Helt husmorhappy

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Meget mulig det er slik, jeg har som sagt ikke sett statistikk på det. Det finnes kanskje noen som har forsket på det også? Altså at flertallet av dem som er hjemme i dag, ikke har ordninger som tenker på pensjonen deres.

(Forresten, sånn prinsipielt, regnes man som instepensjonist om man får minstepensjo fra staten, men altså har en privat pensjonsordning som man ordnet som en "erstatninsordning" i ekteskapet?)

Hvis du tar en titt på de store problemstillingene rundt skilsmisse så er en av de verste hva den gjør med kvinnens økonomi. Med forbehold om at det finnes mange damer som tjener godt, menn som tjener lite, ting som går bra osv. Men alt i alt så er det er problem som er såpass stort at det har vært nødvendig å opprette samfunnsmessige ordninger for at skilte eneforsørgere skal ha en sjans til å komme i posisjon til å forsørge seg.

Det er med andre ord ikke ting som er tilgjengelige via forskningsdata hvis man leter - det er samfunnsmessige problemområder.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Hvis du tar en titt på de store problemstillingene rundt skilsmisse så er en av de verste hva den gjør med kvinnens økonomi. Med forbehold om at det finnes mange damer som tjener godt, menn som tjener lite, ting som går bra osv. Men alt i alt så er det er problem som er såpass stort at det har vært nødvendig å opprette samfunnsmessige ordninger for at skilte eneforsørgere skal ha en sjans til å komme i posisjon til å forsørge seg.

Det er med andre ord ikke ting som er tilgjengelige via forskningsdata hvis man leter - det er samfunnsmessige problemområder.

Vel, om jeg plutselig ikke skulle leve sammen med min mann lenger, brødfø meg selv og guttungen alene, så kunne vi ikke bodd her, selv om jeg jobbet 100%, uten slike ordninger som du nevner. Helt uavhengig av hvorvidt jeg har sørget for å tenke på pensjonen min... Vi bor ikke uforholdsmessig dyrt, men både jeg og min mann jobber i staten, vi tjener ikke akkurat supermye. Det går rundt, men som en eneforsørger? Nope.

Jeg motiser ikke egentlig at du meget mulig har rett, jeg bare mener at argumentene dine ikke henger helt sammen med det du prøver å si. Minstepensjonister, i forhold til samfunnsmessige problemer ved skilsmisse. Hvorvidt man har en ordning på at man sparer opp pensjonstapet, har jo lite å gjøre med om man kan være eneforsørger her og nå?

[Gaia]

Heisann, den artikkelen luktet det 50-tallsmor av, gitt. Jeg vil mye heller lese om familen der begge foreldrene har valgt å jobbe redusert for å få mere ro i livet og tid til familien. Og, ja, de finnes. Jeg kjenner flere av dem. Og det er snakk om prioritering, ikke nødvendigvis at man er "rike".

For meg er det helt uaktuelt å jobbe redusert, all den tid det i realiteten ikke ville medført noe mindre jobb. Bare mindre tid å gjøre den på. Jeg jobber 100 %. Hverken mer eller mindre. Det samme gjør mannen. Og jeg tror det er viktig at vi har like stor stillingsprosent for at vi skal være likestilte i heimen. (Dessuten er jeg en særdeles lite happy husmor på alle andre omrdåder enn matlaging. Og mat klarer jeg fint å lage selv om jeg jobber full stilling.)

[Malama]

Vi finnes ja, vi som jobber redusert begge to. Vel og merke er min mer redusert enn hans, rett og slett fordi det var en klere praktisk å få til med min jobb enn hans. Arbeidsgiver er jo ikke pliktig å innvilge oss disse permisjonene, så vi måtte nesten tilpasse oss hva som var sansynlig å få innvilget... (De ER pliktig til å gi en av oss 100% fri et år (og evt den andre det neste året) men å dele det slik at vi jobber redusert begge to, det er de ikke pliktige til. Så legg ikke all skyld på at man velger at EN er hjemme i stedet for begge på arbeidstakerene...)

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim

ærlig talt; jeg blir ikke imponert av folk med så dårlig arbeidskapasitet at de ikke kan jobbe fullt og holde orden på huset samtidig. Dsjeezes. det blir litt som å ikke kunne plystre og knyte sko på en gang, altså.

