Spinoff - savner du mannen etter en uke?

[Dixie Diner]

Ja jeg savner ham veldig og gleder meg til han kommer hjem. Jeg overlever selvsagt, men savner ham. Vi kan gå hjemme sammen i flere uker i strekk (feks. ferie) og bare nyte det, går aldri hverandre på nervene.

Ungene er det verre med, jeg takler dårlig å være vekke fra dem.

Når jeg tenker over det så kan det hende jeg hadde vært så bizzi med å fullføre meg selv som shoppende kvinne om han var borte en uke - og tok med seg ungene - at det nok hadde gått mye greiere ja.

[LilleRosin]

Jeg skrev at jeg ikke ville savnet ham, og at egentid er deilig.

Men det er rent teorertisk da, ettersom han vel aldri har vært borte en uke. Mulig jeg hadde sittet og fortalt dårlige vitser til meg selv etter dag fem.

[Vianne Rocher]

Nei, ikke etter en uke.
Jeg er så vant til å være mye borte fra samboeren min at en uke er ingenting for meg(eller oss).
Vi hadde avstandsforhold de første tre årene vi var sammen (han bodde i utlandet) og etter det har han jobbet utenbys og vært i kystvakten som vernepliktig lege. I tillegg til at han er mye borte i sin vanlige jobb også pga. vakter og overtid.
Tre,fire uker derimot, da blir savnet stort.

Lillemannen savner jeg etter noen timer, men enn så lenge er jeg utrolig dårlig trent på den biten. Håper at jeg skal takle å reise fra ham en langhelg eller så om ikke så alt for lenge. Fint å kunne ha den muligheten uten at turen, eller jeg, bli oppspist av savn og dårlig samvittighet.

[Mandino]

Jeg overlever, men savner han veldig. Nå er det sjelden han er borte mer enn 3 dager i strekk og da savner jeg hjelp med ungene, men også han. Savner noen å legge meg sammen med og en å snakke med på kveldene. Mannen er min beste venn og jeg føler meg tom uten han.

[Bokormen]

I sommer var han og begge barna på tur i ni dager, jeg savnet dem ikke i det hele tatt. Men om bare mannen er borte, og jeg er alene med alt, da savner jeg han ja.

[iben]

Ja jeg hadde savnet han veldig etter en uke. Tror aldri vi har vært så lenge fra hverandre, bortsett fra de første årene når vi studerte.
Men jeg synes det er deilig med 1 alenekveld innimellom

[Guttemammis]

Jeg føler mest savn hvis det er jegsom reiser, noe jeg skal snart.
Gruer meg virkelig til å være borte fra ungene i 4 dager....kommer nok til å savne
mannen min litt også

[Tilde]

Jeg har mann som jobber off-shore, så jeg er vant til at han er borte 14 dager i slengen
Det går helt fint, men klart jeg savner ham.
Vi snakkes som regel 1-2 ganger daglig på telefon, og jeg kan ringe ham på kontoret når jeg føler for det.
Første uken synes jeg går fort og greit, andre uken savner jeg ham veldig.

[Maverick]

Jeg har ingen mann, men savner hvemsomhelst mann etter en uke. :tøs:

Øh, det var kanskje ikke det du spurte om.

[Teofelia]

Jeg savner ham når han borte en kveld bare, jeg. Og det har jeg drevet med i over 17 år, så det er ikke snakk om nyforelskelse heller.

Det er pinlig å innrømme det, men ungene savner jeg knapt etter en uke.

[Pia]

Mann og barn var på ferie uten meg i 10 dager i sommer. Det var sånn ca 7 dager for mye. De siste dagene var jeg helt på felgen, og jeg savnet nok han enda mer enn lille. Jeg stortrives en helg alene, men noe mer enn det synes jeg ikke noe om.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg savner ham når han borte en kveld bare, jeg. Og det har jeg drevet med i over 17 år, så det er ikke snakk om nyforelskelse heller.

Det er pinlig å innrømme det, men ungene savner jeg knapt etter en uke.

:kremt: Vi har det helt likt. Du er ikke alene, Teo.

[Niobe]

Jeg savner ham om han jobber overtid en dag... Jeg kan ikke se for meg at han skulle vært borte en uke...

[Bluen]

Jeg kan ikke huske at vi har vært borte fra hverandre såpass lenge i moderne tid, og er usikker på hva jeg skal svare. Tror kanskje at savnet hadde satt inn først etter mer enn ei uke. Og så er det vanskelig å skille mellom savnet av mannen og strevet med å ha barna alene, selv om jeg ser at det er presisert i hovedinnlegget. Egentid finnes jo ikke uansett nå når vi har barn.

[Filifjonka]

Jeg savner mannen min veldig fort, og det er ikke fordi jeg ikke kan håndtere unger og hverdag alene. For det kan jeg. Men når den fysiske avstanden mellom oss øker, og han eller jeg er på vei et annet sted, så kjenner jeg at jeg savner ham dypt og inderlig. Ganske fort. Jeg liker at vi sover sammen om natta, og savner ham rent fysisk.

[Retz]

Nei, jeg savner ikke ungene heller før det er gått noen uker.

[Karima]

Mann og barn var på ferie uten meg i fem dager i sommer. Det var veldig rart å være borte fra lillesøster (da drøye året) så lenge, men bortsett fra det hadde jeg det helt supert. Han derimot, savnet meg noe fryktelig, særlig under trassanfall og tidlige morgener.

Så svaret er at egentid er så digg at jeg ikke ville vurdert å kaste den bort på å savne mannen. Jeg blir bedre på å ikke savne barn etterhvert som de vokser til også.

[Kirsebær]

Da Exbo og jeg var sammen savnet jeg det å sove sammen med noen lenge før det hadde gått en uke, men savnet ikke direkte han.
Jeg er litt i overkant avhengig av å ha hudkontakt med noen før jeg sovner og høre noen puste iløpet av natten.

[Skilpadda]

Vi har ikke vært fra hverandre så lenge som en uke siden, tja, siden jeg flyttet til Oslo noen måneder før ham i 1995 - men jeg kan jo ekstrapolere litt ut fra det å være alene noen dager. Jeg ville ikke savne ham sånn at jeg gråter og synes synd på meg selv etter en uke, nei, men jeg ville savne ham i den forstand at jeg syntes han skulle komme hjem snart, og at jeg gledet meg til å se ham igjen. Jeg gleder meg jo til han kommer hjem når han har vært borte i to dager også, men da har jeg ikke rukket å egentlig savne ham. Jeg trives veldig godt med å være hjemme alene, det er ikke noe trist eller "skummelt" ved situasjonen, og det er heller ikke spesielt slitsomt å være alene med Poden, så den eneste grunnen til at jeg ønsker mannen hjem igjen, er at jeg liker å ha ham her.