Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Shane]

Jeg liker virkelig ikke "flørten" med den svenske sykelønnsordningen...
Og kan for mitt liv ikke forstå hvorfor Jens Stoltenberg er så opptatt av den??
Det er IKKE enkelt å være syk i Sverige for tiden. Karensdager går ut over de med lav inntekt, enslige forsørgere osv. Mange går på jobb syke, og smitter igjen andre. Det er ikke særlig heldig.
Min stemor (som da bor i Sverige) er hjelpepleier og aleneforsørger til to barn. Hun stiller på jobb med feber og div andre plager, for hun ikke råd til å la være. Sånn skal det ikke være.

Så igjen har du det med at man har tidsbegrenset sykemelding etter hva slags diagnose du har. Feks har du den type kreft, så får du være sykemeldt i si og så mange uker, og så er det tilbake på jobb. Her er det IKKE rom for at mennesker er forskjellige. Alle reagerer vi ulikt, for noen er det "greit" å komme seg tilbake på jobb etter den tiden, mens andre har det mye tøffere både psykiskt og fysiskt og IKKE klarer å jobbe etter x antall uker som det er bestemt. Sånn vil jeg ikke ha det...
Det MÅ være rom i et velferdssamfunn for at vi er forskjellige.

For et par uker siden leste jeg i svensk avis om en violinist som fått senebetennelse. Hun hadde vært ansatt på det samme stedet i 25 år, og gikk til behandling for denne betennelsen. Gjorde fremskritt og alt så bra ut, hun ville bli helt frisk igjen. Men hun ville trenge 2 måneder mer enn det Försäkringskassan hadde som norm for senebetennelser. Så værsågod frue, finn deg en annen type jobb hvis du ikke klarer tidsfristen.

Og igjen, det at Försäkringskassans egne leger kan overprøve både fastleger og spesialister er en skummel ting syns jeg.

[Tussa]

Dette er arbeidskvardagen min på arbeidsgivarsida, og eg ønske debatten varmt velkommen.

Eg trur eg må svare i punkt.

1. Som IA-bedrift har en et ansvar for å tilrettelegge men en har ikkje ansvar for å lage nye jobbar og stillingar som kan fungere for den enkelte. Her kjem IA-plassar, oppnevnt og betalt av NAV inn i bildet. Vi prøve strekke oss så langt som mulig for å omplassere om det er mulig, men det er ikkje slik at en løsemiddelskada malar automatisk blir omskulert til teknisk tegnar finansiert av oss.

2. NAV er et tungt kapittel, dessverre. Vi møter daglig mangel på kompetanse og handlingskraft. Riksrevisjonen har nettopp ferdigstilt ei kraftig blekke om NAV. Den ligg på pulten min klar til gjennomlesning.

3. Eit minst like stort problem som sjukmeldingar er egenmeldingsbruken. Hos oss har vi høgt egenmeldt fråvær, og mykje av det er uregelmentert. Men vi har gode rutiner på samtalar med dei det gjeld, inndraging av rett ved mistanke om mislighold, brev etter 16 dagars bruk osv. Men her gjenstår det mykje arbeid på nasjonalt nivå.

4. Arbeidstakaren har eit like stort ansvar som arbeidsgivar når det gjeld deltakelse og tilrettelegging. Arbeidsgivar har ansvar for kontakt, oppfølgingsplanar og dialogmøter men arbeidstakar har også plikt til å strekke seg så langt det kan gjerast for å vere i noko aktivitet.

Eg har sjølv vore sjukmeldt tidligare i andre jobbar. Og i ettertid ser eg jo at det var lette sjukmeldingar. At eg kunne fungert noko i jobb.

Eg trur eg har konkludert med at sjukelønnsordninga godt kan revurderast. Spesielt håper eg at krava til legane blir skjerpa inn. Eg ønske meg innstramming på korte sjukmeldingar, på tilbakedateringar og at bruken av gradert sjukmelding blir auka.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

3. Eit minst like stort problem som sjukmeldingar er egenmeldingsbruken. Hos oss har vi høgt egenmeldt fråvær, og mykje av det er uregelmentert. Men vi har gode rutiner på samtalar med dei det gjeld, inndraging av rett ved mistanke om mislighold, brev etter 16 dagars bruk osv. Men her gjenstår det mykje arbeid på nasjonalt nivå.

Men dette med korttidsfravær er vel ikke hovedproblematikken på landsbasis?

