Ville du begått selvmord ...

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Ja, det hadde jeg nok forventet. (Syke, syke diskusjonen. )

Kunne du da tatt livet av mannen om han nektet å gjøre det selv? :fortsetter på den syke, syke diskusjonen. :

Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skulle gjort det. tatt selvmord altså, ikke drept mannen. Men det praktiske er for søkt til at jeg klarer å sette meg ordentlig inn i det.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Kunne du da tatt livet av mannen om han nektet å gjøre det selv? :fortsetter på den syke, syke diskusjonen. :

Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skulle gjort det. tatt selvmord altså, ikke drept mannen. Men det praktiske er for søkt til at jeg klarer å sette meg ordentlig inn i det.

Jeg hadde valgt å ikke assistert til selvmord i en sådan situasjon, siden barna da ville mistet meg også, iallfall for 15 + år.

[Skremmern]

Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke for partneren min.

[Kirsebær]

Skremmern og jeg har avklart for lenge siden at vi er svært forskjellige i vår foreldrerolle og hvor hengiven og oppofrende vi er i forhold til familie.
Men jeg liker veldig godt å lese hennes tanker omkring slike ting.

Men des mer jeg leser i denne tråden så er jeg mer og mer overbevist om at jeg aldri ville tatt mitt eget liv for at Poden skulle få overleve. Jeg tror aldri jeg vil være i stand til å ofre meg så mye for barnet mitt/barna mine. Å ofre livet på annen måte hadde jeg nok gjort, men å aktivt ta mitt eget liv ville nok vært helt uaktuelt.

[emm]

Tror ikke jeg hadde klart å ta mitt eget liv jeg. :feig:
Men i teorien ville jeg ofret alt for dem. Det hadde kanskje vært litt vanskelig å få noen andre til å drepe meg?

Nei, jeg konkluderer med at Sitron ser alt for mange rare filmer.

[Sola]

Det er et utrolig vanskelig spørsmål. Hva ville søsknene til det barnet som fikk organene føle? Glede over at et søsken lever, sorg over at mamma er død, kanskje sinne på det søskenet som lever? Jeg tror jeg ville følt litt at jeg valgte ett barn foran det andre uansett hvilket standpunkt jeg ville tatt. Helt forferdelig å miste et barn å vite samtidig at det kunne overlevd hvis jeg hadde tatt livet mitt og donert organer. Og også helt forferdelig å vite at det sitter 2 barn igjen sønderknuste uten mammaen sin.

Veldig vanskelig å svare på, jeg hadde nok ikke gjennomført det nei. Reddet ungene i en faresituasjon hadde jeg gjort, men å planlegge noe sånt som dette og klare å gjennomføre det hadde jeg ikke gjort nei. Tror ikke jeg hadde vært modig og bestemt nok.

[Joika]

Antagelig.

[Superior]

om jeg skal svare direkte på sitron sitt spørsmål, må det være med et nytt spørsmål. Ville man klart å leve med seg selv etterpå, om man ikke gjorde det? hmmm...

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Superior, her.

om jeg skal svare direkte på sitron sitt spørsmål, må det være med et nytt spørsmål. Ville man klart å leve med seg selv etterpå, om man ikke gjorde det? hmmm...

Ja, det tror jeg.

Og jeg er sikkert kveldens mest hjerteløse som svarer på spørsmålet med et ganske så kategorisk nei.

For det første fordi problemstillingen er så absurd og søkt at det er vanskelig å sette seg ordentlig inni det. For det andre fordi jeg ikke tror at jeg uten videre ville fått til å ta selvmord uten å ødelegge organene. Ikke finnes det noe garanti heller for at barnet overlever selv om det får mine organer. I det hele tatt så tror jeg at dette er noe mange tror de ville gjort- og ganske så få ville gjort. Det tror jeg forresten med lastebilscenariet også.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det tror jeg forresten med lastebilscenariet også.

Her er jeg uenig. Å gjøre sånt er en refleks. Ikke en veloverveid handling. Ergo kan det egentlig ikke sammenlignes.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Her er jeg uenig. Å gjøre sånt er en refleks. Ikke en veloverveid handling. Ergo kan det egentlig ikke sammenlignes.

Det er jeg helt enig i. Men nettopp fordi det er en refleks tror jeg mange ville vært overrasket over hvordan den kan slå ut helt motsatt av hva som forventes, f.eks. at man ville vært som "klistret fast" og ikke kunne bevege bena selv om man så lastebilen komme.

Jeg tør i hvert fall ikke si hvordan jeg ville reagert. Men jeg kan godt si hvordan jeg håper at jeg ville reagert.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg tør i hvert fall ikke si hvordan jeg ville reagert. Men jeg kan godt si hvordan jeg håper at jeg ville reagert.

