Hvem er mest "hjelpeløs" i søskenflokken din? (den voksne)

[Polyanna]

Det er helt surrealistisk å lese, egentlig. Skummelt å se at man kan bli SÅ blinde som foreldre. Særlig disse med "h*n har sy mye, stakkars", fortalte rett i ansiktet til den som helt objektivt har MYE mer.

[Fersken]

Vi er vel omtrent like sosete begge to. Han har vel fått litt mer hjelp av mamma og pappa siden han er flinkere til å spørre om det og at han faktisk bor på samme sted som har litt å si i hverdagen det også.

[Propella]

I min familie er det helt klart mellomste som er den med størst puter under armene. Jeg, som er eldst, og minstebroren min har alltid klart oss. Vi fikser alt og har alltid vært selvstendige. Til stor forskjell fra mellombror.

[Tallulah]

I vår familie har alle greid seg fint med tanke på utdannelse osv, men den i midten ser på det som mye mer naturlig å få hjelp av foreldrene våre til alt mulig, selv i voksen alder enn hva vi andre har.

[Katta]

brodern. Helt klart. Han er minst, han er gutt og er slik du beskriver. Nå skal det sies at han har kommet seg veldig etterhvert, nå har jeg faktisk tro på at han kommer til å gjennomføre ingeniørstudiet at last. Og han har jo jobbet og gjort det bra, men dette med utdanning har han liksom ikke fått til. Har noe med å holde ut å gjøre tror jeg.

[Mjau]

Ingen av oss er hjelpesløse. Jeg er yngst da, så hos oss er det slik at jeg hele mitt voksne liv har måttet kjempe for å bli sett på som voksen. DET er irriterende det. Åååh, ja dere ungdommer sover jo så lenge om morgenen feks. Eh, for det første er det vel noen år siden jeg var å anse som ungdom, og jeg KAN sove til jeg våkner av meg selv i helgene fordi jeg har faktisk ikke barn som vekker meg. Dette var bare et lite eksempel da. Men jeg føler det litt som at jeg hele tiden må bevise noe. Og kjemper kanskje også litt for å få samme anerkjennelse som min bror som gjør det bra i alt han gjør, mens jeg er litt mer gjenomsnittlig når det gjelder både praktiske og teoretiske evner.

Jeg tror faktisk de hadde foretrukket om jeg var hjelpesløs og liten. Men jeg har tro på at det kan forandre seg en del når vi får barn.

[Muskat]

Interessant tråd, dette har jeg tenkt en del på. Jeg kunne skrevet en hel avhandling her, men tror jeg dropper det, det får være grenser for hvor mye en skal utlevere slekta på åpent forum.

Selv er jeg en typisk storesøster, jeg er den "ordentlige" av oss (mammas ord), jeg vil helst klare meg selv og kunne ikke tenke meg å løpe hjem til foreldrene mine og f.eks. be om penger. Lillesøsteren min er 6 år yngre enn meg og jeg tror ikke jeg skal skrive så mye annet enn at hun, vel, har litt mye fyll i putene under armene. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det Mim skriver, og også det som Polyanna skriver om å bli sugd inn i den hjelpeløses verdensbilde.

[Skilpadda]

Hverken jeg eller storebroren min er spesielt hjelpeløse, men skal man sammenligne, så er nok jeg mer "sosete", jobbmessig sett, og jeg har sannsynligvis lavere terskel enn han for å spørre om hjelp hjemmefra dersom det skulle være nødvendig (noe det hittil ikke har vært). Men vi er ganske selvstendige begge to, og jeg tror ingen av oss pleier å bli omtalt som "stakkar" av foreldrene våre.

[Java]

Vi er selvstendige begge to.

Jeg er yngst, og mannen min er yngst. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i at yngste er den som blir mest svimete og uselvstendig. Jeg vil si at vi begge to i stor grad opplever at storesøsken tar mye større plass og krever foreldrene på en helt annen måte enn vi gjør selv. Selv om vi begge har storesøsken som klarer seg ypperlig selv har vi også begge foreldre som alltid tar mest hensyn, er mest lydhør, etc. for den størstes ønsker.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Vi er selvstendige begge to.