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men dette med korttidsfravær er vel ikke hovedproblematikken på landsbasis?

Tja, det låg vel i underkant av 3% i 3.kvartal syns eg å huske. Det er mykje.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Tja, det låg vel i underkant av 3% i 3.kvartal syns eg å huske. Det er mykje.

Og da har man tatt høyde for svineinfluensaen, hvor alle ble oppfordret til å holde seg hjemme i en uke ved mistanke om sykdommen?

[Tussa]

4.kvartal-tala der svineinfluensaen slo til er ikkje klare.

Men altså. Er det kort eller langt sykefravær som utpeker seg som verstingen?
Og hvilken plage er den soleklare verstingen? Depresjon, utbrent, rygg?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men altså. Er det kort eller langt sykefravær som utpeker seg som verstingen?
Og hvilken plage er den soleklare verstingen? Depresjon, utbrent, rygg?

Verstingen er vel muskel og leddplager tror jeg?
Og så er det vel langtidsfraværet som utpeker seg som verstingen ift fravær. Selv om det for "bedriftene" er de fraværene man tjener på, pga refusjon etc, men sånn totalt sett med tanke på statens penger går det MYE ut der.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Verstingen er vel muskel og leddplager tror jeg?
Og så er det vel langtidsfraværet som utpeker seg som verstingen ift fravær. Selv om det for "bedriftene" er de fraværene man tjener på, pga refusjon etc, men sånn totalt sett med tanke på statens penger går det MYE ut der.

I barnehagenes budsjett er det på en måte "budsjettert" med langtidssykmeldinger. Og mange ganger er det nettopp de som har reddet budsjettet.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Verstingen er vel muskel og leddplager tror jeg?
Og så er det vel langtidsfraværet som utpeker seg som verstingen ift fravær. Selv om det for "bedriftene" er de fraværene man tjener på, pga refusjon etc, men sånn totalt sett med tanke på statens penger går det MYE ut der.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

Vel, vi setter inn inn vikar. Men de tjener ofte dårligere enn den som er sykmeldt, og da gjør refusjonen at vi går i pluss.

[apan]

Jeg har ikke lest hele diskusjonen, og det er helt klart at dette er en sensitiv diskusjon som lett tråkker på noen knær.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett. Jeg kjenner jeg provoseres av utsagn av typen "dem som er så heldige at de er friske og jobber hele svangerskapet" for eksempel. Selvfølgelig - mange er heldigere enn andre, og noen er rett og slett ikke i stand til å jobbe noe særlig når man er gravid, andre trenger mer tilrettelegging enn andre - men jeg våger å påstå at det er ikke en eneste som jobber hele eller nesten hele svangerskapet uten at det blytungt store deler av tiden. Det er ikke sånn at fordi om man ikke har bekkenløsning eller kaster opp, føler man seg helt som før. Det koster store nedprioriteringer, omrokkeringer på familielivet og veldig mange tunge dager å få til noe slikt.

Det er heller ingen som velger å gå ned i prosent uten at prioriteringer gjøres. Det er bevisste valg man tar og ting man ofrer - fordi man ikke mener at staten skal betale for at hverdagen skal gå opp.

Jeg er fullt klar over at de aller aller fleste ikke kommer inn under punktene over. Men jeg skulle ønske det kom tydeligere fram at ganske mange av dem som går gjennom uten særlig mye sykmelding i nesten alle tilfeller ofrer og gjør valg.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett.

Akkurat det har jeg også tenkt på flere ganger. Jeg har mange ganger på jobb (nå som gravid, f.eks) blitt omtalt som "så heldig" som er så frisk og rask, mens sannheten er jo at det kommer ikke av seg selv. Jeg er til tider dønn sliten.

[Jessica]

Velge sykemelding??? Jeg tror ikke at det er førstevalget å VELGE sykemelding for de fleste. Det å få arbeidsplassen til å tilrettelegge var vanskelig da jeg på 1990-tallet var gravid. Dersom man er gravid og ikke får sove på flere uker, er helt utslitt og har full jobb hva skal man gjøre da?? Holde ut og bryte sammen og holde ut likevel?? Når man får sykemelding så er det gjerne gått ganske langt. En har strukket seg lenge, men det går ikke lengre. Det betyr ikke at de som jobber og er gravide ikke sliter, men det er forskjell. Hvordan skal andre vurdere hvem som har det verst??