Selvsagt. Dette er jo en hypotetisk diskusjon, det er umulig å faktisk vite hva man gjør. Men man kan jo allikevel ha ganske klare forestillinger over hva man antar man ville gjort. Jeg antar jeg ville hoppet foran traileren, men tror enda sterkere jeg ville kunne tatt et veloverveid valg som betydde død for meg. Også om det var små sjanser for at det ville fungert, jeg vil under ingen omstendighet fortette å leve uten barnet mitt allikevel, så da er det på en måte lite å miste ved å forsøke. Akkurat det med traileren stiller seg litt annerledes, fordi man nok automatisk vegrer seg for splæsj-opplevelsen, det er vanskelig ved kort betenkningstid å overtale kroppen til å utsette seg for å bli knust.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Ja, det tror jeg.

Og jeg er sikkert kveldens mest hjerteløse som svarer på spørsmålet med et ganske så kategorisk nei.

For det første fordi problemstillingen er så absurd og søkt at det er vanskelig å sette seg ordentlig inni det. For det andre fordi jeg ikke tror at jeg uten videre ville fått til å ta selvmord uten å ødelegge organene. Ikke finnes det noe garanti heller for at barnet overlever selv om det får mine organer. I det hele tatt så tror jeg at dette er noe mange tror de ville gjort- og ganske så få ville gjort. Det tror jeg forresten med lastebilscenariet også.

Svarer også nei, av samme grunner som deg. :kald og hjerteløs:

(Hvor er "dustepollalternativet" forresten? )

[Kirsebær]

Det hørtes kanskje litt dømmende ut. Jeg mener på ingen måte å kalle deg fjern altså.

[Pepper Lemon]

Ja, jeg føler meg helt klar på at jeg ikke vil leve videre uten barnet mitt. Jeg mener ikke at alle andre bør føle det slik, men det er et slags løfte jeg har gitt meg selv. Skulle det verst tenkelige skje så vil jeg gjerne få slippe å måtte leve med det. Rett og slett. Det er litt av grunnen til at jeg synes det er skummelt å få flere barn også, da kan jeg jo ikke tillate meg det.

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det er meg også veldig fjernt at man burde få skyldfølelser for å ikke ta selvmord selv om det kunne evt under visse omstendigheter dersom-hvis-atte redde livet til mitt barn.

Hvis det var et hint til meg så misforstår du. Jeg mener ikke at noen skal få skyldfølelse. Jeg har stor forståelse for at man tenker ulikt rundt dette. Vi har alle ulike familiesituasjoner, og ulik bagasje. Det preger jo naturligvis våre følelser rundt dette temaet.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Ja, jeg føler meg helt klar på at jeg ikke vil leve videre uten barnet mitt. Jeg mener ikke at alle andre bør føle det slik, men det er et slags løfte jeg har gitt meg selv. Skulle det verst tenkelige skje så vil jeg gjerne få slippe å måtte leve med det. Rett og slett.

Slik føler i grunn jeg det også.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Ja, jeg føler meg helt klar på at jeg ikke vil leve videre uten barnet mitt. Jeg mener ikke at alle andre bør føle det slik, men det er et slags løfte jeg har gitt meg selv. Skulle det verst tenkelige skje så vil jeg gjerne få slippe å måtte leve med det. Rett og slett. Det er litt av grunnen til at jeg synes det er skummelt å få flere barn også, da kan jeg jo ikke tillate meg det.
.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Slik føler i grunn jeg det også.

Det er så rart. Jeg klarer ikke å finne noe, noe sted inni meg som kjenner igjen de tankene. Som regel gjør man det selv om man tenker annerledes enn noen. Men dette er tanker og følelser jeg ikke finner. Virkelig ikke finner noe sted på innsiden.

Jeg fasineres sterkt av slikt, og kjenner nå at behovet for øl og ansikt til ansiktsamtaler om temaet melder seg veldig!

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Det er så rart. Jeg klarer ikke å finne noe, noe sted inni meg som kjenner igjen de tankene. Som regel gjør man det selv om man tenker annerledes enn noen. Men dette er tanker og følelser jeg ikke finner. Virkelig ikke finner noe sted på innsiden.

Jeg husker en gang et Oprah-show ( ) hvor en kvinne ble intervjuet. Hun hadde opplevd at hennes eksmann hadde drept hennes tre barn. Hun fortalte om livet sitt i etterkant, hvordan hun hadde giftet seg på nytt og startet på ny. Hun var tydelig preget av det, mange år etterpå. Men hun levde, i aller høyeste grad. Det fascinerte meg. Hun fremstod som meget sterk.

[Patsy]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Ja, jeg føler meg helt klar på at jeg ikke vil leve videre uten barnet mitt. Jeg mener ikke at alle andre bør føle det slik, men det er et slags løfte jeg har gitt meg selv. Skulle det verst tenkelige skje så vil jeg gjerne få slippe å måtte leve med det. Rett og slett. Det er litt av grunnen til at jeg synes det er skummelt å få flere barn også, da kan jeg jo ikke tillate meg det.

Akkurat sånn føler jeg også.

[Kirsebær]

Også velger du å ikke sitere øldelen? Du skulle jo sitere ølordene og si "Ja! La os drikke øl og samtale om dette temaet!"