Når begge voksne er med på tur, hvem kjører bilen?

[~TM~]

Her i huset er det selvfølgelig min mann som kjører. Noe annet skulle tatt seg ut.

























... jeg har ikke sertifikat.

[Elise]

Det kommer an på bilen. Skal vi på langtur tar vi hans bil, og da kjører han. Skal vi på kort tur tar vi min, og da kjører jeg. Selv på veldig lange turer bytter vi ikke på. Ungene har kortere tålmodighet med bilkjøring enn det han har.

[Blondie]

Det er stort sett mannen som kjører. Han er elendig til å sitte ved siden av, jeg bryr meg ikke.

[Skremmern]

Umandig? Seriøst?(<--- denne passer.)

[Dronningen]

Ja, jeg synes det. Sånn "likestillingsmessig" vet jeg at det jo ikke spiller noen rolle, men hos meg er følelsene sterkere enn fornuften i mange saker, og når det kommer til akkurat sånne ting så handler det til syvende og sist om smak. Og jeg ville ikke ha en mann med mitt etternavn.

[iBam]

Her er det kun jeg som kjører, men det er fordi reven ikke har lappen enda

[Myrsnipa]

Han kjører. Jeg sover. Perfekt.

[Pia]

Jeg klarer ikke å holde munn. Jeg tror jeg lever forut min tid, jeg overraskes stort av den siste tidens holdninger som kommer frem i diverse tråder. Jeg kan virkelig ikke forstå at det er så mange som fortsatt sitter fast i 50-tallets kjønnsmønster. Også på FP da, hva sier det om gjennomsnittet i resten av Norge? Umandig å ta konas etternavn liksom. Djiises.. Jeg er tydeligvis blitt rimelig naiv av å ha hatt foreldre som er fullstendig likestillte, for jeg visste virkelig ikke at det var så mye tradisjonelle kjønnsrollemønstre rundt om kring. Kjære skal ta mitt navn når vi gifter oss, rett og slett fordi jeg identifiserer meg sterkere med mitt etternavn enn han gjør med sitt, og fordi han gjerne vil at hele familien skal ha samme etternavn.

[Blå]

Det er bare meg som har sertifikat og dermed er det tryggest at jeg kjører.

Jeg regner med at han tar sertifikat etter en stund, men jeg er glad for at jeg gjorde det først og fikk litt erfaring. Han er mer selvsikker enn meg og jeg kjenner oss godt nok til at jeg tror at vi lett hadde falt ned i en situasjon der han vanligvis hadde kjørt om vi hadde vært sammen og at jeg derfor hadde fått lite kjøretrening. Nå er vi så vant til at det er jeg som kjører at jeg tror at det er mindre fare for det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Kjære skal ta mitt navn når vi gifter oss, rett og slett fordi jeg identifiserer meg sterkere med mitt etternavn enn han gjør med sitt, og fordi han gjerne vil at hele familien skal ha samme etternavn.

Og her var det omvendt, men akkurat de samme årsakene som dine. Men med en gang det går dén veien er man jo imot likestillingen.

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Og her var det omvendt, men akkurat de samme årsakene som dine. Men med en gang det går dén veien er man jo imot likestillingen.

Nei da, på ingen måte. Det er ikke til å stikke under en stol at mange sier/tror at de tar mannens etternavn fordi det er det mest spesielle eller what ever, mens man i underbevisshetens navn gjør det fordi det tradisjonelt sett er det mest vanlige. Men jeg har ingen problemer med å forstå at mange også gjør det uten å være farget av det tradisjonelle. Hadde jeg hatt et vanlig etternavn hadde jeg tatt Kjæres nydelige navn jeg, uten å ha tenkt noe videre over det.

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Nei da, på ingen måte. Det er ikke til å stikke under en stol at mange sier/tror at de tar mannens etternavn fordi det er det mest spesielle eller what ever, mens man i underbevisshetens navn gjør det fordi det tradisjonelt sett er det mest vanlige.

Det er også viktig å holde tungen rett i munnen når man snakker om trender, enten det gjelder etternavn, matlaging eller bilkjøring. Man kan si noe om likestillingsmønster, ut fra hva en stor gruppe gjør. Hvis det er slik at sannsynligheten for et utfall er 50/50, vil det i en stor nok gruppe være omlag like menn som tar kvinnens etternavn som omvendt. Det samme ville man sett for bilkjøring. Nå viser det seg at virkeligheten ikke er slik. Den viser en klar skjevfordeling mellom kjønnene, og det er vanskelig å forklare forskjellene som noe annet enn kjønnsbasert.

