Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[rine]

Billa:

[rine]

Enig med Kie i at det er gjengs holdning i befolkningen å prøve "melke" statskassa mest mulig, gjelder ikke bare syke.

[kie]

Barbara Ehrenreich er damen som har angrepet nettopp dette positivitetstyranniet som hun selv opplevde da hun fikk brystkreft. Og hun har noen poeng. Blant annet at baksiden av positivitetstyranniet medfører en empatifattig kultur for "victim blaming".

(Kilde: youtube.com)

Ingenting galt i å ville sette pris på hverdagsgledene, være optimistisk osv. Det er den "it's all up to you"-greia der man overansvarliggjør individer i kjipe situasjoner og snur ryggen til reell nød fordi man drar inn "holdningsproblem" som forklaring for det meste. Mitt inntrykk er at deler av debatter rundt velferdsordninger er litt farget av dette og at man har misforstått graden av frivillighet i forhold til uførhet. Bare dette med at det ikke skal "lønne seg" å være trygdet. Man omtaler det som om det var et valg. Kan vi ikke finne bedre måter å luke ut ufortjente trygdeutbetalinger enn å gjøre tilværelsen for syke folk generelt så stusselig som mulig?

I den offentlige debatten florerer påstander og fordommer mot en stor og sammensatt gruppe av folk som har helseproblemer. Og det skremmer meg, ja. Jeg ser at det nok vil være langt vanskeligere å ta fra de syke og allerede dårlig stilte dersom man ikke samtidig gjorde dem mindreverdige hva moral og personlige egenskaper angår. Det er det den mistenkeliggjøringen av syke folk gjør. Den gjør det lettere å ta fra folk som allerede har for lite.

Og, som nevnt: Når menneskesyn forpestes av politisk agenda slik vi ser tendenser til, får jeg frysninger. Spesielt når maktforholdet er så ujevnt. For hvordan skal egentlig uføre Kari forsvare seg mot politikere som legger press på Sintef og andre forskningsinstitusjoner for å få skreddersydde rapporter som man kan fyre opp debatten og påvirke allmennhetens virkelighetsbilde med? De spiller for pokker ikke fair en gang.

Og det er dette som opprører meg og skremmer meg. Man må da kunne ta opp et eventuelt problem i "regnskapet" uten å ty til løgn, manipulering og å fyre oppunder et allerede negativt syn på uføre.

Sånn. Nå skal jeg ikke rase så mye mer i denne omgang. Resten av utblåsingen er blogget et annet sted allikevel og jeg håper det er som kommentar der sier:

Sitat:

Og det er fra toppen og nedover kulden kommer, nedenfra er det massevis av varme.

For slik jeg ser det har vi for tiden ikke bare sprengkulde i været. Det blåser kaldt over sjuke folk også.

[him]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og hun har noen poeng. Blant annet at baksiden av positivitetstyranniet medfører en empatifattig kultur for "victim blaming".

Hun kan umulig ha lest "Hitchhiker's guide to the galaxy", hvor man brukte "not-my-problem"-feltene til å gjemme alt mulig - innkludert romskip. Dette med å skyve skylden over på offeret er jo en "grei" måte å distansere seg selv på. Men dette har nok litt mer komplekste årsaker enn alle de "Elsk deg selv" bøkene som har flommet over markede. (Og i tillegg er positivitetskulturen på hell, det er helt utrendy innenfor emnet selvutvikling å være positiv. Det nye nå er å gi f )

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det nye nå er å gi f

Ha! The 80 % community som ble dannet på FP er supertrendy! Fort! Vi må skrive noen bøker og så tjener vi penger og så lager vi en superfest for alle pengene! Champagne og sushi til folket!

