Enig med han her?

[safran]

Jeg syns han har et poeng, og er lei av holdningen om at det er skadelig at barn ikke er i barnehage fra før de er året.

[Inagh]

Og småbarnspedagogen må blande seg likevel.

Jeg syns det er fantastisk trist at fler og fler barnehager prioriterer bort småbarnsavdelinger til fordel for enten å definere 2-åringer som 3-åringer (er du født i desember er du søren ikke mer enn knappe 2 1/2 når du blir putta på stor avdeling) eller kjøre rene 0-6 årsavdelinger.

1-3 åringene har et helt annet behov enn de eldre barna, både i form av hvordan de leker, grad av omsorg og ro de behøver, og de trenger å bli sett for hvem de er som barn som leker og utvikler seg på en helt annen måte enn de største barna. Småbarna trenger rett og slett en helt annen pedagogikk enn de eldste. Men - for å spare penger og personale blir altså dette mer og mer prioritert bort.

Så... Innimellom er jeg redd jeg er enig med de som mener et-åringen ikke alltid har godt av å gå i barnehage.

:synsing:

[Mei]

Jeg mener det kommer an på både barnet og på barnehagen.

[Benzo]

Jeg har ikke så sterke meninger om emnet, men tviler vel på at barn som hverken kan gå eller spise noe selv, har så veldig stort behov for sosialisering utover samvær med foreldre, evt. søsken og andre de møter i naturlige settinger.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Jeg har ikke så sterke meninger om emnet, men tviler vel på at barn som hverken kan gå eller spise noe selv, har så veldig stort behov for sosialisering utover samvær med foreldre, evt. søsken og andre de møter i naturlige settinger.

Det er jo forskjeller her, som med alt annet. Iben har elsket mennesker fra hun var liten. Hun har aldri vært redd eller ikke ønsket å gå til noen, hun har utforsket fra hun kunne bevege seg og alltid strukket seg mot det som er nytt. Hun hadde et soleklart behov for å utvide grensene sine. Jeg ser jo at ikke alle barn er slik. Så hvorfor skulle ikke hun kunne være slik når andre ikke er det?

[Benzo]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er jo forskjeller her, som med alt annet. Iben har elsket mennesker fra hun var liten. Hun har aldri vært redd eller ikke ønsket å gå til noen, hun har utforsket fra hun kunne bevege seg og alltid strukket seg mot det som er nytt. Hun hadde et soleklart behov for å utvide grensene sine. Jeg ser jo at ikke alle barn er slik. Så hvorfor skulle ikke hun kunne være slik når andre ikke er det?

Selvfølgelig er det store forskjeller, men i det store og hele, tror i hvert fall jeg at foreldre klarer å dekke den sosiale biten frem til de har passert året og vel så det. At barn tar stor skade av det, tror jeg imidlertid ikke.
Det å ikke være redd for å gå til fremmede blir ikke sett på som noe udelt positivt bestandig, i hvert fall ikke i psykologiens verden. Søskenbarnet mitt var et slikt oversosialt barn, men som voksen grenser hun til det usosiale. Så der er det også store forskjeller.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er jo forskjeller her, som med alt annet. Iben har elsket mennesker fra hun var liten. Hun har aldri vært redd eller ikke ønsket å gå til noen, hun har utforsket fra hun kunne bevege seg og alltid strukket seg mot det som er nytt. Hun hadde et soleklart behov for å utvide grensene sine. Jeg ser jo at ikke alle barn er slik. Så hvorfor skulle ikke hun kunne være slik når andre ikke er det?

Signerer den her bortsett fra at hun er en han. Mitt barn var veldig sosialt, vi flyttet til nytt sted hvor vi ikke kjente noen med barn å barnehagen var stor stas fra dag 1 for da fikk han vært sammen med med andre barn.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Jeg har ikke så sterke meninger om emnet, men tviler vel på at barn som hverken kan gå eller spise noe selv, har så veldig stort behov for sosialisering utover samvær med foreldre, evt. søsken og andre de møter i naturlige settinger.

Dette stemte ikke for storebror. Virkelig ikke.

[Niobe]

Jeg er til dels enig med ham, og jeg personlig hadde ikke vært komfortabel med å levere en ettåring i barnehage.
Samtidig så er jeg enig med Irma ang. treåringenes tidsperspektiv. Fra 2 til 3 år har podens forståelse av tid, og følelse av hva som er lenge forandret seg mye. For vår del var en rolig og myk barnehagestart på liten småbarnsavdeling perfekt da han var 2 år, men jeg hadde nok heller ventet til han var 3 år om vi ikke fikk plass i den barnehagen vi ønsket.

[Kråka]

Føler ofte barnebygg driver butikk og ikke omsorg ja. Mens de som driver barnehagene er blitt veldig rike. Barnebygg er privat barnehage.

