Synd på deltakerne i Luksusfellen?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Du skriver jo om den norske gjeldsordningen, som jeg synes er helt OK. Det er bedre å faktisk forplikte seg til å ordne opp for seg så godt man klarer over en periode enn å slette all gjeld, synes jeg iallfall.
Om det samfunnsøkonomisk er positivt at folk kjører firma og seg selv på ræv gang etter gang? Tja, det kan jo diskuteres. Hva med de som faktisk taper penger på dette? Noen vil alltid gå i tap, gjelden forsvinner ikke opp i røyk. Hva med familien til disse menneskene. Om jeg synes synd på noen, er det iallfall barna deres. Traumer i forbindelse med angst for å miste huset f.eks, ikke kunne være med på det andre barn er med på, deperimerte foreldre og faren for å utvikle lignende handlingsmønster selv, er jo også faktorer som må inn i regnestykket.

Jeg synes at man bør forplikte seg til å betale tilbake gjeld så sant man kan, og jeg synes det er helt ok at kreditorene får tilgang til eventuelle penger man måtte få hånd om en stund etter at man har vært gjennom gjeldssanneringen. Enkelt og greit fordi det faktisk er folk som har tapt penger på at man var uansvarlig, og som faktisk taper på at man får gjeldsordning. Om man i ettertid kommer over penger som gjør at man kan gjøre opp for seg, så synes jeg at det er rett og rimelig at de tilfaller de som tapte penger på en, selv om man har vært gjennom en gjeldssanneringsordning.

Ellers så trenger man jo ikke gå personlig konkurs om man oppretter en bedrift - det er bare å etablere det som et AS, og vips så er man ikke personlig ansvarlig for all gjelden, så vidt jeg har forstått? Da mister man alle verdiene i selskapet man hadde, men man må ikke gå fra hus og hjem for å gjøre opp for seg. I de fleste tilfeller. Trur æg. I motsenting til når man etablerer et enkeltmansforetak, og står personlig ansvarlig. Ok, så må man ha 100 000 i egenkapital for å etablere et AS, men skal man gå så tungt inn i noe at man riskierer å gå personlig konkurs om man feiler, så er det vel en billig forsikring... Ikke f om jeg hadde akseptert at mannen hadde etablert et enkeltmansforetak uten å overføre alt av verdier på meg først.

Opprinnelig lagt inn av AprilRyan, her.

Jeg mener overforbruk og et urealistisk forhold til pengebruk ofte er et klassespørsmål. En ser det samme i U-land, hvor mennesker i stor fattigdom bruker det lille de har på statussymboler, som gull og mobiltelefoner. Så selvfølgelig synes jeg i mange tilfeller/ generelt synd på dem som prioriterer helt feil.

Tja? Det spørs vel hvor man er i verden også. Leste for en stund siden ganske interessant bok om rike i USA, og det var skremmende å se hvor mye av rikes (over)forbruk som er lånefinansiert, fordi de hele tiden ikke synes de er rike nok . Folk som er svimlende rike, har gått på ræva fordi de lånte enda mer. Så klassespørsmål? Jeg synes det er rimelig enkelt å si at det er de fattige som låner for mye. At det for mange kan handle om å konkurrere med de som har mer, det kan jeg si meg enig i. Men jeg tror overforbruk kan være et like stort problem, uavhengig av hvor mye man har i utgangspunktet.

http://www.nytimes.com/2007/06/08/ar...B.6059049.html

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hvis du kikker diskret i handlevogna til dem som virkelig storhandler brus, så er det nesten alltid Pepsi max det går i.

Er det noe jeg har lært her på FP er det at man ikke kikker i handlevogna til andre, ikke diskret en gang. I alle fall ikke om man har tenkt å Tenke Tanker ut fra det man ser.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg synes at man bør forplikte seg til å betale tilbake gjeld så sant man kan, og jeg synes det er helt ok at kreditorene får tilgang til eventuelle penger man måtte få hånd om en stund etter at man har vært gjennom gjeldssanneringen. Enkelt og greit fordi det faktisk er folk som har tapt penger på at man var uansvarlig, og som faktisk taper på at man får gjeldsordning. Om man i ettertid kommer over penger som gjør at man kan gjøre opp for seg, så synes jeg at det er rett og rimelig at de tilfaller de som tapte penger på en, selv om man har vært gjennom en gjeldssanneringsordning.

