i alle fall kunne fylt et par år, om ikke mer.

Blir alltid veldig melankolsk på denne dagen. Det er som om noe tar slutt, som om det er en periode jeg må si farvel til. I realiteten er det ikke slik. Dagen i morgen er en dag som alle andre, ikke ulik dagen i dag. Allikevel synes jeg det er godt å tenke at et nytt år er som blanke ark. En helt ny dagbok, med fine glatte sider som skal fylles med alt det fine som skal skje. Det er forventning knyttet til det nye året og de glatte sidene. Det er ikke rom for å skrible boka i stykker, og krølle til sidene denne gangen. Den nye dagboka er for fin til det tenker jeg mens jeg skuler bort på den gamle som ligger der med slitte kanter, ruskete sider, eselører og kaffeflekker.

Jeg tenker på dagen i dag som en dag fylt av hele det forrige året. Dagen er overlesset av alskens minner. Minner som for min del i år er formet av kontraster. Året har vært slitsomt, lærerikt, og veldig krevende for meg personlig. Det har vært tungt, men også resultert i noen av de flotteste minnene. Jeg har opplevd så mye, på godt og vondt. Lært så mye som vil bære meg videre. Alt hoper seg opp i dag, og jeg blir rett og slett litt emosjonell. Jeg er takknemmelig. Året har vært vanskelig, men fint. Jeg er privilegert.

Dette kunstige skillet mellom årene er en bra ting for meg, men jeg kjenner melankolien. Som alltid på årets siste dag. Jeg liker å markere begynnelser, men hater avslutning og forandring. Den nye dagboka er fin, men den er ikke meg, enda.
Den er fin, men gir meg et snev av prestasjonsangst. Den er knyttet til forventninger, som jeg skal gjøre så forbanna bra. Jeg kjenner igjen følelsen for slik er det hvert år. Dagboka er alltid fin, men ender alltid opp som et slitent resultat av meg, og alle mine bølgedaler. Den er sliten ja, men den er meg i 2008. Slitt av tanker, følelser, sorger, gleder og resten av årets klisjeer. Støttepilar og klagemur for en dramaqueen av et kaostroll. Boka er sliten så jeg kan få slippe.

Den nye boka er fin. Den gamle er sliten.
Allikevel kjenner jeg nå en kjærlighet for den gamle. Den er meg i 2008, og er det noe jeg har lært av dette året er det at kjærlighet til seg selv på ingen måte burde være knyttet til forakt. Den er fin i grunn, den kjærligheten. Dagboka også. Det er minner, det er meg.

Så her sitter jeg altså, med veldig blandede følelser. Forventning, hånd i hånd med prestasjonsangst, redsel, planer, drømmer, men mest av alt håp. Håp for det nye året. Det kommer garantert tunge stunder, men også fine. Slik er livet. Uten det tunge er det vanskelig å oppleve det fine. Jeg gleder meg veldig til å starte på den nye dagboka, men på mange måter er det trist å legge fra meg den gamle. Men også litt fint, den nye er fin.

Dette blir visst litt mye.
Ja, jeg er som sagt svært emosjonell i dag. Emosjonell og fylt av klisjeer.

Uansett, nå er det snart tid for feiring. Feiring av 2008, feiring av det nye 2009. Håper 2008 har vært et år som har gitt gode minner, eller erfaringer som kan være styrkende fremover. Vet det er flere som bare vil bli ferdig med dette året ,til alle, men særlig dere ønsker jeg alt godt for 2009.
Jeg vil si takk til hele FP, for et fantastisk forum med flotte mennesker fulle av råd, humor, diskusjon, støtte og fjas.

Vi ses i 2009. Godt nytt år!