Regnestykket er jo på ingen måte så enkelt. Det inngår jo mange flere ting i prioriteringslista, og det kan jo være helt andre ting man velger å prioritere fram hvis man jobber redusert. Jeg synes jo at fascinerende mange synes at en type "skiftordning" hjemme er helt ok - at man godt kan trene om ettermiddagen så snart gubben er inne av døra, og så kan mannen trene når man selv kommer inn - at man kan sove etter tur hele helgen etc - DET synes jeg er sjokkerende, og hvis det er det som er konsekvensen av at man velger full jobb, ville det vært grunn god nok til å redusere for meg. Jeg tenker at det må jo være helheten i hvordan en familie ordner seg og hva man da får tid til sammen og hvordan man har det i familien - og hvorfor den løsningen er god for familien - som er viktig, ikke akkurat hvordan man praktisk fikser å få fram den helheten.

[Hondacrv]

Har ikke lest hele tråden, så jeg aner ikke hvor diskusjonen ligger nå. Dette er kanskje ikke så veldig reflektert, men jeg spyr av slike repotasjer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for meg stinker det litt for vellykka

Var det ikke hun som var i Puls også for ei stund sida?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Hondacrv, her.

Har ikke lest hele tråden, så jeg aner ikke hvor diskusjonen ligger nå. Dette er kanskje ikke så veldig reflektert, men jeg spyr av slike repotasjer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for meg stinker det litt for vellykka

Var det ikke hun som var i Puls også for ei stund sida?

Jeg sliter også med reportasjen, og med Puls-programmet. Jeg har kommet til at jeg reagerer på at det ser ut som det er så viktig å regissere livet sitt til en perfekt kulisse. Jeg hadde de samme tankene rundt programmet med en som skulle leve på et småbruk oppi lia som for 100 år siden.

Jeg understreker at jeg sier ser ut som. Det kan jo hende at hun fremstilles helt feil.

[Nenne]

Hvis noen hadde giddet å betale meg sånn omtrent det jeg har nå for å være husmor, skulle jeg definitivt ha greid å få tiden til å gå og være husmorhappy jeg.

Lykken - du har iallefall misforstått meg ca 100 %. Jeg skjønner at man får gjort mer av annet om man jobber mindre. Jeg kan se at det er en fin måte å organisere livet på mens ungen er små også.

Det er bare det at jeg ikke liker den påvirkningen dette statistisk har for kvinners evne til å forsørge seg selv. Det påvirker dermed også likestillingen i forholdet.

Det er en grunn til at skilsmissestatistikkene steg inn i himmelen da kvinner ble mer selvstendige økonomisk. Det er ikke fordi alle menn ble elendige ektemenn. Det er fordi man faktisk da fikk et valg. Man var ikke prisgitt å forsørges. Jeg vil ikke at noen skal være det.

Dermed mener jeg at om man skal ha det slik at den ene partneren skal være hjemme mens den andre tjener pengene så må man i større omfang enn i dag organisere seg slik at den hjemmeværende likevel er økonomisk likestilt med den som jobber.

[Acsa]

Jeg synes det å jobbe redusert i seg selv er helt fint. Å jobbe 80% eller 70% i noen år mens man har hjemmeboende barn synes jeg overhodet ikke er problemtisk ifht. samfunnsdeltakelse osv. Jeg synes at det at man prioriterer ned materiell velstand til fordel for tid med barna og familien er helt strålende.

Det som er problematisk er at det i så veldig, veldig stor grad er kvinnene som gjør det - og at det ofte fører til at mannen jobber enda mere. Og alle har en grunn for at det i akkurat deres familie var mest praktisk at det var kvinnen. Ofte er det lønn - og det er en av grunnene til at kanskje det viktigste kravet i dag på 8. mars - og i lønnsforhandlingene som følger - er likelønn. Så er det arbeidsgivere som kanskje forventer en sånn søknad fra kvinner i arbeidslivet, men ikke fra menn, og "mannearbeidsplasser" hvor det er mindre kultur for at noen jobber redusert. Og her tror jeg deling av foreldrepermisjonen er et nøkkelord, fordi det gjør noe med arbeidsgiveres automatiske innstillinger ifht. hva de forventer av mannlige og kvinnelige arbeidstakere.

