Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[Krem]

Jeg ser jo daglig i jobben i barnehage stor forskjell i hvordan barna blir oppdradd. Det er tydelig forskjell på de barna som sitter passivt, og forventer servering, underholdning og oppfølging, og de barna som har et selvstendig initiativ. Jeg ser også på mine kollegaer som er gjennom 8 (!) telefoner hver morgen for å få 13 åringen på skolen.

Det vanskelige er jo balansegangen, mellom å la barn få erfaringene til å se hva som skal gjøres og hvordan, og den andre siden som innebærer bl.a sikkerhet.

[Bokormen]

Man merker godt hvem som er vant til full oppvartning hjemme ja, men samtidig har jeg funnet ut at de ofte greier mye da hønemor er ute av syne. Da vi har skolebarn på besøk som vil ha hjelp til alt mulig sier jeg at de må prøve selv først, og så hjelper jeg dem om de ikke får det til. Og som regel greier de både å helle i drikke og å ha på seg sko gitt. Men nå er jeg vant til gjøre-selv-barn da, det er mulig at jeg hadde ytt mer service ovenfor et barn som syntes alt var vaaaanskelig?

[Esme]

Det er jo enkelte ting som er farligere nå enn før, som trafikken for eksempel. Men jeg tror ikke noe på at faren for overgripere er større nå enn før, tvertimot.

I artikkelen som det var snakk om, ble det nevnt 12-åringer som ikke får ta T-bane på lyse dagen. Det må vel være en overdrivelse vel? Eller er det reelle eksempler?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er veldig bevisst på at sønnen min skal kunne klare seg godt når han blir større. Både når det gjelder ferdigheter, og ansvar. Jeg må si at de foreldrene som ikke lar ungene hjelpe til hjemme fordi "de skal ha en barndom" befinner seg på en annen planet enn meg.

Jeg blir faktisk irritert og avmektig når voksne folk ikke tør eller kan de aller enkleste ting, og får lyst å sende dem på bootcamp i jotunheimen.

Er ikke noe fan av bare å nikke og signere men må gjøre det her. Jeg er veldig enig i det Esme sier.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg tror faktisk at det er ganske mye i det. Barn beskyttes litt for mye, og de voksne kontrollerer og styrer litt for mye. Vi beskytter ikke lengre barn bare mot det som er farlig, men også mot alt vi syns er upedagogisk, irriterende, plagsomt, kjedelig, unødvendig, osv. Vi beskytter barn mot andre barn som ikke følger reglene (jfr. Lekeland-tråden). Alt i alt mener jeg at barn i dag får prøve seg for lite på egenhånd, og dermed mister verdifull læring. Jeg tror det er lurt å lære disse tingene i ung alder, fordi det er vanskeligere å lære det når man har blitt voksen.

Jeg hører også mange som vil beskytte barna sine mot å vite ting. Vite at det finnes krig, for eksempel. Folk blir opprørte hvis det kommer en nyhetssending rett før barne-tv, for de stakkars små barna trenger vel ikke å vite at det skjer fæle ting.

Jeg tror det er lurt at man lar barna prøve seg samtidig som foreldrene er der når det er nødvendig. For å illustrere med et eksempel, når ungene lærer å sykle mener jeg at foreldrene bør sørge for at området er trygt i forhold til biltrafikk, at ungene har passe stor sykkel i forsvarlig stand, og at de bruker hjelm. Det er ikke nødvendig å løpe etter dem og holde i en stang i ukesvis for å hindre at de skal velte og slå seg. Det er ikke nødvendig å hindre skrubbsår. Man skal derimot forhindre alvorlige skader (ergo hjelm, bra sykkel og trafikksikkert område).

Er helt enig, Bina. Har vært sammen med ganske mange barn og unge gjennom de siste ti årene. Det er ikke til å stikke under en stol at mange foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste, langt fra alle heldigvis men når man ser hva en overbeskyttet barndom kan føre med seg i form av angst og andre plager er det nok til å få lyst til å filleriste et par foreldre.

Selv kastet jeg foreldre ut av garderobene da jeg var trener. Det er selvklart at et barn på 7-8 år klarer seg fint i garderoben så lenge det er en voksen der som har tilsyn.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er veldig bevisst på at sønnen min skal kunne klare seg godt når han blir større. Både når det gjelder ferdigheter, og ansvar. Jeg må si at de foreldrene som ikke lar ungene hjelpe til hjemme fordi "de skal ha en barndom" befinner seg på en annen planet enn meg.

Jeg blir faktisk irritert og avmektig når voksne folk ikke tør eller kan de aller enkleste ting, og får lyst å sende dem på bootcamp i jotunheimen.

En sånn bootcamp leder jeg gjerne.

[Nenne]

Nei, det tror jeg ikke noe på. De tingene vi gjør nå, som ikke våre foreldre gjorde for oss, av påpassing og tilrettelegging har i stor grad bidratt til at barnedødeligheten er gått drastisk ned i Norge. Det er også blitt mye mer å passe seg for, økt biltrafikk er det aller viktigste. Unger har ikke endret seg, de kan og vil selv.