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg har ikke lest hele diskusjonen, og det er helt klart at dette er en sensitiv diskusjon som lett tråkker på noen knær.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett. Jeg kjenner jeg provoseres av utsagn av typen "dem som er så heldige at de er friske og jobber hele svangerskapet" for eksempel. Selvfølgelig - mange er heldigere enn andre, og noen er rett og slett ikke i stand til å jobbe noe særlig når man er gravid, andre trenger mer tilrettelegging enn andre - men jeg våger å påstå at det er ikke en eneste som jobber hele eller nesten hele svangerskapet uten at det blytungt store deler av tiden. Det er ikke sånn at fordi om man ikke har bekkenløsning eller kaster opp, føler man seg helt som før. Det koster store nedprioriteringer, omrokkeringer på familielivet og veldig mange tunge dager å få til noe slikt.

Det er heller ingen som velger å gå ned i prosent uten at prioriteringer gjøres. Det er bevisste valg man tar og ting man ofrer - fordi man ikke mener at staten skal betale for at hverdagen skal gå opp.

Jeg er fullt klar over at de aller aller fleste ikke kommer inn under punktene over. Men jeg skulle ønske det kom tydeligere fram at ganske mange av dem som går gjennom uten særlig mye sykmelding i nesten alle tilfeller ofrer og gjør valg.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

Hos oss er problemet at det er svært vanskelig å skaffe vikarer. I den grad vi tar inn vikarer handler det oftest om svært kostbare konsulenter eller vikarer fra vikarbyrå. Vi ender derfor oftest med å ikke ta inn vikar. Og ja, det "lønner" seg på kort sikt med at sykelønnsrefusjonen kommer inn, men på lang sikt fører det til stor frustrasjon og slitasje på øvrige ansatte, og i noen tilfeller også til ytterligere sykefravær hos andre som opplever stort press.

Forresten er min opplevelse at de vanskeligste sykemeldingene for de øvrige som er på jobb, er de som er fra uke til uke. Bare ut denne uka. Nei, en uke til. Og en uke til. Og en uke til. Hele arbeidsplassen blir holdt i åndeløs spenning i uke etter uke, man tror at "på mandag" kommer h*n tilbake, og da blir det lettere. Men sånn går man uke etter uke, og det sliter veldig på folk. Oppgaver blir satt på vent, det halter og går, folk sliter seg ut.

[Tussa]

Ut frå mine erfaringar er "verstingane" korte, legemeldte fråvær. (Eg legge vekk det egenmeldte no. ) Dei langvarige er lettare som arbeidsgivar å handtere. En har oftast ei diagnose arbeidstakaren er åpen om, en kan tilrettelegge, henvise til BHT, lage oppfølgingsplanar sammen osv. Det gir meir åpenheit.

Diagnoser veit eg ikkje så mykje om.

[Tussa]

Det aller, aller vanskeligaste er 1-dagsfråvær som gjentar seg hyppig. DET er vanskelig å komme til bunns i. Eg kalle alltid inn til samtale etter 16 brukte egenmeldingar på eit år. Med eit hjelparutgangspunkt. Er en borte 16 egenmeldte dagar i løpet av et år har ein ofte eit helseproblem som ein muligens kan hjelpe til med å få bukt med.

[Perhonen]

16 egenmeldte dager i løpet av et år er mye. Og det ville blitt merkbart med 16 karensdager. Jeg har kanskje tre egenmeldte dager i løpet av et år, men har måttet sykmelde meg noen ganger det siste året, og det er ikke artig. Kjempeviktig at man får arbeidstakeren i dialog ved såpass stort sykefravær, for noe må det jo være.

[007]

Necesario: Du gjør denne diskusjonen veldig personlig, så det er vanskelig å diskutere på generelt grunnlag her. :lusker ut igjen:

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Necesario: Du gjør denne diskusjonen veldig personlig, så det er vanskelig å diskutere på generelt grunnlag her. :lusker ut igjen:

Mulig det. Men jeg kommer også med eksempler som ikke angår meg i det hele tatt, men som jeg har erfaring ifra gjennom jobben min.
Dessuten er det vel mange her som snakker ut i fra egenerfaring? Både når det gjelder graviditet og egen sykdom.

Men jeg har slettet en del av de personlige tingene nå. Det er ikke så enkelt å svare nøytralt på alt når det går direkte på ting som angår seg selv.