Ellers så trenger man jo ikke gå personlig konkurs om man oppretter en bedrift - det er bare å etablere det som et AS, og vips så er man ikke personlig ansvarlig for all gjelden, så vidt jeg har forstått?

Ja, men det er jo nettopp det. Kreditorene kommer vel ikke noe bedre ut bare fordi det er et firma og ikke en enkeltperson som har gått på trynet? Men når det er et firma så virket det som om de moralske pekefingrene er ganske få i forhold til når det er en privatperson.

Er det virkelig sånn at så fort det er en bedrift så er det bare ansvarlighet og uflaks, mens dersom det gjelder en privatperson som går på trynet så må det være uansvarlighet og dumskap som ligger bak?

Hvorfor ses det å gå konkurs på som omtrent en naturlig del av veien mot suksess for bedrifter mens privatpersoner som feiler på veien bare er dumme? Betyr ikke de kreditorene til firmaene like mye? De får vel heller ikke pengene sine igjen?

Det rare er jo at det er langt mer aksept for at firma går dukken økonomisk enn at privatpersoner gjør det. Enda firmaer antageligvis bør ha bedre forutsetninger for å ikke gjøre det, med tanke på kompetanse, regnskap etc.

Jeg er ikke noen forkjemper for strengere praksis mot firmaer. Jeg synes man skal ha mulighet til å reise seg opp og prøve på nytt etter å ha trynet. Men jeg stusser litt over hvor totalt forskjellig tankegang man har om det å gå på en smell utifra om det er et firma eller en privatperson.

[Milfrid]

Du misforstår meg Kie, jeg mente bare at det er bedre for privatpersoner å gå konkurs enn for bedrifter. Men mange privatpersoner går konkurs fordi de bedriver en næring som går konkurs, og det kan ungås ved at man har et AS og ikke et enkeltmannsforetak. En forsikring som koster 100 000 kr, og burde være vel verd det?

Selvfølgelig har man kreditorer om man er bedrift også, og selvfølgelig burde man betale mest mulig tilbake da også, men det er veldig fint at det finnes ordninger som gjør at man kan "forsikre" seg mot at man ikke går personlig konkurs, om bedriften går i dass (at det er noen som misbruker ordningen, er en annen sak og diskusjon...), hvis ikke hadde nok terskelen for å starte for seg selv vært rimelig mye høyere?

At man ikke har en tilsvarende ordning for privat forbruk synes jeg faktisk er helt ok. Ikke fordi at jeg tror at alle som går konkurs er dumme og late og fortjener det, men fordi jeg tror at alt for mage av de som er dumme og late ville utnyttet ordningen, om man kunne ta opp så mye gjeld man ville, og så bare blitt kvitt den lett som bare det, når man ikke lengre klarte å gjøre opp for seg.

Det er jo et stykke på vei slik det har fungert her i USA, og det har jo ikke akkurat ført noe godt med seg for verdensøkonomien...

Jeg er overhode ikke med på at det å gå konkurs ses på som et skritt på veien mot suksess for bedrifter. Tvert i mot. Det finnes noen få som rir ordningen for alt det er verd, men de blir vel ikke akkurat sett på med respekt .

[Dixie Diner]

Pepsi Max er djevelens verk. Jeg drakk litt av det før men nå takler jeg ikke lukta, engang. Fatter ikke at folk tør eller vil hive i seg store mengder av det skvipet.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Pepsi Max er djevelens verk. Jeg drakk litt av det før men nå takler jeg ikke lukta, engang. Fatter ikke at folk tør eller vil hive i seg store mengder av det skvipet.

Sa du noe? :raper: ¨



Vel, i det minste har jeg nå lært at jeg skal dekke til firepakningen min med Pepsi Max neste gang jeg er på Rimi. :kjøpe BT først og brette fint over:

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, i det minste har jeg nå lært at jeg skal dekke til firepakningen min med Pepsi Max neste gang jeg er på Rimi. :kjøpe BT først og brette fint over:

Det er nok for sent, Rine. Vi Tenker VårtTM.

[Pebbles]

Å drikke Pepsi Max er så "living on the edge" som det blir for meg - ikke ta det fra meg! Da blir jeg den reneste little miss goody two shoes.