[Kitty Bastard]

"Den store F-en - en studie i å gi fingern til det meste"

[kie]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Hun kan umulig ha lest "Hitchhiker's guide to the galaxy", hvor man brukte "not-my-problem"-feltene til å gjemme alt mulig - innkludert romskip. Dette med å skyve skylden over på offeret er jo en "grei" måte å distansere seg selv på. Men dette har nok litt mer komplekste årsaker enn alle de "Elsk deg selv" bøkene som har flommet over markede. (Og i tillegg er positivitetskulturen på hell, det er helt utrendy innenfor emnet selvutvikling å være positiv. Det nye nå er å gi f )

Ja, jeg sier sier ikke at det er akkurat det samme, altså. Men jeg tror vi kanskje har blitt litt for overbevist om at "it's all up to you!" og at denne mentaliteten også har en bakside som kommer frem i f.eks. uføredebatten noen ganger.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Barbara Ehrenreich er damen som har angrepet nettopp dette positivitetstyranniet som hun selv opplevde da hun fikk brystkreft. Og hun har noen poeng. Blant annet at baksiden av positivitetstyranniet medfører en empatifattig kultur for "victim blaming".

Ingenting galt i å ville sette pris på hverdagsgledene, være optimistisk osv. Det er den "it's all up to you"-greia der man overansvarliggjør individer i kjipe situasjoner og snur ryggen til reell nød fordi man drar inn "holdningsproblem" som forklaring for det meste. Mitt inntrykk er at deler av debatter rundt velferdsordninger er litt farget av dette og at man har misforstått graden av frivillighet i forhold til uførhet. Bare dette med at det ikke skal "lønne seg" å være trygdet. Man omtaler det som om det var et valg. Kan vi ikke finne bedre måter å luke ut ufortjente trygdeutbetalinger enn å gjøre tilværelsen for syke folk generelt så stusselig som mulig?

I den offentlige debatten florerer påstander og fordommer mot en stor og sammensatt gruppe av folk som har helseproblemer. Og det skremmer meg, ja. Jeg ser at det nok vil være langt vanskeligere å ta fra de syke og allerede dårlig stilte dersom man ikke samtidig gjorde dem mindreverdige hva moral og personlige egenskaper angår. Det er det den mistenkeliggjøringen av syke folk gjør. Den gjør det lettere å ta fra folk som allerede har for lite.

Og, som nevnt: Når menneskesyn forpestes av politisk agenda slik vi ser tendenser til, får jeg frysninger. Spesielt når maktforholdet er så ujevnt. For hvordan skal egentlig uføre Kari forsvare seg mot politikere som legger press på Sintef og andre forskningsinstitusjoner for å få skreddersydde rapporter som man kan fyre opp debatten og påvirke allmennhetens virkelighetsbilde med? De spiller for pokker ikke fair en gang.

Og det er dette som opprører meg og skremmer meg. Man må da kunne ta opp et eventuelt problem i "regnskapet" uten å ty til løgn, manipulering og å fyre oppunder et allerede negativt syn på uføre.

Sånn. Nå skal jeg ikke rase så mye mer i denne omgang. Resten av utblåsingen er blogget et annet sted allikevel og jeg håper det er som kommentar der sier:


For slik jeg ser det har vi for tiden ikke bare sprengkulde i været. Det blåser kaldt over sjuke folk også.

Å sitte på sidenlinjen, frisk som en fisk, og hevde at at mennesker som lider av et eller annet, psykisk eller fysisk, bare trenger å tenke pittelitt positivt for å bli kvitt det de lider av, er latterlig og absurd, og ikke minst frekt. I mine øyne. Jeg har heller aldri hevdet at tankens kraft alene skal være medisin nok til å fjerne sykdom.

Det jeg imidlertid HAR hevdet, er at betydelig _flere_ enn i dag, høyst sannsynlig kan bidra med NOE, i motsetning til å vært borte fra arbeidslivet 100 %. Jeg har også hevdet at det kan synes som om problematiseringen rundt dette med små stillinger, eller gradert sykmelding, har fokus på at det _ikke_ gangner MEG SELV, fremfor å se at alle bidrag hjelper. JEG har tro på at å kunne jobbe det man klarer (altså faktisk det man klarer, ikke MER, men heller ikke MINDRE) i tillegg til å være bidragsyter, også gjør noe positivt for den det gjelder. Det er viktig å være viktig. Dette gjelder ikke bare uføre selvsagt, jeg synes det er vel så usunt å være 100 % borte fra arbeidsplassen i månedsvis med sykmelding.

