Det jeg ser som problemet med Knausgård

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Fordi det samtidig er slik at det ikke er tvil om at dette er en roman. Fiksjon. Og etter min mening er det en god roman som jeg ikke ville vært foruten å ha lest. Leserrollen vinner over kikkerrollen siden jeg ikke har noe forhold til disse menneskene. Det er jo dessuten ikke noe nytt i at forfattere krenker sine nærmeste ved å ha dem med i bøkene sine, det nye er at Knausgård er åpen om det fremfor å skjule seg bak fiksjonen.

Jo, han er åpen om det, men det fører jo til at man får et forhold til menneskene han illustrerer, og for meg blir da kikkerdelen for stor, det blir ikke så lett å tenke "fiksjon" når karakterene står frem i media og føler seg misbrukt.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jo, han er åpen om det, men det fører jo til at man får et forhold til menneskene han illustrerer, og for meg blir da kikkerdelen for stor, det blir ikke så lett å tenke "fiksjon" når karakterene står frem i media og føler seg misbrukt.

Nei, jeg er som sagt ikke blind for at det er et etisk dilemma der.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Nei, jeg er som sagt ikke blind for at det er et etisk dilemma der.

Hehe, nå var jeg egentlig mest nysgjerrig på hvordan det påvirket leseropplevelsen. At det er et etisk dilemma er det vel ingen som er uenig i.

Å karakterisere de som liker Knausgård slik vil jeg ikke gjøre. Knausgård selv har jeg vel ikke noen store betenkeligheter med å karakterisere negativt. Men at et menneske leser en bok endrer gjerne ikke status på hele mennesket for meg.

[Candy Darling]

Jepp, det er forferdelig ubehagelig. Jeg er ikke redd for ubehagelige opplevelser, grunnen til at jeg fremdeles leser er at jeg setter pris på bøker/filmer/musikk som får meg til å tenke og føle noe.

Noe annet enn den grusomme plagen når reality-TV tilfeldigvis står på, altså. :my eyes!:

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jepp, det er forferdelig ubehagelig. Jeg er ikke redd for ubehagelige opplevelser, grunnen til at jeg fremdeles leser er at jeg setter pris på bøker/filmer/musikk som får meg til å tenke og føle noe.

Noe annet enn den grusomme plagen når reality-TV tilfeldigvis står på, altså. :my eyes!:

I see. Men jeg har ikke noe ønske om å føle meg som en kikker. Det bør være ganske mye sterkere/bedre opplevelser bøkene tilbyr før det er interessant å lese.

[Candy Darling]

Sf, jeg har heller ingen problemer med å kalle KOK en kødd. Det betyr ikke at han er uinteressant som kunstner. Antagelig tvert i mot.

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Sf, jeg har heller ingen problemer med å kalle KOK en kødd. Det betyr ikke at han er uinteressant som kunstner. Antagelig tvert i mot.

Men rettferdiggjør hans behov for å skape kunsten sin det han gjør mot andre?

Jeg syns måten han beskriver det dagligdagse på virker som gitaronani fremfor å beskrive monotonien altså.
Når han beskriver grønnsakene de skal ha til middag etter at han har vasket i fyllegriseriet til bestemora og faren så virker det omtrent som om det er en nyreligiøs opplevelse å se fargen på grønnsaker igjen etter å ha tilbrakt minutter, om enn ikke timer i det helvetet de fleste hjelpepleiere ser i ett kjør.

[Filifjonka]

Det er faktisk veldig annerledes å rydde og vaske i sin egen familes alkis-griseri enn hos en tilfeldig fremmed. Det siste er bare ekkelt, det første inneholder utrolig mye mer følelser. Dette har jeg faktisk personlig erfaring med, og den delen av boka der de ser forfallet og vasker i bestemorens hus syns jeg er veldig gripende og lett å kjenne seg igjen i. I tillegg er faren hans nettopp død under veldig uverdige forhold, for de fleste er vel det en opplevelse som gjør at en er i en litt annen stemning enn en hjelpepleier på jobb hos ukjente. Jeg tror forresten det er sjelden at hjelpepleiere blir sendt ut på oppdrag ned å vaske ned og tømme sånne hus.

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det er faktisk veldig annerledes å rydde og vaske i sin egen familes alkis-griseri enn hos en tilfeldig fremmed. Det siste er bare ekkelt, det første inneholder utrolig mye mer følelser. Dette har jeg faktisk personlig erfaring med, og den delen av boka der de ser forfallet og vasker i bestemorens hus syns jeg er veldig gripende og lett å kjenne seg igjen i.