Jeg er yngst, og mannen min er yngst. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i at yngste er den som blir mest svimete og uselvstendig. Jeg vil si at vi begge to i stor grad opplever at storesøsken tar mye større plass og krever foreldrene på en helt annen måte enn vi gjør selv. Selv om vi begge har storesøsken som klarer seg ypperlig selv har vi også begge foreldre som alltid tar mest hensyn, er mest lydhør, etc. for den størstes ønsker.

Nei, jeg tror gudsjelov ikke det er noen automatikk i at den yngste blir helt persilleblad. :fniser:

Men det er interessant å se at dette skjer i en del familier - at en av medlemmene liksom får lov til å bli helt udugelig. Jeg lurer på hva det er som gjør at det skjer, og hvorfor foreldrene lar det skje? Ellers oppegående foreldre, liksom.

Det er jo ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere og spør spørsmål på vegne av et voksent barn, for eksempel.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er jo ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere og spør spørsmål på vegne av et voksent barn, for eksempel.

Eller blir med barnet til lege. Det gjelder spesielt unge menn i Oslo-området, som jeg har sagt før. Det er knapt noen menn under 25 år som kommer til spesialist uten at mor er med. :weird fact of life:

[Canisa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Eller blir med barnet til lege. Det gjelder spesielt unge menn i Oslo-området, som jeg har sagt før. Det er knapt noen menn under 25 år som kommer til spesialist uten at mor er med. :weird fact of life:

Virkelig?

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nei, jeg tror gudsjelov ikke det er noen automatikk i at den yngste blir helt persilleblad. :fniser:

Men det er interessant å se at dette skjer i en del familier - at en av medlemmene liksom får lov til å bli helt udugelig. Jeg lurer på hva det er som gjør at det skjer, og hvorfor foreldrene lar det skje? Ellers oppegående foreldre, liksom.

Det er jo ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere og spør spørsmål på vegne av et voksent barn, for eksempel.

Det skulle jammen tatt seg ut!

Jeg tror ikke at dette fenomenet nødvendigvis har noe med hvor man er i søskenflokken å gjøre. Det ser i alle fall ut til at det er ganske varierende her, hvem som har fått den rollen.
Men hva kan det ha seg? Det er utrolig interessant ja.

[him]

Jeg synes det blir vanskelig å svare på dette i åpent forum, men moren min har sin "favoritt" blant oss søsken. Det vil si det er ett av barna hun mener bør særbehandles fordi alt er ekstra vanskelig for vedkommende.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men det er interessant å se at dette skjer i en del familier - at en av medlemmene liksom får lov til å bli helt udugelig. Jeg lurer på hva det er som gjør at det skjer, og hvorfor foreldrene lar det skje? Ellers oppegående foreldre, liksom.

Jeg vil jo tro det er flere ting som gir seg utslag. En av de kan være at det faktisk har vært mer synd i det ene barnet og så har dette "klebet seg fast" slik at det er blitt permanent (slik er det for oss). En annen grunn kan være at det er forskjell på barnas væremåte slik at man lettere identifiserer seg med ett av barna og derved lettere tilrettelegger for det barnet. Og hvilket inntrykk barna gir. Det var en i denne tråden som sa at søsteren fikk mer hjelp fordi hun ba om mer hjelp. Personlig er jeg usikker på om det faktisk er urettferdig? Bør man ikke kunne forvente at voksne barn uttrykker hva de har behov for som andre voksne?

(Og dette er definitivt ikke noe unikt. Se her på forumet hvor forskjellig respons forskjellige nick får alt etter hvordan de uttrykker seg. Aller relasjoner mellom mennesker er avhengig av hvor godt man kan sette seg inn i hvordan vedkommende har det. Noen er mer empatiske enn andre, noen er utrykksfulle, av og til er gjenkjennelsesfaktoren høy, man samsvarer eller krasjer på normer for kjønn, for kultur og religion.)

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Eller blir med barnet til lege. Det gjelder spesielt unge menn i Oslo-området, som jeg har sagt før. Det er knapt noen menn under 25 år som kommer til spesialist uten at mor er med. :weird fact of life:

Hmmm ... Jeg har vært fristet til å være med mannen min til lege. Nevrologen ringte meg opp (men det var forhåpentligvis for jeg var den som så anfallet og ikke fordi mannen min ba om det.)

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

JDet var en i denne tråden som sa at søsteren fikk mer hjelp fordi hun ba om mer hjelp. Personlig er jeg usikker på om det faktisk er urettferdig?