Jeg prøvde selv dette etter operasjon i vinter. Det tok meg kun 14 dager å bli litt vant til min nye hverdag. Etter seks uker skulle jeg tilbake med gradert sykmelding, og det var faktisk litt vanskelig fordi jeg hadde vært borte så lenge. Jeg hadde kontakt med arbeidsplass og kollegaer hele tiden, men HVERDAGEN min hadde liksom blitt fyllt med andre ting mens jeg var borte.

Vi MÅ kunne diskutere disse tingene, og det må være lov å undres over at så mange lider av så mye i verdens absolutt beste land å bo i.

Jeg merker meg at du skriver at du blåser ut resten i bloggen din, Kie. Fint det, men for de av oss som diskuterer temaet her, så blir den opplysningen litt det samme som å hviske så noen av oss ikke skal høre hva du sier...

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg merker meg at du skriver at du blåser ut resten i bloggen din, Kie. Fint det, men for de av oss som diskuterer temaet her, så blir den opplysningen litt det samme som å hviske så noen av oss ikke skal høre hva du sier...

Uff. Det var ikke meningen. Det aktuelle blogginnlegget er åpent for alle og lenket til i innlegget jeg siterte i, men det er ganske langt. Derfor skrev jeg som jeg gjorde.

Det er heller ikke meningen å angripe ethvert motargument i debatten og slenge alle inn i samme bås. Heller påpeke tendenser i samfunnsdebatten som rett og slett gir meg frysninger.

Det blir litt som når jeg i jobben min skulle forholde meg til "de vanskelige menneskene". Da var det jo greit å være klar over, og anerkjenne, at en del av de eldre og "vrange" pasientene faktisk hadde særdeles dårlige erfaringer med psykiatrien. Å se "vrangheten" i en større sammenheng, få en bedre forståelse for dermed kunne møte pasientene på en bedre måte og være klar over hvor de ømme punktene var.

I uføredebatten snakker man om og med en god del mennesker som allerede opplever at de blir uglesett, mistenkeliggjort og pådyttet en type "positivitet" som ikke henger helt på greip. At noen av de prøver å sette ord på dette, gjerne med eksempler fra egen hverdag, handler nok mer om å ville bli forstått enn at man anklager alle som mener noe annet enn en selv for å være drittsekker.

[Damira]

Vil bare tipse om en artikkel jeg leste for en stund siden, http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...cle3904189.ece, der det er beskrevet at en forsker på sykefravær blir presset av arbeidsdepartementet til å konkludere med at sykefraværet i Norge er mye høyere enn andre steder, selv om dette ikke var hva forskeren mente. Jeg er selv ganske sjokkert etter å ha trodd dette i årevis.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Damira, her.

Vil bare tipse om en artikkel jeg leste for en stund siden, http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...cle3904189.ece, der det er beskrevet at en forsker på sykefravær blir presset av arbeidsdepartementet til å konkludere med at sykefraværet i Norge er mye høyere enn andre steder, selv om dette ikke var hva forskeren mente. Jeg er selv ganske sjokkert etter å ha trodd dette i årevis.

Det er det jeg reagerer på også. Det blir så skittent spill, liksom.
Hvorfor ikke heller være ærlig og så at "nei, antall uføre har ikke eksplodert og det er ingen grunn til å tro nordmenn har dårligere moral enn andre, men vi har rett og slett ikke råd til dagens nivå allikevel".

[Bingo]

Opprinnelig lagt inn av Damira, her.

Vil bare tipse om en artikkel jeg leste for en stund siden, http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...cle3904189.ece, der det er beskrevet at en forsker på sykefravær blir presset av arbeidsdepartementet til å konkludere med at sykefraværet i Norge er mye høyere enn andre steder, selv om dette ikke var hva forskeren mente. Jeg er selv ganske sjokkert etter å ha trodd dette i årevis.

Jepp, tall misbrukes på den måten hele tiden.

Jeg for min del opplever det som ganske håpløst at dersom jeg sier at om man velger den positive retningen så tas jeg til inntekt for positivitetstyranniet - også om jeg har sagt at jeg IKKE er på den linja.

Dessuten Jessica - det er umulig å svare deg sålenge det er du personlig som er eksempelet. Men ok - la oss nå ta den dit og ta deg som eksempel. Det går som regel ikke i de diskusjonene hvor du setter deg selv som eksempel, men her går det.