Jeg var på et foredrag på fredag og der snakket foredragsholder blant mye annet om små barn og hva de lærer først å si. I kor svarte salen: "Nei", "Vil ikke" og "Gjøre sjøl". Det er ikke noe tafatt og uselvstendig over det. Unger vil frigjøre seg. At vi beskytter dem mot ulykker endrer ikke noe på det.

[Miss Norway]

Jeg likte godt den artikkelen ja. Jeg vet at flere av storesøsters venninner synes jeg er litt skjødesløs; selv om jeg lar mine unger få lov til mye mindre enn jeg selv gjorde på samme alder.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Hønni, her.

I gårsdagens Aftenposten skriver filosof Øyvind Kvalnes om at "vi risikerer å få en generasjon av uselvstendige og tafatte individer som er dårlig forberedt på å klare seg i en omskiftelig verden." At vi har bomullsbarn som lever så beskyttet at de får et tynt erfaringsgrunnlag å lære fra. Vi ønsker at barna leker der vi kan se dem, og kjører dem til kameratene i nabolaget. Vi fjerner lekeapparater fordi de kan være farlige og lar ikke barna klatre i trærne.

Dette kunne ikke vært lengre fra min sannhet. Registrerer at mine barn da vil klare seg finfint.

[Martis]

Det er en balansegang mellom ønsket om å beskytte barnet og å faktisk tillate det å utforske og få testet seg selv. Vi har nettopp flyttet fra Oslo, og der ville det ikke ha falt meg inn å la Junior være alene ute før han å han begynte på skolen, muligens senere avh av hvor trafikksikker jeg annså han da. Her vi bor nå, får han lov å være alene ut innenfor ett gitt område (men jeg ser han ikke hele tiden). Og han syns det er storveis og har vokst mye på det.

[amor]

Her må man jo se på hvilke områder det er forsvalig å slippe barna mer fra seg og på hvilke man ikke kan gjør det. Viser spesielt til trafikkbilde i dag kontra for noen år siden. Når det er sagt så tror jeg det kan være mye sannhet i denne artikkelen. Det er synlig over alt oppfatter jeg . Selv er jeg meget bevisst på å gjøre barna selvstendige og har dette i tankene hver eneste dag. Det har resultert i barn med eget initiativ og som vet at handlinger, eller mangel på sådanne, har konsekvenser. Ikke for meg, men for de selv. Det er nemlig forskjellen.

Jeg ble månebedotten da det på 1. klassingenes ukebrev nå etter nyttår var å lese at lærerene nå synes det var på tide at barna fikk gå inn i skolebygget selv. De viste til at barna hadde blitt fulgt i et halvår og at de nå måtte slippes....

Vel. Hvem er jeg da? Som lar barna gå alene til skolen sammen storebror, eller som ser på det som den største selvfølge at jeg slipper de av ved porten om jeg kjører dem? I tillegg "måtte" de gå inn i barnehagen alene den siste tiden de tilbringte der. Hvorfor? Jo. Helt bevisst .

[bina]

Opprinnelig lagt inn av amor, her.

Jeg ble månebedotten da det på 1. klassingenes ukebrev nå etter nyttår var å lese at lærerene nå synes det var på tide at barna fikk gå inn i skolebygget selv. De viste til at barna hadde blitt fulgt i et halvår og at de nå måtte slippes....

Vel. Hvem er jeg da? Som lar barna gå alene til skolen sammen storebror, eller som ser på det som den største selvfølge at jeg slipper de av ved porten om jeg kjører dem? I tillegg "måtte" de gå inn i barnehagen alene den siste tiden de tilbringte der. Hvorfor? Jo. Helt bevisst .

Slik opplever jeg det også - bare med den forskjell at hos oss forventer åpenbart skolen at vi skal gå inn med ungene. Beskjeder gis ofte ved oppslag i garderoben - og jeg kan si så mye som at selv om min 1. klassing kan lese, så har hun til dags dato aldri fått med seg de skrivene som henger rundt omkring. For oss er dette frustrerende, for vi leverer ungene utenfor skolen om morgenen, og de tar seg hjem på egenhånd. Det går derfor uker mellom hver gang en av oss er inne i garderoben. Og da er det helst fordi det er noe som må ordnes i forhold til skiftetøy.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av amor, her.

Jeg ble månebedotten da det på 1. klassingenes ukebrev nå etter nyttår var å lese at lærerene nå synes det var på tide at barna fikk gå inn i skolebygget selv. De viste til at barna hadde blitt fulgt i et halvår og at de nå måtte slippes....

Er man overbeskyttende fordi man følger en 1.klassing til garderoben?

[amor]

Opprinnelig lagt inn av Umuriel, her.

Er man overbeskyttende fordi man følger en 1.klassing til garderoben?

Nei. Ikke nødvendigvis. Mine tanker handler om at når man gjør dette, så slipper man kanskje ikke barna til på andre områder heller? At det føyer seg inn i rekken av måter å beskytte barna på, som muligens blir i overkant?

Ikke vet jeg. Det er antakelig ikke uten grunn at det ble skrevet på ukebrevet.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av amor, her.

Nei. Ikke nødvendigvis. Mine tanker handler om at når man gjør dette, så slipper man kanskje ikke barna til på andre områder heller? At det føyer seg inn i rekken av måter å beskytte barna på, som muligens blir i overkant?

Ikke vet jeg. Det er antakelig ikke uten grunn at det ble skrevet på ukebrevet.

Nei, det kommer jo litt an på måten man er overfor barna. Jeg sto som regel og skravlet med en annen mor. Men det måtte noen "*kremt* Nå må du kjappe seg å få av klærne/henge på plass osv" for å få fortgang. Det er sånn sirup i den kroppen at hadde han gått alene store deler av 1. klasse hadde han kunnet brukt timesvis på å komme fram.

[amor]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Er det vanlig å følge skolebarn inn i garderoben?
Her har jeg vel kun sett det i forbindelse med SFO at det hender at foreldrene går med inn.

På "vår" skole er det tydeligvis slik at flere foreldre gjør dette. Selv etter at barna har gått på skolen 1 /2 år.

[Kråka]

Tror jeg bør slutte med å følge størsten helt til skoledøren og stå der sammen med han til lærerinnen kommer. Han har gratis buss frem og tilbake til skolen, men vil bli kjørt hver dag. Han blir jo bortskjemt av dette. Han tar bussen hjem da, så litt selvstendig er han blitt.

[Polyanna]

Å beskytte mot ulykker, som Nenne nevner, ser jeg på som en utelukkende positiv ting. Så lenge vi snakker om bilseter, trafikksikkerhet og hjelm. Det hemmer ikke barn.

Men vi beskytter dem mot mye mer enn det. Vi følger dem inn i garderoben på skolen (vi fikk samme brev som Amor nå etter jul, med samme reaksjon fra meg), vi vil beskytte dem mot urettferdighet og kjipe opplevelser, det nedlegges forbud mot at fotballagene skal vinne med mer enn 3 mål (seriøst!), det er krise med trampoliner, for unger brekker bein i dem (selv om de også utvikler masse kjempeviktige motoriske ferdigheter), og det skal ikke gjøre vondt å falle på en lekeplass.

Jeg tror det hemmer ungene både motorisk og psykisk. Jeg tror ikke man utvikler seg skikkelig motorisk hvis det ikke er en viss smerte involvert. Altså, man faller, slår seg, kroppen skjerper seg neste gang.

Og livet er faktisk både kjipt og urettferdig i blant. Noen andre fikk premie og ikke du. Man blir slått ned i støvlene i fotball. Man taper på hengende håret i Energikampen. Man får kjeft fra læreren fra noe noen andre gjorde. Tough, men sånn er livet faktisk. Da syns jeg at vår jobb som foreldre ikke er å være løvemamma, men å møte ungene på at "ja, klart det var trist/urettferdig/frustrerende. Bare gråt du."

Jeg er myk og pjuskete på mange måter, føler og lytter og er medfølende, i sikkert alt for stor grad syns noen. Men jeg lar dem møte verden som den er, tror jeg. De får prøve seg alene, og de får prøve seg på ting som er så vanskelige at de sikkert mislykkes. Men så har de prøvd og lært.

Vi har hatt beinbrudd, utslått tann, utallige verandalepper og noen arr histen og pisten. Men heller det.

[Polyanna]

Ja, og så har de en far som ikke eier ulykkesfantasi på en plass, og dermed veier opp for meg på de områdene der jeg blir hysterisk. Jeg har for eksempel ekstrem høydeskrekk på egen og barnas vegne.

[allium]

Jeg har sett barn som aldri bærer skolesekken sin selv. De blir kjørt til skolen, og fulgt inn av mor eller far, som bærer sekken.

For mine barn har det vært nødvendig å klare mye selv. Jeg kan ikke gjøre alt alene. Jeg trøster meg med at barn som har opplevd smerte og nederlag i liten skala som små, vokser med opplevelsen og lærer samtidig at smerte går over. Det er viktig kunnskap når man blir eldre, smerten blir verre, og fluktmulighetene dukker opp i form av f.eks. våpen under førstegangstjenesten.

[Niobe]

Mine foreldre var kanskje gode på å slippe meg avgårde, la meg gjøre ting alene, og jeg klatret mye i høye klatrestativ på skolen (som forøvrig er fjernet nå). Jeg var enormt god på å klare meg selv.
Men samtidig var de lite gode på å gi meg følelsen av at jeg var noe mer enn mine egne prestasjoner. At jeg var verd noe mer utover å være skoleflink, snill og grei. Jeg var faktisk så god på å klare meg selv, at jeg ikke visste at det var helt ok å trenge hjelp noen ganger.

Der tror jeg heldigvis poden ligger veldig mye bedre an.