[Tallulah]

Jeg er enig med deg Acsa. Jeg valgte å studere i tre år etter permisjonen, mye fordi det ville gi meg mer tid hjemme. Jeg er veldig glad for at jeg hadde muligheten til det, og skulle det blitt flere barn håper jeg vi har muligheten til en løsning som gir en av oss mer tid hjemme. Skulle det skje, tror jeg vi ville prøvd å få til at Glittermannen kunne være mer hjemme i den omgangen.

Jeg syns også det problematiske er kvinnerollen oppi dette. Og at det utifra bloggene og artiklene om dette like mye går ut på å ha et plettfritt liv og et stilig hjem, enn å ha mere tid til familien. Tid til familien er på et vis bare en del av imagepakka, ikke hovedårsaken. Jeg får assosiasjoner til amerikanske filmer og reklamer, hvor far tjener godt, og kysser sin kone når han kommer hjem til ferdig middag, rene, harmoniske barn og hvor alt dette er et gigantisk statussymbol.

Nå snakker jeg altså ikke om hjemmeværende eller de som jobber redusert generelt, men om denne romatiske hemmafrubølgen.

[Muskat]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Burde man ikke pelle seg ut i samfunnet og gjøre en innsats dersom man er arbeidsfør?

Kvinnen i artikkelen bidrar sannsynligvis mer til samfunnet med sine 20% som privatpraktiserende tannlege, enn hva mange andre gjør, i alle fall i form av skatt. Eller hvordan måler man innsatsen da, etter nedlagte arbeidstimer? Træler i hendene? Størrelsen på magesår?
Det var jo i utgangspunktet heller ikke snakk om kvinner som lever som hjemmeværende på fulltid hele livet, men mennesker som velger å gå ned i stilling en periode mens de har små barn. Jeg skjønner dem godt jeg og skulle gjerne gjort det samme selv, jeg ser virkelig ikke problemet med å jobbe redusert et par år dersom man har mulighet.

Jeg synes også som flere andre her at du er nedlatende i svarene dine, noe som er synd for om du hadde noen gode poeng så forsvant de i innpakningen.

[Pebbles]

Jeg har jobbet både 80 og 60% da barna var mellom 1-2/3 år uten å kjenne snev av husmorhappyhet.

Jeg hadde ikke hatt et slikt hjem, et slikt liv og en slik blogg som dama i reportasjoen om jeg hadde jobbet 0%. Og jeg blir så satt ut av å se bildene. Freaky. For meg da (og ikke skyldes det misunnelse an gang, for husmorhappy'er som tenker det).

I mitt liv er det et ideal av vi snubler litt rundt hverandre, skyver et par aviser til side på kjøkkenbordet når vi skal spise og er litt glad-hektiske etter en dag på jobb.

I dag har jeg forresten bakt boller. Men det er ikke fordi jeg skal ta bilde av dem på et artig fat og blogge om det hele etterpå.

[Chanett]

Jeg får faktisk til å jobbe 80%, bake boller og ta bilde av dem på et pent fat og blogge om dem. Nesten samtidig. Jeg kjenner virkelig snev av husmorhappy og håper at jeg om få år kan være enda mer hjemme.

Men jeg tar faktisk oftere bilder av den 100% jobbende mannens boller. Og det nyvaskede huset som han har vasket.

[Simone]

I dei tilfella i min vennekrets der mor har redusert stilling jobbar mannen meir enn hundre prosent. Det er ikkje fordi han MÅ, men fordi han har muligheit til det. Sålenge mor kan ta seg av både henting og levering i barnehage kan han jobbe overtid og dermed gi familien eit økonomisk overskudd som kan brukast til litt ekstra luksus. Utenlandstur for heile familien to gangar i året, ny bil, nytt bad osv. Dei ville nok klart seg heilt fint sjølv om mannen hadde jobba hundre prosent, men dei hadde blitt nødt til å gi avkall på desse luksustinga. Ved å gjere det på dene måten (Mor i 80% stilling og far i ca 120%) kjem dei faktisk bedre utav det økonomisk enn viss begge hadde jobba 100%. Personlig syns eg ikkje det er ei god løysing. Det er klart det er kjekt med litt ekstra pengar, men eg syns det er viktig at far får tid med ungane også.