Det at du har angst når du har kreft er naturlig. Det skulle bare mangle. Det at du kunne blitt frisk om du hadde ledd mer liksom - det er selvsagt noe forbannet sludder.

Men om du ikke hadde valgt å bekjempe angsten din, men bare latt deg synke ned i den og bli på bunnen - hvordan hadde du hatt det nå da? Kan du si at det på noe vis har påvirket ditt liv med en alvorlig sykdom at du har valgt å oppleve og fokusere på det som er bra i livet ditt fremfor å fokusere på det som ikke er bra? Om du hadde skjøvet barna dine til side og latt depresjonen sluke hele deg mens du kun gruet deg til neste behandling - hvordan hadde du hatt det nå da, kontra hvordan du faktisk har det?

Det er lov å ha to tanker i hodet på en gang. Man kan være positiv og velge å vektlegge de bra tingene som tross alt er der, eller man kan velge å overse dem. De negative tingene lar seg som regel ikke ignorere så de er der uansett. Men det er faktisk et poeng å få med seg det som tross alt er bra også. Om man nå har kreft, en depresjon eller innmari teit mann.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg for min del opplever det som ganske håpløst at dersom jeg sier at om man velger den positive retningen så tas jeg til inntekt for positivitetstyranniet - også om jeg har sagt at jeg IKKE er på den linja.

Dessuten Jessica - det er umulig å svare deg sålenge det er du personlig som er eksempelet. Men ok - la oss nå ta den dit og ta deg som eksempel. Det går som regel ikke i de diskusjonene hvor du setter deg selv som eksempel, men her går det.

Det at du har angst når du har kreft er naturlig. Det skulle bare mangle. Det at du kunne blitt frisk om du hadde ledd mer liksom - det er selvsagt noe forbannet sludder.

Men om du ikke hadde valgt å bekjempe angsten din, men bare latt deg synke ned i den og bli på bunnen - hvordan hadde du hatt det nå da? Kan du si at det på noe vis har påvirket ditt liv med en alvorlig sykdom at du har valgt å oppleve og fokusere på det som er bra i livet ditt fremfor å fokusere på det som ikke er bra? Om du hadde skjøvet barna dine til side og latt depresjonen sluke hele deg mens du kun gruet deg til neste behandling - hvordan hadde du hatt det nå da, kontra hvordan du faktisk har det?

Det er lov å ha to tanker i hodet på en gang. Man kan være positiv og velge å vektlegge de bra tingene som tross alt er der, eller man kan velge å overse dem. De negative tingene lar seg som regel ikke ignorere så de er der uansett. Men det er faktisk et poeng å få med seg det som tross alt er bra også. Om man nå har kreft, en depresjon eller innmari teit mann.

Jeg skal slutte å dra fram meg som eksempel hvis det gjør diskusjonen umulig. Jeg har ikke så mange jeg kan dra fram med den erfaringen jeg sitter med, og jeg ser at jeg ikke er den eneste som drar fram egne erfaringer. Det er jo ofte egne erfaringer som er utgangspunkt for diskusjon for de fleste.

Du sier at man kan velge hvordan man takler å leve med en kronisk sykdom for eksempel. Ja, langt på vei så kan man det, men ikke alltid. Angst kan man til en viss grad jobbe med for å dempe den, men jeg tror at enhver som har opplevd skikkelig angst vet at det ikke er så enkelt. Vi er forskjellig utrustet og det er ikke alle som takler tøffe tak på en "fornuftig" måte. Enhver som har følt litt på dødsangsten kan underskrive på det. Nå er dødsangsten ekstrem, men angst er ikke bare å ta seg sammen.

Det med positivitetstyranniet forstår jeg veldig godt. Det er veldig mange som sier, antakelig i mangel på hva de skal si, at bare tenk positivt så går dette bra Det er godt ment, men kan være slitsomt når man lever med en uhelbredelig sykdom som de rundt ikke vil innse alvorligheten av. Selvfølgelig hjelper det å tenke positivt, men det med positivitetstyranniet kan føles veldig ensomt når det stadig blir dratt fram og man trenger å bli møtt i helt andre følelser når de er der. Det å være syk og prøve å snakke litt om redsel og bekymring for å bli møtt med: "Jammen det går bra. Du ser så frisk ut så det går bra" osv. føles som å stange hodet i veggen gang på gang. Noen ganger så trenger en å kjenne på redselen og usikkerheten. Spørsmålet er hvor lenge man er i de følelsene.