[Dixie Diner]

Lurt, lurt.

[kie]

Det er i grunnen ganske ok at gjeldsordningsloven har et eget krav om at gjeldsordningen ikke må virke støtende for resten av samfunnet.

Det vil ikke si at man aldri kan ha sløst eller gjort dumme ting, men man må ha tatt skjea i en annen hånd lenge før man søker gjeldsordning. I tillegg så må folk gjerne dokumentere at de gjør alt de kan for å få inn penger. Noe som er lurt i og med at noen kanskje ville ha syntes det var bedre å ikke jobbe noe særlig og dermed få "nulldividende". Å bruke kredittkort for å dra til syden i januar og søke gjeldsordning i februar f.eks. tror jeg ikke er mulig. For de som forvalter gjeldsordningsloven har jo dette ansvaret i forhold til resten av samfunnet og at det ikke skal virke støtende.

Men jeg mener altså at praksisen i USA, der det også (etter hva jeg har hørt) stilles krav om at man deltar på kurs i personlig økonomi, burde ses nærmere på for oss her i Norge.

Jeg kjenner til et eksempel på en med gjeldsordning. Denne jobber eksakt på krona det han kan uten å måtte betale år etter år etter år, tar resten svart og reiser for flere hundre tusen kroner hvert år samt kjører MerseSUV. Jeg finner det mer enn litt støtende for å være helt ærlig.

[kie]

Det skjønner jeg godt. Men jeg kan nesten garantere at det er et ekstremt unntak du er vitne til da. Og dersom kreditorene får vite om dette kan de kreve at gjeldsordningen omgjøres/opphører.

For veldig mange er gjeldsordning hjelp til å komme seg på beina igjen. Og, dessverre, for en god del av dem endres ikke årsaken til problemene (fattigdom) selv om gammel gjeld forsvinner.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For veldig mange er gjeldsordning hjelp til å komme seg på beina igjen. Og, dessverre, for en god del av dem endres ikke årsaken til problemene (fattigdom) selv om gammel gjeld forsvinner.

Men hvor mye av fattigdommen skyldes lav evne til inntekt pga sykdom og hvor mye skyldes hårreisende disposisjoner av knappe midler?

Jeg synes det er drøyt å se mødre som med sneipen i hånden og røykpakka i den andre klage over at de ikke har råd til å sende ungen på kulturskolen/leirskole/fotball. Flatskjerm har de nesten alle, feks har samtlige luksusfelledeltakere flatskjerm, mens ingen av våre venner av typen to-inntektsfamilier med grei betalingsevne har det. Vi kjøper nemlig ikke ny TV på avbetaling, og vi kjøper ikke ny TV før den gamle ryker.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men hvor mye av fattigdommen skyldes lav evne til inntekt pga sykdom og hvor mye skyldes hårreisende disposisjoner av knappe midler?

Det vet jeg ikke. Kanskje er det også en kombinasjon? Det er lett å disponere penger lurt når man har nok. Det kan derimot bli et nærmest umulig regnestykke å manøvrere i en vanskelig økonomisk situasjon. Det kreves på en måte mer enn at man er normalt god. Og da tipper jeg det er lett å trå feil for noen som ikke vet hverken ut eller inn på situasjonen.

Jeg tror mange ville ha blitt overrasket over at de kanskje ikke var så flinke og ansvarsbevisste som de trodde, dersom krisen skulle ramme dem. *peker på signatur*

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

En flatskjerm som er kjøpt og betalt er da ingenting å skamme seg over. Det er når du har en kredittkjøpt/ubetalt 42" flatskjerm og en pappeske med uåpnede regninger SAMTIDIG at det er grunn til å tenke seg om to ganger eller mer.