Joda.

Det er noe helt annet. Og som datter av en alkoholiker så skjønner jeg såpass jeg og. Men man blir ikke religiøs ved synet av en brokkoli etterpå lell da.

Knausgård er vel langt mer nøye med å få frem at det aller meste ikke er fiksjon enn at det kan finnes noe som er det?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Knausgård er vel langt mer nøye med å få frem at det aller meste ikke er fiksjon enn at det kan finnes noe som er det?

Er han det?

Dette er det han er sitert med:

Opprinnelig lagt inn av avisen

Karl Ove Knausgård har tjent millioner på romanprosjektet sitt. Han forteller om en samtale med en amerikansk redaktør.
- Jeg sa: Jeg har ikke solgt min sjel til djevelen, men det er slik det føles. Jeg får jo en veldig belønning.
- Hva slags belønning?
- Penger, berømmelse. Alle dører står åpne.

Han forteller om sin eksistensielle krise da han skjønte hvordan familien reagerte. Sier at han forstår reaksjonene, og er enig i at det han har gjort, er «helt opp imot uforsvarlig». Han gjør det likevel, fordi han mener at hans motiver er gode. Han vil skrive sitt liv slik han ser det.

Dette er for meg ikke en som sier at han skriver fiksjon.

[Java]

I bok tre bekrives det detaljerte hendelser fra han var veldig liten. Selvfølgelig er det fiksjon. Han har bilder og minner han bygger det på, men ingen husker så mye fra egen barndom. Det samme gjelder lange dialoger som er beskrevet i detalj. Ergo synes jeg det kommer veldig tydelig fram at dette er fiksjon bygget på reelle hendelser. Han trenger ikke si det for å fremheve det. Det står for seg selv.

Jeg fascineres av ærligheten og hvor mye av seg selv og sine tanker han tør å utlevere. Som Scarlett sier fører det til at jeg kjenner meg igjen. Det er både ubehagelig, men også tankevekkende. Bøkene får meg i stor grad til å reflektere over både eget og andres liv.

Og hvordan forsvarer dette at han utleverer sin ekskone rått og brutalt og overlater ansvaret til henne fordi hun ikke setter seg kraftig til motverge?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Og hvordan forsvarer dette at han utleverer sin ekskone rått og brutalt og overlater ansvaret til henne fordi hun ikke setter seg kraftig til motverge?

Hvorfor skal den som leser boka forsvare dette? Det finnes ikke noe godt forsvar på det. Hun vil jo uansett være utlevert i egne øyne selv om jeg sier at jeg ikke opplevde passasjene om henne som rå og brutal utlevering da jeg leste boka. Jeg som leser kan ikke bestemme at det var greit at hun ble utlevert. For meg ville bøkene stått like godt selv om kapitlene om henne hadde vært utelatt, for Knausgård ville antakelig prosjektet vært meningsløst om han ikke skulle skrevet om dette. Man kan jo godt være enig i at det var uforsvarlig av han.

[Candy Darling]

Jeg klarer ikke helt å se hvorfor det han gjør med ekskonen skal trekkes frem hele tiden? Er det et eksempel? I tilfelle er det ikke vanskelig å finne atskillig verre eksempler.

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg klarer ikke helt å se hvorfor det han gjør med ekskonen skal trekkes frem hele tiden? Er det et eksempel? I tilfelle er det ikke vanskelig å finne atskillig verre eksempler.

Jeg bruker det fordi jeg nettopp har sett hennes opplevelse av å brettes ut. Men det er sikkert andre ting som er verre, ja.

[m^2]

Jeg må si meg enig med Esme og Smilefjes her.

Og ja, de rundt har fått valget om å være anonyme men hvor anonymt er det egentlig å være "ekskona til Knausgård" da, i noe som framstilles som (for det meste) Sannhet

Og ref diskusjonen om ikke Wassmo m.fl har gjort det samme - som min far pleier å si - "det hjelper ikke å være i samme båt når båten er lekk". Å utlevere andre, fortelle personlige detaljer om andres liv, det er ikke greit. Det er sladder på høyt nivå. Hadde dette skjedd IRL over lunsjbordet hadde det vært fullstendig uakseptabelt, og skriftlig er det jo enda verre.
Det jeg synes er vanskelig med Knausgård, er at det omtales som ekte og fiksjon på en gang. Så man vet aldri hva som er smådramatisering fra hans side og hva som virkelig skjedde. Det gjør det nesten enda verre enn en "ekte" dokumentar synes jeg, fordi man leser jo bøkene og tenker at dette er ekte, reelle, eksisterende mennesker.