Nå snakket jeg generelt, altså

[Milfrid]

Jeg er enig med Smilet her. Og er 100% overbevist om at jeg kunne vært syk med min diagnose, om jeg hadde den rette innstillingen. Jeg mener, helt ærlig, at en av grunnene til at jeg fungerer (i følge legene) usedvanlig godt etter de operasjonene jeg har hatt er at jeg vil fungere. Nå snakker jeg altså ikke om syke mennesker generelt, men om de som har akkurat det samme som meg.

Ok, det finnes mennesker som får alvorlige komplikasjoner, og for dem nytter det lite med en positiv innstilling. Selvfølgelig ikke. Men for oss andre handler det mye om hvordan vi tar det.

Jeg har forøvrig en venninne som også er tarmsyk, dog en annen sykdom, og hun snakket alltid sykdom, alltid negativ, hadde alltid vondt og det var inn g ut av sykehus med leger som ikke fant noe eller forstod noe. Så fikk hun barn og noe annet å tenke på og mindre tid til å kjenne etter, og vips såmer hun mye bedre på alle vis. Jeg er veldig glad i venninna mi, men der var tider jeg hadde lyst til å filleriste henne for å få henne til å snakke om noe annet enn Sykdom og hvor fælt alt var.

Altså, jeg sier ikke at man kan tenke seg frisk fra sykdommer, at man kan få smerter til å forsvinne og sår til å gro. Det finnes også forskjell på sykdommer. Og jeg har også mine øyeblikk hvor jeg blir redd for framtiden og hva sykdommen kan føre med seg av faenskap. Men jeg mener at en god del mennesker, som meg, kan ta valg som gjør at sykdom blir lettere å bære. Man kan forbanne skjebnen, eller man kan leve med det.

Jeg hadde en kollega med leddgikt som kom på jobb klokken 05 om morgenen fordi hun hadde så mye smerter at hun uansett ikke fikk sove. Og når jeg spurte om hun ikke heller ville være sykemeldt når hun hadde så mye vondt så var svaret at nei, smertene hadde hun jo uansett, og hun likte både jobben og kollegaene. Jeg synes det var ganske tankevekkende.

Så nei, jeg tror ikke man kan tenke seg frisk og jeg innser at det er sykdommer hvor det er vanskelig å se lyspunkter. Men jeg tror likevel at mange kan påvirke sin egen situasjon ved å fokusere mer på hva man klarer enn på hva man ikke klarer.

[kie]

For ordens skyld: Jeg synes det kan være nyttig i debatter som denne å få litt innblikk i hvordan det oppleves for de som er på andre siden av det. At man når man diskuterer er klar over hvordan virkeligheten kan se ut for en som f.eks. har kreft.

Det jeg er opptatt av er at man faktisk ser den siden også. Dette "positivitetstyranniet" som møter folk den dagen de blir syke og hvordan også debattene de siste månedene har vært farget av dette. Det vil ikke si at jeg tror alle som prater om holdninger mener akkurat dette, eller at det ikke er nyanser.

Ellers er jeg enig i at det kan være godt å kunne bidra med det man evt. kan. Her synes jeg Giktbloggen har noen gode, konkrete forslag.

Er det noen mulighet whatsoever for at det kan ha noe for seg å se på hva man kan gjøre eller få til om man er syk? Eller har det det aller minste for seg å prøve å få med seg det man tross alt kan se som er bra?

Eller er det altså da posititvitetstyranni og plaging av syke mennesker, mangel på innsikt og null peil eller forståelse med en eneste gang man forsøker å poengtere at man taper krefter om man lar seg falle helt i filler, man tjener krefter på å holde på det som er bra?

Jeg kjenner at jeg skal gi opp denne diskusjonen nå. Jepp - vi snakker forbi hverandre.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg kjenner at jeg skal gi opp denne diskusjonen nå. Jepp - vi snakker forbi hverandre.

Jeg så nettopp at jeg egentlig var ferdig med denne diskusjonen i februar.