Jeg synes ikke det er urettferdig.
Vi er alle forskjellige, og trenger ulik grad av feedback og støtte.

[Blondie]

De fire andre søsknene mine. Jeg er forøvrig desidert yngst.

[Bokormen]

Uten tvil lillebroren min. Han har alltid sullet rundt og gjort minst mulig, og det lille han gjør blir skrytt opp i skyene. Nå går han på en latterlig lage-dataspill og animasjoner-linje, og ikke mindre enn tre (!) ganger har mamma vist meg en and han har designet. En liten, gul and. Fantastisk. Da jeg var nygravid, kvalm og elendig, og hadde levert bacheloroppgaven min, gadd hun ikke engang å bla i den. "Åja" var responsen på at jeg for en gangs skyld var fornøyd med noe jeg hadde gjort. Jeg kjenner jeg blir litt barnslig sur av å tenke på det.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Uten tvil lillebroren min. Han har alltid sullet rundt og gjort minst mulig, og det lille han gjør blir skrytt opp i skyene. Nå går han på en latterlig lage-dataspill og animasjoner-linje, og ikke mindre enn tre (!) ganger har mamma vist meg en and han har designet. En liten, gul and. Fantastisk. Da jeg var nygravid, kvalm og elendig, og hadde levert bacheloroppgaven min, gadd hun ikke engang å bla i den. "Åja" var responsen på at jeg for en gangs skyld var fornøyd med noe jeg hadde gjort. Jeg kjenner jeg blir litt barnslig sur av å tenke på det.

Unnskyld at jeg ler, men det er bare så typisk.
Jeg tror mor-sønn relasjonen ofte er ganske spesiell. Mødre har det gjerne med å dulle rundt for sønnene sine, mens døtrene krever de mer skal klare seg selv. Min erfaring, hvertfall

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Unnskyld at jeg ler, men det er bare så typisk.
Jeg tror mor-sønn relasjonen ofte er ganske spesiell. Mødre har det gjerne med å dulle rundt for sønnene sine, mens døtrene krever de mer skal klare seg selv. Min erfaring, hvertfall

Dette har jeg og trodd helt til jeg møtte søsteren og moren til mannen.

[Mistral]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Jeg tror mor-sønn relasjonen ofte er ganske spesiell. Mødre har det gjerne med å dulle rundt for sønnene sine, mens døtrene krever de mer skal klare seg selv. Min erfaring, hvertfall

Fastlegen min, som har mange barn på pasientlista, hevder det samme. Guttene som kommer til henne sammen med mor blir av- og påkledd, dullet med og trøstet, mens jenter får beskjed om å klare seg selv, store og flinke som de er.

Verken min lillesøster eller jeg er på noen måte hjelpeløse. Jeg er nok den som har fått mest dreis på jobb og karriere, men det skyldes litt forskjellige omstendigheter som blant annet valg av bosted.

Jeg opplever imidlertid at foreldrene våre gjør forskjell på oss. Min søster og hennes familie får mye mer økonomisk hjelp enn det vi gjør. Kanskje kommer det av at vi har bedre råd (men det har jo ikke kommet av seg selv...), eller av at jeg bor så langt unna og det er lettere for dem å bidra med en symaskin her, noen nye spisestuestoler der osv. til min søster som bor mye nærmere. Men når mannen og jeg stiller eget feriehus i Frankrike til disposisjon for hele hurven, syns jeg faktisk det er litt rart at min søster og hennes familie får hele reisen betalt, mens ingenting drypper på oss. For all del, jeg trenger ikke økonomisk hjelp, men forskjellsbehandlingen er litt sår likevel. Når det er sagt er ikke min lillesøster typen som utnytter det på noen måte, hun er heller redd for å kreve og være til bry. Det er foreldrene mine som er opphav til forskjellsbehandlingen, helt klart.

Mannen er eldst av tre brødre. Ingen av dem er hjelpeløse, og foreldrene er veldig nøye på at økonomisk hjelp skal være rettferdig fordelt. Men den yngste er definitivt den mest egoistiske, som planlegger alt i siste liten og forventer at alle andre skal tilpasse seg.

(Vennligst ikke siter, jeg kommer sikkert til å slette dette her etter hvert.)