[Joika]

Syntes dette var litt vittig jeg da.. siterer:

- Psykologer har et regnestykke for dette. Som en tommelfingerregel sier vi to år for et barn som lever sammen med mor. For et barn som har mistet sin mor, et stort traume i seg selv, dobler vi tidsrommet. Det vil si at et adoptivbarn som kommer til Norge når det er to år, må ha fire år på å bygge opp tilknytning til en ny mor. Fasit: Barnehagestart tidligst i seks års alderen.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Syntes dette var litt vittig jeg da.. siterer:

- Psykologer har et regnestykke for dette. Som en tommelfingerregel sier vi to år for et barn som lever sammen med mor. For et barn som har mistet sin mor, et stort traume i seg selv, dobler vi tidsrommet. Det vil si at et adoptivbarn som kommer til Norge når det er to år, må ha fire år på å bygge opp tilknytning til en ny mor. Fasit: Barnehagestart tidligst i seks års alderen.

Ja, jeg stusset litt på det. Et barn som da kommer hit som treåring vil jo slite med skolestarten...

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, jeg stusset litt på det. Et barn som da kommer hit som treåring vil jo slite med skolestarten...

Det gjorde adoptivbarnet til noen naboer. Foreldrene er særdeles oppegående. Nå vet jo ikke jeg dyptliggende årsaker i det hele tatt og vil ikke spekulere i det, men han hadde det veldig vanskelig i relasjoner med andre.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Syntes dette var litt vittig jeg da.. siterer:

- Psykologer har et regnestykke for dette. Som en tommelfingerregel sier vi to år for et barn som lever sammen med mor. For et barn som har mistet sin mor, et stort traume i seg selv, dobler vi tidsrommet. Det vil si at et adoptivbarn som kommer til Norge når det er to år, må ha fire år på å bygge opp tilknytning til en ny mor. Fasit: Barnehagestart tidligst i seks års alderen.

Leste ikke hele artikkelen jeg da, men 6 års-aldreren var vel litt drøyt. Likevel, har man oppegående foreldre som sørger for at man får jevnlig omgang med andre barn, er det vel ingen regel som sier at man må gå i barnehage.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Leste ikke hele artikkelen jeg da, men 6 års-aldreren var vel litt drøyt. Likevel, har man oppegående foreldre som sørger for at man får jevnlig omgang med andre barn, er det vel ingen regel som sier at man må gå i barnehage.

Det er vel strengt tatt litt for sent å sende en seksåring i barnehagen uansett....

[Mor til 4]

Jeg er veldig glad for at vi har hatt muligheten til å velge for våres barn, ville ikke ha de i barnehagen som 1 åringer, så ikke noe behov for det for ungene sin del eller, de har begynt i barnehagen da de har vært mellom 2 og 3 år.

Mange foreldre har behov for barnehageplass til barnet fra 1 års alder eller før det også, fordi de ikke har noe valg, med tanke på jobb og sånt så kan barnehagen være den beste løsningen for de. men å si at barnet har behov for barnehageplass ved 1 års alder synes jeg høres litt rart ut.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Mor til 4, her.

men å si at barnet har behov for barnehageplass ved 1 års alder synes jeg høres litt rart ut.

Dette varierer fra barn til barn. Jeg har altså hatt et barn som trengte barnehagenplass da hun var 1 år. Jeg kunne selvfølgelig vært hjemme og gått med henne i åpen barnehage hver eneste dag, men da synes jeg at de faste rammene ved en fast barnehage med kjente barn var bedre.

Hvis jeg bare hadde opplevd knerten, så hadde jeg også stusset på mitt utsagn over, men noen barn trenger virkelig barnehage selv om de er helt små.

[Lykken]

De regnestykkene over gjelder da bare enslige foreldre, ingen relevans for de med partnere, og som har hatt jobb.
Jeg kan til dels være enig med psykologen i artikkelen, men jeg reagerer veldig på at han skriver kun mor (eller annen hovedtilknytningsperson), hvorfor skriver han ikke mor eller far som helt likestilte?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

De regnestykkene over gjelder da bare enslige foreldre, ingen relevans for de med partnere, og som har hatt jobb.

Nei, men de med partnere har minst like mye i familieinntekt.

Det er ikke urettferdig at barn av aleneforeldre får denne muligheten, tvert imot, det gir dem den samme muligheten som barn av foreldre som bor sammen, til å være hjemme de første tre årene. Hvis foreldrene velger å prioritere det.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Nei, men de med partnere har minst like mye i familieinntekt.

Det er ikke urettferdig at barn av aleneforeldre får denne muligheten, tvert imot, det gir dem den samme muligheten som barn av foreldre som bor sammen, til å være hjemme de første tre årene. Hvis foreldrene velger å prioritere det.

Jeg tenkte på dette:
11 er overgangsstønad, noe en aleneforelder kan få om denne ikke har vært i jobb og har krav på permisjonspenger. Pluss på dobbel barnetrygd (nesten 2 k), bidrag (ofte minst 1 k), kontantstøtte (3500), utvidet småbarnstillegg (650) og bostøtte (eksempelvis 2500). Så i realiteten har ofte personer med OS rundt 20 K når barnet er fra 1-3 år.

Gifte/samboende vil ikke få OS, dobbelt barnetrygd eller bidrag, sjelden bostøtte også (det skal vel en del til). Og jeg kjenner svært få som kan kun leve på partnerns inntekt og kun kontantstøtte og barnetrygd.