Og til slutt et lite hjertesukk over dere som åpenbart tar det ille opp å bli puttet i bås for valgene dere tar; Det er helt uinteressant om dere har gjennomtenkte grunner for å handle tradisjonelt. Og det motbeviser heller ingenting at noen av dere handler utradisjonelt. Det er alle de individuelle handlingene som sammen skaper trender, men går ikke an å ta én individuell handling ut fra sin sammenheng og bruke denne som bevis for noe som helst.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Jeg klarer ikke å holde munn. Jeg tror jeg lever forut min tid, jeg overraskes stort av den siste tidens holdninger som kommer frem i diverse tråder. Jeg kan virkelig ikke forstå at det er så mange som fortsatt sitter fast i 50-tallets kjønnsmønster. Også på FP da, hva sier det om gjennomsnittet i resten av Norge? Umandig å ta konas etternavn liksom. Djiises.. Jeg er tydeligvis blitt rimelig naiv av å ha hatt foreldre som er fullstendig likestillte, for jeg visste virkelig ikke at det var så mye tradisjonelle kjønnsrollemønstre rundt om kring. Kjære skal ta mitt navn når vi gifter oss, rett og slett fordi jeg identifiserer meg sterkere med mitt etternavn enn han gjør med sitt, og fordi han gjerne vil at hele familien skal ha samme etternavn.

Denne opplevelsen var vel en av grunnene til at jeg la ut denne tråden. Jeg er overrasket over hvor mange fastgrodde kjønnsrollemønstere jeg ser blant bekjente og omgangskrets, også når det gjelder dette med bilkjøring. Jeg måtte sjekke på FP hvordan det lå an her, og selv om mange sikkert har gode grunner til at det er mannen som kjører, så kan jeg ikke fri meg for at jeg syns det er overrepresentasjon av menn som kjører her. Er virkelig bilkjøring så spesielt at menn på generell basis liker det så mye mer enn damer? Eller er det slik at menn føler seg mindreverdig på et vis om de må være passasjer?
Jeg blir også provosert over menn som ikke slipper dama til bak rattet, og samtidig kritiserer kjøreferdighetene hennes.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av 3barnsmor, her.

Denne opplevelsen var vel en av grunnene til at jeg la ut denne tråden. Jeg er overrasket over hvor mange fastgrodde kjønnsrollemønstere jeg ser blant bekjente og omgangskrets, også når det gjelder dette med bilkjøring. Jeg måtte sjekke på FP hvordan det lå an her, og selv om mange sikkert har gode grunner til at det er mannen som kjører, så kan jeg ikke fri meg for at jeg syns det er overrepresentasjon av menn som kjører her. Er virkelig bilkjøring så spesielt at menn på generell basis liker det så mye mer enn damer? Eller er det slik at menn føler seg mindreverdig på et vis om de må være passasjer?
Jeg blir også provosert over menn som ikke slipper dama til bak rattet, og samtidig kritiserer kjøreferdighetene hennes.

Det at mannen min kjører mest når vi er sammen har overhode ikke noe med noen fastgrodde kjønnsrollemønstre å gjøre. Men jeg blir så utrolig trøtt av å kjøre langt (jeg trenger nok bedre briller), og det blir ikke han. Vi liker å kjøre begge to, men jeg synes det er digg å slumre ved siden av han istede for å kjøre. Det synes ikke han. Som nevnt tidligere i tråden så kjører jeg totalt sett mer enn han pr uke. Dessuten så skal jeg ikke late som jeg er en bedre sjåfør enn han, jeg har bare hatt lappen i 5 år, han i 22. Og ja, han er mann OG en bedre sjåfør enn meg, men kun pga mer erfaring.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Jeg klarer ikke å holde munn. Jeg tror jeg lever forut min tid, jeg overraskes stort av den siste tidens holdninger som kommer frem i diverse tråder. Jeg kan virkelig ikke forstå at det er så mange som fortsatt sitter fast i 50-tallets kjønnsmønster. Også på FP da, hva sier det om gjennomsnittet i resten av Norge? Umandig å ta konas etternavn liksom. Djiises.. Jeg er tydeligvis blitt rimelig naiv av å ha hatt foreldre som er fullstendig likestillte, for jeg visste virkelig ikke at det var så mye tradisjonelle kjønnsrollemønstre rundt om kring. Kjære skal ta mitt navn når vi gifter oss, rett og slett fordi jeg identifiserer meg sterkere med mitt etternavn enn han gjør med sitt, og fordi han gjerne vil at hele familien skal ha samme etternavn.