[kie]

I sykmeldingsdebatter fremmes gjerne "samfunnsansvaret" på en sånn måte at de som "ikke orker" heller bør melde seg helt eller delvis ut av yrkeslivet. I debatter som dette kommer det gjerne frem at heller ikke den løsningen er godkjent.

Noen innlegg i denne tråden bekrefter for meg hva jeg tror er greia her. Nemlig en slags forakt for det man anser for å være "svakt". For løsningen er jo egentlig ikke å jobbe redusert, selv om man sier at det er slik folk skal ta ansvar. Det er ikke mindre forakt som venter der. Og det er jo heller ikke å prøve å få hverdagskabalen til å gå opp for n'te gang til tross for at man regelmessig står med nesa trykket mot den berømte veggen.

Løsningen er simpelthen å ha sine sterke sider på absolutt alle fronter. Den jobben som funket bra i alle livsfaser, den partneren som når alt kom til alt ønsket det samme, de barna som krevde akkurat det man kunne klare uten å ofre noe, det nettverket som glatter over eventuelle humper i veien, et liv som går slik man planlegger eller enda bedre, og selvsagt; de rette ønskene for livet sitt. Og så kan man da ta et valg. Skal man sette pris på det man har, være stolt av det man oppnår og samtidig være ydmyk for andres liv og valg? Eller skal man velge selvforherligelsen og forakte de som ikke lever et liv lik ens eget?

Jeg er en av de som for tiden sliter med å "tygge tyggegummi og knyte skolisser på en gang". Skolissene mine er nemlig av en helt annen kaliber enn mange andres og tyggisen var en skikkelig jaw breaker. Det er godt mulig jeg kommer til å velge skolissene i en periode. For som menneske, mor og samfunnsbidragsyter så er det viktigst at de blir knyttet på en ok måte. Det kan hende jeg må spytte ut jaw breakeren og virkelig konse.

At damer med borrelås og en liten Extra sukkerfri i munnen skal finne det riktig å forakte meg for min "svakhet" der jeg gjør mitt beste med helt andre forutsetninger og utfordringer blir bare teit. Og det hender at jeg tenker for meg selv, der jeg knoter og legger hele morshjertet mitt i å knytte de skolissene som best jeg kan og dustedamer med borrelås finner det på sin plass å fremheve seg selv på min bekostning, at jeg en gang... når mine kompliserte lisser etterhvert er byttet ut med borrelås, skal huske på denne følelsen slik at jeg ikke blir så teit mot andre.

[Inagh]

Jeg er en av de kvinnene Mim kan synes å se ned på, om man leser formuleringene hennes med rette briller. Jeg er fullstendig arbeidsfør, som har en utdannelse, dog "kun som barnepasser" da jeg har valgt å jobbe i barnehage, til tross for at jeg er utdannet innen annen type pedagogikk. Jeg har valgt først å jobbe redusert - for deretter å ikke jobbe i det heletatt. Jeg gjør det fordi jeg stortrives med det, og fordi det passer familien vår veldig godt at jeg er hjemmeværende.

Og så politisk ukorrekt tør denne gamle dama å være at hun innrømmer nettopp dette. Jeg stortrives med å ha tid i massevis til barna mine, og jeg gruer meg som en hund til jeg evt. begynner å jobbe i august igjen - og da ikke i mer enn 60% stilling.

Jeg er dypt uenig med kie akkurat her, til tross for at jeg er enig med poengene hennes.

Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er dypt uenig med kie akkurat her, til tross for at jeg er enig med poengene hennes.

Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.

Jeg er helt enig med deg, smilefjes. Debatten dreier seg ikke om de som ikke kan jobbe fullt og som ikke er 100% arbeidsføre pga. fysiske/psykiske årsaker.

Jeg er forresten enig med smilefjes i hele tråden.

[him]

kie: Jeg er ikke uenig med deg, men jeg synes det blir litt pussig diskusjon i og med at damen i artikkelen er fullt funksjonsfrisk og velger å være hjemme. Jeg synes ikke det er et "valg" å være syk.

Det blir litt forvirrende etterhvert om man diskuterer friske som er hjemmeværende. Friske som er deltidsarbeidene. Syke som er sykemeldt. Syke som jobber redusert etc. (Eller rettere sagt: Jeg blir forvirret.)