Glad du kom med den presiseringen, jeg begynte å lure på om flatskjerm var Djevelens Verk og det var fy-fy å kjøpe ny så lenge den man hadde virket . Vi ventet lenge og vel før vi kjøpte oss flatskjerm, og da var det ikke for å bytte ut den gamle, men fordi vi hadde laget oss mediarom på loftstuen. Vi klarte oss forøvrig i mange år på 14-tommer også, iom at vi heller aldri kjøper noe som helst på avbetaling (om en ser bort fra hus da ), og da ble ikke tv prioritert når vi hadde en. Selv om den var pitteliten.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Vi skal kjøpe flatsjerm. Betales med Mastercard (der Mastercardregningen betales neste måned, før den renter seg, selvfølgelig) og uten at vi egentlig trenger ny TV. Men TV i kjellestua fra 1991 synger på siste verset og TV i stua (fra 2000) ska ned i kjellestua og da trenger vi ny TV i stua, ikke sant? Ikke et 17 000 kr TV, men et til 5000,- på januarsalget. (Jeg ser ikke på TV, så jeg ville selvsagt heller kjøpt meg støvletter og klær for de pengene. Familien er av en eller annen grunn ikke enig. )

Vrien familie du har da .

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det vet jeg ikke. Kanskje er det også en kombinasjon? Det er lett å disponere penger lurt når man har nok. Det kan derimot bli et nærmest umulig regnestykke å manøvrere i en vanskelig økonomisk situasjon. Det kreves på en måte mer enn at man er normalt god. Og da tipper jeg det er lett å trå feil for noen som ikke vet hverken ut eller inn på situasjonen.

Jeg tror mange ville ha blitt overrasket over at de kanskje ikke var så flinke og ansvarsbevisste som de trodde, dersom krisen skulle ramme dem. *peker på signatur*

I et par av de Luksusfellen-programmene jeg så, så var det ikke det at de ikke hadde nok til et normalt liv som var problemet, men snarere at de brukte veldig mye mer enn det de hadde. Altså ikke fattige som levde i luksus, men vanlige mennesker som gjorde det. Og dermed havnet i uføret. Så det er nok både og mht evnen til å styre økonomien for enkelte, uavhengig av hva de har å rutte med, og ikke bare snakk om mennesker som har lite og sliter med å disponere det lille de har (selv om de også selvfølgelig finnes, og at det problemet ikke skal undervurderes).

[annemede]

Så godt å høre at det ikke bare er vi som ikke har flatskjerm. Vår er fra 1996.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Så godt å høre at det ikke bare er vi som ikke har flatskjerm. Vår er fra 1996.

Vår er arve-TV fra ca 2000.

Jeg synes faktisk det er viktigere å få betalt regningene enn å bekymre meg for hva folk evt skal tenke om vår gamle TV.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Vår er arve-TV fra ca 2000.

Jeg synes faktisk det er viktigere å få betalt regningene enn å bekymre meg for hva folk evt skal tenke om vår gamle TV.

Jeg bekymrer meg overhodet ikke om hva folk skulle tenke. Jeg synes det er kult å oppdage at det er andre "som meg" der ute i den store skumle verden.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Så godt å høre at det ikke bare er vi som ikke har flatskjerm. Vår er fra 1996.

[Minty]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Så godt å høre at det ikke bare er vi som ikke har flatskjerm. Vår er fra 1996.

Vi har et digert beist av en "tjukk-tv" fra 2003. Jeg har til gode å komme over en tv med bedre bilde enn den enda. Av en eller annen grunn er det noen venner av oss som er veldig opptatt av at vi har så "gammel" tv. Det er de samme vennene som gang på gang må låne penger fordi de ikke har nok til husleie og strøm (får ikke låne mer nå, etter manglende tilbakebetaling) og lignende greier.

[Divine]

Vi har flatskjerm. Og det plager meg nesten. Jeg skal ikke plage dere med den lange historien bak hvorfor vi kjøpte flatskjerm, og egentlig var grunnen fair nok, men jeg sliter litt med samvittigheten likevel. Men ellers så sliter vi alt ut til det er helt dødt. Folk lurer f.eks. på hvorfor i all verden jeg ikke kjøper meg ny komfyr. Den vi har er helt håpløs, men nei, så lenge den virker, så kjøper jeg ikke ny. Vi kjøpte nytt kjøleskap da vi fant ut at det gamle ikke klarte å bli kaldere enn +9.

Jeg blir stadig overrasket over folk som har én stil i hele huset. Betyr det at de bytter ut alt av møbler og utstyr samtidig, slik at alt matcher til en hver tid? Jeg er oppvokst i et hjem der alle møblene var skadet last fra fraktfirmaet stefaren min jobbet i. Og jeg er egentlig glad for det. Det var nada snobberi hjemme hos oss, og jeg er glad for at jeg slapp unna det i oppveksten.