Jeg har diskutert dette før, og sånn er det jo bare. Hver gang jeg hører at en mann har tatt konas navn, så får jeg sånne "rødstrømpetanker" og ser for meg ei kone som virkelig skal vise hvor skapet skal stå. Jeg gjør det. Fornuften sier at et navn er et navn, og det burde være hipps om happ, og enhver har sin grunn, men følelsen er der like fullt. Sånn er det bare.

Jeg tror dessuten at man trygt kan velge tradisjonelt i ny og ne, om man har muligheten til å velge annerledes også. Det skiller oss i dag fra det som var før. Jeg kan kjøre hvis jeg vil, men jeg vil jo ikke. Det er kjedelig og slitsomt. Jeg kunne hatt bare mitt navn, begges navn, og ja jeg kunne nok kjørt igjennom mitt navn på begge, men jeg ville ikke det. Jeg ville ha bare hans. Tenk det.

Men politisk er jeg konservativ ja, og vekter frihet til individet veldig sterkt. Jeg har særdeles lite til overs for de som skal tre ordninger ned over hodet til en gruppe for å fremme en bestemt type endring.

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Jeg har diskutert dette før, og sånn er det jo bare. Hver gang jeg hører at en mann har tatt konas navn, så får jeg sånne "rødstrømpetanker" og ser for meg ei kone som virkelig skal vise hvor skapet skal stå. Jeg gjør det. Fornuften sier at et navn er et navn, og det burde være hipps om happ, og enhver har sin grunn, men følelsen er der like fullt. Sånn er det bare.

Jeg tror dessuten at man trygt kan velge tradisjonelt i ny og ne, om man har muligheten til å velge annerledes også. Det skiller oss i dag fra det som var før.

Sånn er det bare? Er det ikke en ide å prøve å gjøre noe med disse følelsene da? Jeg tror det er relativt sjeldent mannen tar konas navn for at kona skal vise hvor skapet skal stå altså. Jeg hadde ihvertfall, som skrevet tidligere, ikke hatt noe problem med å ta navnet til Kjære om jeg hadde et navn som var mindre viktig for meg. Det å være likestillt i forhold til navn er for meg at begge alternativene er like naturlige, man behøver ikke blande inn mann/kvinne greia i tankerekken engang.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Sånn er det bare? Er det ikke en ide å prøve å gjøre noe med disse følelsene da? .

Hos meg jobber følelser separat fra fornuft. Sånn er det bare. Hvis du ikke er en slik person selv, så kan du ikke forstå. Du ser jo at jeg skriver det også. Det betyr jo ikke noe, og vet at det er opp til hvert enkelt på å vurdere åssen de gjør ting. Men den umiddelbare følelsen er sånn uansett, og tiltalte ikke meg da vi skulle bestemme oss for dette.

Hvorfor skal jeg gjøre noe med det, og hva skal man gjøre liksom? Jeg sier det jo ikke til noen ellers. På samme måte som jeg ikke sier alt jeg tenker om andre ting.

[bønna]

Jeg synes det er sunt å etterstrebe at det er like naturlig for mannen å ta kona's etternavn som motsatt, og at det skal bli like naturlig at dama kjører som at mannen gjør det.
Enig med Pia. Det er bra å kunne kjøre bil, og gjør man det ikke, tror jeg man blir en dårligere sjåfør og dermed liker det mindre.
Jeg lærte meg i alle fall til å like å kjøre bil i de årene jeg bodde alene og måtte kjøre langturer selv.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Han kjører. Jeg sover. Perfekt.

Det er igrunn det som skjer når vi er på lengre turer og. Jeg blir så sinnsykt trøtt av å sitte i bil.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Han kjører. Jeg sover. Perfekt.

Det er så utrolig kjedelig å kjøre når noen sitter ved siden av og sover! Jeg liker best å kjøre av meg og gubben, men i det siste har han likevel kjørt minst like mye som meg. En av grunnene er at jeg kjeder meg fordi han setter seg rett til å sove, så da foretrekker jeg ofte at han kjører i steden :selskapssyk: